Ivar Johansens blogg

Konkurranseutsetting og valgfrihet er mantraet de borgerlige partier bruker som virkemiddelet som både skal gi bedre og billigere kommunale tjenester. Men det jeg synes å se som et stadig mer gjennomgående mønster er at kvalitetssikringen av de kommunale tjenester gjennom dette overlates til kommunens innbyggere, og at det ikke er kommunen selv som sikrer at den/de firmaer som har vunnet anbudet leverer en tjeneste som kvalitetsmessig holder mål.

Hvem/hvordan sjekkes det f.eks. at de firmaer som skal hente søppla vår faktisk gjør det til avtalt tid? Kontrollerer Renovasjonsetaten dette? Og har firmaene plikt til å varsle oppdragsgiver når firmaet selv vet at de i et distrikt ikke har hentet søppel til avtalt tid?

Jeg har hatt noen ganske dårlige erfaringer med dette i heimen, og det ser ut som det etterhvert ganske konsekvent blir meg som hver 4. uke må varsle Renovasjonsetaten om at heller ikke denne fredagen ble papirsøppelet hentet. Siste året har dette skjedd svært mange ganger.

For å referere fra en mail jeg sendte Renovasjonsetaten 20. februar, og dette var slett ikke første gangen jeg har måttet klage på manglende henting av papirsøppel:

Fra: Ivar Johansen [mailto:ivajoha@online.no]
Sendt: 20. februar 2008 18:59
Til: 'postmottak@ren.oslo.kommune.no'
Emne: Tømming papirsøppel

Papiret skulle vært tømt 1. februar, og allerede da var det proppfullt.

Jeg sender sms 12. febr om manglende tømming.
Får sms om at ved uteblitt tømming blir det hentet innen 24 timer.

Intet skjer.

Sender ny sms 15. febr
Får sms 18. februar om at neste tømming er 29. februar

Ringer kundeservice 18. februar, og understreker at det nå snart er 3 uker siden papiret skulle vært tømt.
De lover at papiret nå skal hentes innen 24 timer.

I dag er det 20. februar, og fortsatt skjer intet.
Er dette god oppfølging av reklamasjoner/klager?"

Og da, ble endelig papirsøppelet tømt.

Så kommer neste prøve: papirsøppelet skal så tømmes 28. mars.
Men skjedde det? Neida, papiret ble slett ikke hentet på fredag.
Og så har jeg igjen måttet sende en sms til Renovasjonsetaten.

I og for seg er det prisverdig at Renovasjonsetaten oppretter en sms-tjeneste jeg som innbygger kan bruke dersom leverandøren ikke har hentet søppla til avtalt tid. Og; som Renovasjonsetaten opplyser i en svar-sms; dersom søppla ikke er hentet til forutsatt tid - og altså: at jeg klager - skal den bli hentet innen 24 timer.

Men det blir litt bakvendt; hvorfor skal kommunen være avhengig av klage fra byens innbyggere? Hvorfor skal jeg måtte være vaktbikkje på at kommunens eksterne leverandører gjør den jobben de får betalt for? Kunne ikke Renovasjonsetaten opprettet en sms-tjeneste for anbudsvinnerne - firmaene som ikke gjør jobben sin? Dit kunne firmaene sende en sms til etaten hver gang de ikke - av en eller annen grunn - fikk hentet søpppel til forutsatt tid? Teksten i sms-en fra firmaet til etaten kunne ha følgende standardmelding: "Vi rakk dessverre ikke i dag å hente søppelet i rode xxx, men vi lover at det skal være hentet innen 24 timer".

Jeg er til og med sikker på at i vår teknologifiserte tid kunne det til og med være mulig at dette genererte automatisk informasjon ut på Renovasjonsetatens nettsider.

Det er krevende å være innbygger i en kommune hvor det er innbyggerne selv som skal måtte sloss for at anbudsvinnerne faktisk leverer de tjenester de får betalt for.

Etiketter: konkurranseutsetting, privatisering

Til tross for at handikapdrosjeselskapet Persontransport Norge over flere år har drevet omfattende dobbeltfakturering av Ullevål universitetssykehus, nekter ledelsen ved sykehuset å politianmelde dette og andre graverende forhold.

Ikke uventet skriver et av firmaets konkurrenter til meg: "Ikke enkelt å prøve å være en seriøs aktør i transportbransjen .:-) Moralen må jo være at juks så lenge du kan. Det er bare å betale tilbake om du er uheldig å bli oppdaget. Så kan en fortsette å kjøre for det offentlige."

Det er helt uforståelig, og uakseptabelt, at et offentlig sykehus på denne måte premierer useriøse aktører som driver med juks og fanteri.

Etiketter: kollektivtrafikk, konkurranseutsetting, privatisering, sykehus

KS har hatt sitt landsting i Molde,og jeg er gjenvalgt som medlem av hovedstyret.

I KS understrekes det klokelig nok at et sterkt og velfungerende lokaldemokrati er en forutsetning for demokratiet i Norge. Det er et krav vi med tyngde skal reise overfor en stat som er særs overivrig med detaljstyring enten det er lover, forskrifter, rundskriv og det som verre er.

Men et levende lokaldemokrati dreier seg også om hvordan kommunesektoren selv forholder seg til noe av det som er noe av grunnkjernen i et demokrati: åpenhet og ytringsfrihet. I går fikk jeg en henvendelse fra en Dagbladet-journalist. De hadde sendt mail til noen hundre ansatte i Osloskolen, for å få deres beskrivelse av situasjonen i skolen. Svært mange av svarene var; dessverre, jeg kan ikke uttale meg. Mange lærere begrunnet det med entydige signaler fra Utdanningsetatens ledelse om at det var ønskelig at de skulle holde kjeft, og andre turde ikke uttale seg av frykt for represalier. Oslo er nok spesiell; åpenheten er større i det norske forsvaret, enn i Oslo kommune, men vi får alt for ofte tilsvarende eksempler fra andre fylker og kommuner.

En forutsetning for et levende lokaldemokrati er at alle oppmuntres til å delta. I særlig grad gjelder dette de ansatte, som kan tilføre debatten viktig faktakunnskap.
Her er det viktig den praksis vi ser rundt omkring i kommune-Norge endres. KS - sentralt som lokalt – må bidra til at kommunesektoren skjerper seg.

I landstingets strategidokument for de neste 4 år understrekes det at ”KS er medlemmenes talerør både overfor storting og regjering, politiske partier og ulike organisasjoner.” Jeg synes nok formuleringen litt kan forstås at KS er lik den delen av KS som er lokalisert i Kommunenes Hus i Oslo. Mens vi alle vet at den aller viktigste del av KS jo er det enkelte medlem; den enkelte kommune, fylkeskommune eller bedrift. Forleden fikk jeg en henvendelse fra en lærer ved en de videregående skoler i Nord-Trøndelag. Han ønsket å invitere KS på besøk til sin skole, og det var helt tydelig at for ham var KS synonymt med sentralledelsen i KS. Jeg svarte, som jeg mener, at det mest naturlig var å invitere for eksempel fylkesordføreren aller andre sentrale KS-folkevalgte lokalt.

Hvorfor er det slik at KS entydig blir sett som toppledelsen i Oslo? Kan det være slik vi er en for topp-tung organisasjon. At våre fylkes- og lokalledd er for lite synlig? Og er det slik at vi i for liten grad er en medlemsstyrt organisasjon? Fra SV side er vi sikker på at KS kan bli betydelig bedre på å få medlemsforankring, og at initiativ og forslag i betydelig større grad enn i dag kommer nedenfra og oppover. Vi må få en oppstrømsorganisasjon. Det standpunktet KS sentralt inntok ved hovedtariffoppgjøret for lærerne for 2 år siden var opplagt representative for medlemmene, men jeg ble overrasket hvor mange aktive folkevalgte som ikke kjente til at dette var forankret i fylkeskommunale strategisamlinger. Det må bety at lokalleddene har et betydelig forbedringspotensiale når det gjelder involvering i fylket og kommunene.

Så drøfter også KS sitt strategidokument – dvs drøfter er kanskje litt for sterkt begrep-,for snarere bare beskriver dokumentet de problemer valgfrihet, marked og konkurranseutsetting innebærer innenfor særlig pleie- og omsorgssektoren. En organisasjon som både har hovedfokus på lokaldemokratiet og kvalitative gode tjenester for innbyggerne kan ikke ta lett på en tendens til å flytte beslutninger ut av folkevalgte organer og over det som kalles markedet. For det er ikke sikkert at den fysisk skrøplige 85-årige Marta, nettopp utskrevet fra sykehuset etter en tung operasjon først og fremst er opptatt av å shoppe sykehjemsplass.

Av og til sies det at markedsorienteringen ikke nødvendigvis svekker folkevalgrollen, men bare endrer den. Det sies at vi i stedet for tjenesteprodusenter skal bli bestillere av tjenester samt å sikre kvalitet på tjenesten. Jeg merker meg imidlertid at det bare er et tidsspørsmål før også bestillerdelen blir privatisering. I svenske kommuner snuser nå konservative politikere på en ordning hvor også bestilleroppgaven settes ut til private.
Fra SVs side merker vi oss jo også at i kjølvannet av valgfrihetsløsninger også er en tendens til at kommunene og fylkene tar letter på kvalitetssikringen av tjenesten. Det sies at kvaliteten nå sikres ved at dårligere tjenesteprodusenter blir valgt bort. Dermed overlater en til men viss grad kvalitetssikringen til markedet.

KS skal ikke ta standpunkt til de omstridte temaene konkurranseutsetting, privatisering og valgfrihet. Men en organisasjon som har lokaldemokrati, folkevalgt styring og kvalitetssikring av tjenestene som viktige bærebjelker må allikevel ha bevissthet og fokus på disse temaer.

Det blir nok av utfordringer for KS og kommunesektoren de neste 4 år, og jeg skal bidra med mitt som medlem av hovedstyret i KS:

Etiketter: folkevalgt, konkurranseutsetting, privatisering, sykehjem, åpenhet

Så har markedets domstol igjen avsagt sin dom over sykehjemmene i Oslo. Firmaet med det klingende (!) navn Zapera Receptor Norway AS har foretatt en spørreundersøkelse blant 812 sykehjemsbeboere i Oslo. Dette er 20 prosent av det totale antallet sykehjemsbeboere.

Resultatet viser at beboerne ved sykehjem i Oslo kommune er godt fornøyd med institusjonen de bor på. Det er jevnt over liten forskjell i resultatene mellom private og kommunale sykehjem, 96 prosent av beboerne er fornøyd ved de private, mot 91 prosent ved de kommunale.

Tidligere statsråd og nå FAFO-forsker Gudmund Hernes har påpekt at markeder ligner domstoler på fire måter: 1) De fatter bindende avgjørelser, 2) de er funksjonelt uavhengige av andre styringssystemer, 3) de er upersonlige og nøytrale, og 4) de har en storjury: forbrukerne. Men som styringsredskap for kvalitet har markedsmekanismer og brukerundersøkelser begrenset verdi.

Brukerundersøkelsene kan gi en viss identifikasjon på situasjonen, men sannelig er det ikke mer. Frelsesarmenns Ensjøtunet Bo- og servicesenter(detsykehjemmet Frelsesarmeen ser seg tvunget til å nedlegge pga. bystyreflertallet anbuds- og konkurransepolitikk) troner på toppen - sammen med de kommunale sykehjemmene Kantarellen Bo- og servicesenter og det kommunale Lillohjemmet Sykehjem. På Ensjøtunet sier hele 92 % av de spurte at de alt i alt er godt fornøyd med sykehjemmet sitt. Men, på den andre side; kun 16 av 72 beboere er spurt. Og slikt er det gjennomgående for alle sykehjemmene; svært liten andel av beboerne er spurt.

Og forståelig nok: mange av beboerne er svært syke. En kartlegging blant 1200 sykehjemsbeboere i fire fylker viste at nærmere 90 prosent av beboerne hadde diagnosen demens.

Om byrådet ønsker å ha kartlegge kvalitet, bør de nok i mindre grad bruke ressurser på kostbare brukerundersøkelser, og mer mer tid på undersøkelser om faktisk kvalitet. For undersøkelser som dette korrigerer ikke for bemanningsforskjeller, forskjeller hva gjelder graden av ressurskrevende beboere, kvalitetsforskjeller på lokaler som nybygde Ammerudlunden eller Kantarellen og sykehjem som har mindre hensiktsmessige bygninger eller sykehjemmet som ligger i landlige omgivelser og det som ligger i forurensende og støyende sentrumsgater.

Og det kanskje viktigste: jeg tror også at en brukerundersøkelse ved Attendo Cares daværende sykehjem på Lindingö i Sverige i og for seg kunne skåret bra på brukerundersøkelser, selv om det etter hvert ble dokumentert at beboerne ble vannskjøttet.

Jeg tror det nå er særs viktig at vi får på plass kvalitative undersøkelser av Oslos sykehjem. Sykehjemmene er gradvis mer og mer blitt minisykehus, blant annet på grunn av sykehusenes utskrivningspolitikk. Sykehjemmene er ikke tilsvarende blitt rustet opp når det gjelder ressurser og kompetanse. Konsekvensen er at beboerne ikke får tilstrekkelig oppfølging, og blir passivisert, - også der meningen var opptrening og rehabilitering. Og dette kompanseres naturligvis ikke med frivillighetskoordinatorer, som byråd Sylvi Listhaug nå sender ut.

Etiketter: eldreomsorg, konkurranseutsetting, privatisering, sykehjem

Det ser ut som om det borgerlige bystyreflertallet gjør alt de kan for å reversere det lokale selvstyre i Oslo. Mens bydelsutvalgene for første gang nå er direkte valgt av bydelens innbyggere, legger byrådet – og bystyreflertallet - opp til en prosess i motsatt retning. Nemlig å sentralisere stadig flere av bydelens oppgaver. Som sykehjemsetat, IKT, og Oslo kommune 02180. Det skulle bli både billigere og mer effektivt, men brukerne bestrider at kvaliteten er blitt bedre, og kostnadene gallopperer.

Bydelene opplever at de fratas både politisk og økonomisk handlingsrom. I bydelens uttalelser til 2008-budsjettet er følgende en gjenganger;

- Handlingsrom for effektivisering er redusert, mye av rammene er bundet til fastsatte priser
- En stor del av budsjettet er bundet til utgifter bydelen ikke har innflytelse på
Som noen uttaler; ”vi har ansvar uten myndighet, det blir som å kjøre bil uten ratt”.

Vi har et byråd som i festtaler snakker om viktigheten av konkurranse og marked, men realiteten er jo at byrådet opptrer verre enn kapitalismens verste monopolister:

Først fratar man bydelene ansvar for sykehjemsdriften, og oppretter monopolet Sykehjemsetaten. Dernest øker man betydelig den prisen bydelene må betale pr. sykehjemsplass, og de fleste bydeler sier; dette kunne vi gjort kvalitetsmessig bedre og billigere selv. Men det får de ikke lov til.

Rundt dagsentere for eldre har bydelene vært svært tydelige; dette gjør vi selv kvalitetsmessig både bedre og billigere, - og dokumenterer dette ved selv å drifte helt utmerkede dagsentere. Da slår bystyreflertallet til; slikt mangfold skal vi ikke ha noe. I dag fattet bystyrets borgerlige flertall vedtak om at også her skal det være monopol: bydelene nektes å avvikle kjøp av dagsenterplasser hos Sykehjemsetaten for å drive dette i egen regi, også der bydelen kan gjøre dette bedre og billigere selv.

Mens byrådet praktiserer monopolet, vil det sikkert fortsatt – i festtaler – snakke om valgfrihet, mangfold og konkurranse.

Etiketter: kommunen, konkurranseutsetting

I disse dager er det mye medieomtale om anbud- og konkurranseutsetting innenfor barnevern- og rusomsorgen. Jeg mener det er særs uheldig at vi ikke kan få snudd den kremmertnkning som fortsatt preger statsforvaltningen.

For noen uker siden lå det en melding på Oslo kommunes rusmiddeletat sine nettsider, hvor det bl.a. het:

"Rusmiddeletaten har i løpet av sommeren inngått avtale om kjøp av ekstra plasser til rusmisbrukere med betydelige adferdsproblemer. Kontraktene gjelder i to år frem til 30.6.2009, og er fordelt til Tunvoll bo- og servisesenter AS i Solbergelva utenfor Drammen og Østsiden bo- og behandlingssenter i Hurdal. Det dreier seg totalt om 7 plasser fordelt på de to institusjonene. - Vi er klar over at behovet er langt større, men dette var så langt pengene strakk til denne gangen, sier avdelingsdirektør for Anskaffelser i konkurranse, Krister Persson. "

Etiketter: konkurranseutsetting, privatisering, rusomsorg

I disse tider er det mye fokus på anbud og konkurranse innenfor pleie og omsorgssektoren. Men det kan være grunn til å minne om at dette også er særs uheldig innenfor kollektivtrafikken.

Jeg synes en av de ansattes tillitsvalgte innenfor Sporveien beskriver dette på en god måte i en mail til meg:

"For et års tid siden skulle erfaringene med anbudsutsetting evalueres, ifølge en artikkel i Aftenposten av samferdselsminister Liv Signe Navarsete. Vi har ikke sett resultatene av denne evalueringen. Men med de erfaringene vi har fra bussdrift i Oslo, burde anbud i kollektivtrafikken opphøre. Bussrutene i Oslo bør drives at en kommunalt eid selskap sammen med T-bane og trikk.

Da anbud ble satt igang, mistet vi først en stor del av lønna og velferdsgodene vi hadde før. Bransjeavtalen som ble fremforhandlet i år har ikke gitt oss tilbake det vi tapte, og skaper dessuten i flere år fremover store forskjeller mellom førere på ulike ruter, avhengig av om de ble satt på anbud før eller etter at avtalen ble inngått.

Det er små marginer som avgjør hvem som vinner anbud, og dermed er det sparing på trivselsfaktorene som blir avgjørende. Det nye vi skal forholde oss til er: "Dette skal vi greie".

Noen eksempler på hva man kan spare inn på er opplæring, etterutdanning. Noen kunne klart seg bedre i jobben med mer oppfølging og kurs. Rekruttering er blitt vanskelig og nye sjåfører hentes i stor stil fra utlandet. Med dårlige språkkunnskaper og korte kurs vil de som ikke greier kravene lett miste jobben.

Det kjøpes inn eller leases et minimalt antall busser, med den følge at bussbytte blir vanskelig. I praksis betyr det at førerne presses til å kjøre med en buss som sliter på helsa (for eks. pga nedslitte førerstoler) eller grenser til sikkerhetsrisiko.

Aksjeselskapsformen har også andre konsekvenser. Dårligere mulighet for innsyn, tap av status for førerne - som gir utslag i dårligere rettsbeskyttelse, dårligere forsikringsordning, dårligere velferdstilbud, sett i forhold til T-bane- og trikkeførere, som vi tidligere hadde samme lønn og arbeidsvilkår som. Lønna er elendig sammenlignet med industriarbeidere og førere av skinnegående materiell, mens utfordringene er større og vi er mer utsatt for ran og overfall. Vi har dessuten ikke opplæring med lønn som trikk og bane.

Usikkerheten om man beholder jobben i fremtiden, eller må bytte arbeidsgiver, har vi hele tiden over oss.

Konklusjonen er - hvis bussen skal være en attraktiv arbeidsplass i fremtiden må det bli slutt på anbud."

Etiketter: kollektivtrafikk, konkurranseutsetting, privatisering

Anbud og konkurranse skal fremme kvalitet, hevder Høyre og Fremskrittspartiet.
Men en forutsetning for det er i så fall at den Høyre/Fr.P-styrte kommunen er en profesjonell innkjøper, og at det har konsekvenser om den som vinner anbudet ikke leverer den avtalte kvalitet.

De siste måneder har foreldre til funksjonshemmede skolebarn fått erfare at så ikke er tilfelle. Transportselskapet Djupvik vantg anbudet, men barn opplever å komme mange timer for sent på skolen.

Dette har jeg reagert strengt på, og her er et av mange eksempler jeg har fått på dette:

Ville bare uttrykke min takknemlighet for at du følger opp denne saken. Forrige skoleår ringte jeg ved flere anledninger til Hilde Burås i Utdanningsetaten og varslet om brudd på kontrakten i form av (nærmest konstant) forsinkelser, manglende kommunikasjon, sikkerhetsbrudd ved manglende bilbelte (i ekstrabil) og stadig skifte av sjåfører (med dels manglende norsk kunnskaper).

Dette skoleåret startet marerittet igjen: min datter (som går på xxx skole) satt over 2 timer utenfor og ventet på transporten, og da hun omsider kom på skolen var det under én time igjen av skoletiden (som var redusert første skoledag). Barnet skjønte naturligvis ikke at hun skulle sendes hjem rett etter at hun endelig hadde kommet (og møtt vennene sine igjen etter en lang sommerferie) og hun nektet derfor plent å bli med hjem igjen - de måtte ringe hjem slik at mormor fikk overtalt henne til å bli med i transporten hjem. Mitt barn trenger forutsigbarhet og stabilitet, noe hun ikke får ved stadige forsinkelser og skifte av sjåfører - vi må bruke mye tid for å forklare henne at hun må vente og at sjåføren hun har blitt kjent med ikke lenger kjører hennes rute.

Tredje skoledag: barnet kommer ikke hjem til forventet tid og bekymret begynner vi å ringe: sjåføren har kjørt henne til avlaster og står utenfor der. Avtalen er at barnet skal kjøres hjem etter skolen slik at vi kan trene (etter Doman-metoden) før vi selv ordner transport til avlastningsadressen - der hun skal hentes neste morgen. Det er vi som foreldre som stadig må passe på at sjåføren er oppdatert om hvor barnet skal hentes og leveres, samt passe på at de har oppdaterte lister over adresser og telefonnummer. En og en halv time etter forventet hjemkomst blir hun levert til hjemadressen dvs hun har 30 minutter hjemme før den faste sjåføren fra Oslo Taxi kjører henne til avlaster..Ingen trening med andre ord.

Vi som foreldre har en svært krevende hverdag for å følge opp våre barn med spesielle behov: vi trenger stabile og kvalitetsmessige (transport-)tjenester for våre barn!"

Og sånn har det altså vært i mange måneder. Foreldre klager til Utdanningsetaten, men lite skjer. Og senest i dag argumenterer byrådsleder Erling Lae at anbud fører til bedre kvalitet. Kom deg ut fra skrivebordet!

Etiketter: kollektivtrafikk, konkurranseutsetting

Dagen i dag tilbringer jeg på KS sine Kommunedager.

Og nylig har Jonas Gahr Støre holdt et tankevekkende foredrag om "Kunnskap i et globalisert samfunn.

Et tankevekkende utdrag fra hans innlegg:

"I klimadebatten sier økonomene at global oppvarming i realiteten handler om markedssvikt. Det finnes også svikt i markedet for kunnskap.

Tall viser at 90 prosent av verdens helseutgifter går til å gjøre noe med helseproblemene til 10 prosent av verdens befolkning. Og omvendt: Bare 10 prosent av ressursene går til å møte behovene for 90 prosent av verdens mennesker – de millioner, milliarder som må leve med risiko for malaria, tuberkulose og Aids, tropiske sykdommer – fattigdomssykdommer - uten mulighet for behandling.
Fordi de ikke har penger til å betale.

Afrika har 25 prosent av verdens sykdommer, men dette kontinentet har bare 1,3 prosent av verdens helsestell.

Og som en leder i et farmasøytisk selskap sa til meg da jeg spurte om hvorfor det ikke ble forsket mer på medisiner mot malaria – sykdommen som tar opp mot en million liv i året: - Det finnes ikke noe marked, sa han.

Det finnes ikke noe marked. Bare en million mennesker med behov.

Men mannen hadde jo rett – i hans verden – for den millionen mennesker har ikke penger til å betale, og i hans verden så forsker og produserer man ikke for dem som ikke kan betale.
Teoretisk sett er sammenhengen denne: Markedet kjenner ikke til behov, bare etterspørsel. Og etterspørsel forutsetter kjøpekraft, altså penger.

Men vi har kunnskap – og innsikt – til å se at det ikke kan være slik. Det holder ikke moralsk. Og det holder ikke økonomisk, fordi det er skrekkelig dårlig økonomi å la folk dø i sin beste alder.

Derfor trenger vi politikk, demokrati, vilje til å endre, til å korrigere markedet – slik vi har gjort gjennom årtier i vårt land på så mange felt. "

Etiketter: helse, konkurranseutsetting, solidaritet

Oslo kommune skal ha kvalitativt gode helse- og omsorgstjenester, og kvalitet koster.
Det sykehjemmet som kommer ut blant de beste, om en skal tro på brukerundersøkelser, er det konkurranseutsatte og private Ammerudlunden Sykehjem. Mang en gang har Høyre og byrådet sagt; se der konkurranse gir kvalitet.

Men det er jo bare halve sannheten, - om det er en sannhet i det hele tatt. For om kommunen legger mer penger i potten blir kvaliteten deretter.

Siste offentliggjorde kostnadsundersøkelse for Oslos sykehjem kom i fjor, og er for regnskapsåret 2005. Den viser at mens gjennomsnittskostnaden for en sykehjemsplass i Oslo er kr. 491.000, så var kommunen villig til å betale 529.000 for sykehjemsplassene på Ammerudlunden sykehjem. Med 38.000 mer i driftsmidler pr. sykehjemsplass kan selvsagt Ammerudlunden produsere mye god pleie.

En pårørende hadde erfaring med to forskjellig sykehjem i Groruddalen; det privatdrevne Ammerudlunden, samt et kommunalt drevet. Han påpekte at forskjellen i personalsituasjonen mellom de to sykehjemmene var påfallende. Denne pårørende har hatt sin gamle i en periode på et kommunalt sykehjem, og deretter på Ammerudlunden. Fra å være 4 pleiere på 32 pasienter på kveldstid på det kommunale sykehjemmet, møtte de en situasjon på Ammerudlunden hvor de var 3 pleiere på 10 pasienter! Skulle ikke dette gi utslag for kvaliteten, ville det være helt ekstraordinært.

Men byrådet er altså villig til å pøse med med 38.000 mer i kostnader pr. sykehjemsplass for at konkurranseutsettingsflaggskipet skal framstå som vellykket.

Etiketter: eldreomsorg, konkurranseutsetting

Fr.P.-byråd Peter N. Myhre har inngått en sponsoravtale med McDonalds. Ja, det er jo ikke han personlig som er sponset da. Sånn sett går han ikke så langt som sin partileder Siv Jensen, som jo sånn privat har sponsoravtale med private næringsdrivende.

Nei, det er den lokale Ruskenaksjon Pettern har sikret en sponseravtale.

Rikshospitalet får sitt Ronald McDonalds Barnehus, og Fr.P-byråden får noen skillinger fra McDonalds til å rydde litt søppel i Oslo. Kommunale og frivillige ryddemannskaper skal derfor utstyres med genser, t-skjorte, caps og arbeidshansker med McDonalds-logo.

Hvis først byråden skulle ha samarbeid med McDonald kunne han kanskje heller bedt den amerikanske burgerkjeden gjort noe med den forsøpling av det visuelle bymiljø McDonalds-butikkene representerer, med deres grelle fasader og farger.

Etiketter: Fremskrittspartiet, kommunen, konkurranseutsetting

Jeg ser at Høyres byrådsleder Erling Lae har vært på Oslo Høyres årsmøte i helga, og blant annet snakket om konkurranse- og anbud i eldreomsorgen:

"Det er blitt mer ro enn for fire år siden rundt bruk av anbud og konkurranse for å forbedre eldreomsorgen. Kanskje er det fordi flere ser at det virker. Men det betyr at dette arbeidet må fortsette og la meg ta et eksempel fra det galeste av de gale sykehjem:

Ammerudlunden sykehjem er bygd og eid av private og er drevet av Adecco helse som vant konkurransen. Jeg vil anbefale de mange som er opptatt av å redusere sykefraværet om å ta en tur dit. De har et sykefravær på 2 % og topp trivsel blant de som bor der. Lederen på sykehjemmet har en klar visjon for Ammerudlunden: ”Vi er ikke først og fremst en arbeidsplass for de ansatte, men et hjem for de som bor her”. Det finnes ikke noe pauserom for de ansatte, og de ansatte får gratis lunsj hvis de spiser sammen med de gamle. Turnusordningene tilpasses den enkelte ansatte, fordi ingen ansatte har like livssituasjoner. Ammerudlunden driver god eldreomsorg. Jeg vil ha mer av dette, ikke mindre. "

Ja, men det han kanskje samtidig burde vært ærlig om, er nettopp at dette sykehjemmet er blant byens dyreste. Siste regnskapstall er for 2005, og i rapporten fra Helse- og velferdsetaten kan vi lese at gjennomsnittslige driftskostnader for byens sykehjemsplasser var 491.000 kroner, mens Ammerudlunden lå gå godt over dette, men kr. 529.000.

Kvalitet koster, og Helse- og velferdsetaten har gitt sykehjemmet budsjettmidler på et nivå bydelene ikke har funnet muligheter til for sine kommunale sykehjem. For 2,5 million i ekstramidler kan det naturligvis skapes mye kvalitativ god omsorg.

Etiketter: eldreomsorg, konkurranseutsetting

Høyresidas valgfrihet gir oss friheten til å velge mellom 40 tannkremer og 20 mobilselskaper, men ikke til å velge hvilken måte vi vil organisere samfunnet på, sa Ingrid Fiskaa på en utmerket måte i en debatt forleden.

Jeg klipper fra Katrine Ree Holmøys utmerkede referat i Klassekampen:

"Unge Høyre omfavner noe overraskende staten, mens venstresida inviterer frihetsbegrepet inn igjen.

... seminar om Frihet på Nordlandia Hotell, i regi av CulCom - et tverrfaglig forskningsprosjekt med fokus på kulturell kompleksitet i det nye Norge. I fjor høst ble «Normalitet og trygghet» satt under lupen, nå skal altså friheten til pers. I løpet av to dager skal akademikere fra ulike tradisjoner slippe til. Men la oss konsentrere oss om det politiske: Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksens frihet versus medlem i SVs sentralstyre, Ingrid Fiskaa, sin frihet.

«Ubehaget i friheten» kan stå som oppsummering på Torbjørn Røe Isaksens innlegg. For kan det ikke bli for mye frihet? Unge Høyre-lederen postulerer sin frihet: ikke en frihet til å gjøre hva man vil, men en frihet til å gjøre det man bør. Friheten er et produkt av samfunnet, der rettsstaten sammen med andre samfunnsinstitusjoner passer på at ingen får for mye makt. Den sikrer individer rettigheter og rom som andre ikke kan gripe inn i.

Men Unge Høyre-lederen nøyer seg ikke med en liberalisme som ikke gir friheten et innhold. Da blir spørsmålet hvem som har friheten til å definere innholdet i friheten. Isaksen vender seg til tradisjonene, i tråd med liberalkonservatismen han forfekter: Friheten må springe ut av samfunnet vi lever i, med sine normer og konvensjoner. Han viser til Edmund Burke, som ifølge Høyre-mannen ønsker seg en frihet som er temperert, begrenset, lunet ut av tradisjon, historie og hensynet til andre mennesker.

- Ansvaret er en moralsk plikt som følger med friheten, understreker Isaksen, og trekker fram 68-ernes frigjøringsprosjekt som en farlig vei å gå: For at mennesket skulle bli fritt, måtte man fri seg fra tradisjonens tyngende åk. Man måtte sparke ut foreldete, keitete normer.
Sånt blir det frihet uten ansvar av, mener han. Kritikken av patriarkalske strukturer i familien, av kirkelig moralisme og arbeidslivets utbytting erstattes ifølge Isaksen ikke av frihet, men av rotløshet og usikkerhet.

- 68-erne rev gardinene til side, og avslørte hva som lå bak, sa Unge Høyre-lederen med en advarende pekefinger, som var overraskende reaksjonær da han stilte spørsmålet:

- Hvis man tar bort normene som regulerer seksualitet, hva kan vel komme da?
Selv har han begynt å tvile på den verdinøytrale staten som et ideal.

- Jeg ser det som stadig viktigere å ha staten som et verdifellesskap. Sånn sett har jeg nok blitt mindre liberal, sier han - ikke helt uten en følelse av ubehag.

Imens snakker Fiskaa om friheten til å sove under broer, friheten til å jobbe for 20 kroner timen og friheten til å slippe tvangen som ligger i faste ansettelsesforhold.

Hun mener venstresida har forsømt frihetsbegrepet: Det har blitt overlatt til høyresida, mens venstresida har nøyd seg med å snakke om rettferdighet. Dermed har tanken om frihet i løpet av de siste tiårenes nyliberale diskurs blitt innskrenket til å handle om valgfrihet, en frihet til å shoppe andre alternativer enn de statlige. Høyresida bruker frihetsbegrepet systematisk: fri flyt av arbeid, av kapital - lista fortsetter, for frihetsbegrepet dreier seg i dag om konsumenters valgfrihet.

Det venstresida har vært god til, mener Fiskaa, er å kritisere hvordan valgfriheten bryter ned fellesskapsløsningene.

- Høyresidas valgfrihet gir oss friheten til å velge mellom 40 tannkremer og 20 mobilselskaper, men ikke til å velge hvilken måte vi vil organisere samfunnet på, sier hun."

Og typisk nok i Oslo da: brukerne av Oslos hjemmetjenester kan velge mellom firmalogo på hjelpernes klær, men har ingen påvirkningsmuligheter eller valg på det som betyr noe: når hjelpen skal komme, hva hjelperen prioriterer av oppgaver eller hvilke hjelpere som kommer (f.eks. ønsket om få, men stabile og kjente hjelpere).

Etiketter: eldreomsorg, konkurranseutsetting

Forleden dag kunne jeg lese følgende annonse i Dagsavisen:

"Veiledende kunngjøring

Oslo kommune skal konkurranseutsette bestillings- og planleggingstjenestene samt
transportørkontraktene knyttet til TT-ordningen (transporttjenesten for funksjonshemmede).
Anskaffelsene skal legge til rette for en brukervennlig TT-ordning og sikre Oslo kommune en
effektiv og hensiktsmessig administrasjon av ordningen"

På bakgrunn av henvendelse fra Norges Blindeforbund stilte jeg byrådet 5 spørsmål om saken, og svarene finner du her.

Byrådets svar er gjennomsyret av at konkurranse og innsparing går foran det aller meste.
Når jeg f.eks. spør: "Vil konkurranseutsettingen ivareta valgfrihet for brukerne når det gjelder valg av selskap?", ja da svarer byrådet: "Målet med innføring av konkurranse ved kjøp av TT-transporttjenester er å oppnå best mulige kontrakter, og mest mulig effektiv bruk av de
ressursene som settes inn. Brukerne vil måtte forholde seg til de selskapene/selskapet som
har det beste tilbudet og imøtekommer de krav som er angitt i anbudsdokumentene."

Som en funksjonshemmet skriver i en kommentar til meg:

"Byrådet har jo vist at de tidligere har gitt kontrakt til det beste tilbudet, som slett ikke oppfylte kravene. Man måtte ty til sekundære løsninger ( som Oslo taxi) for å få det hele i drift.
Brukerne ble skadelidne. De satt ut i regn og sludd mens kontraktsvinnerens biler ikke dukket opp. Du finner mange frustrerte historier blant byens funsjonshemmede.

Men vi ”ressurssterke” som orker å klage, får ordnet taxi

Konkurranseutsetting er ok , så lenge kommunen har personer med tilstrekkelig innsikt og ressurser til å følge opp og følge opp kravene.
Harde sanksjoner må til , bøter, erstatning dersom krevene ikke holdes.
Kommunen må først bevise at de setter nok ressurser bak kontrakstinngåelse og oppfølging før dette kan utføres i praksis."

Etiketter: funksjonshemmede, kollektivtrafikk, konkurranseutsetting

Kirkenes, tirsdag kveld:

Det går mot avslutning mot denne befaringsrunden i Ombudsmannsnemnda for Forsvaret. Denne gang har det vært Porsangermoen, Garnisonen i Sør-Varanger og Grensekommisæren.

Det som også ved denne runden er blitt sittende som et generelt inntrykk er den massive misnøye og fortvilelse over det som kalles "horisontal samhandling". Dette er et del av New Public Management-filosofien og innebærer stykkprisfinansiering og betydelig internfakturering. Det var bl.a. denne form for «horisontal samhandling» og internfakturering, der forsvarsetater seg imellom kjøper og selger tjenester i en lukket krets, som i løpet av 2004 skapte så mye regnskapsrot at det hele endte med en budsjettsprekk på flere hundre millioner kroner.

Men det er verre enn som så: Den innebærer også nedleggelse av f.eks. en lokal sjef som samordner all aktivitet i Garnisonen i Sør-Varanger, og i stedet etableres det separate nasjonale organisasjonsstrukturer. Den lokale voksenopplæringsleder har sin nærmeste overordnede i Oslo, lederen for velferdstjenesten har sin overordnede i Indre Troms osv. Følgen er at de ansatte ved Garnisonen i Sør-Varanger har 8 forskjellige arbeidsgivere, - de fleste utenfor Kirkenes og utenfor Finnmark. Mange av dem har aldri hørt noe fra eller sett sin nærmeste sjef.

De ansatte er fortvilet, og dette blir svært ineffektivt. I stedet for å løse tingene på lavest mulige nivå - lokalt innenfor GSVs organisasjon - lages det nå en masse byråkrati. Litt satt på på spissen sier de: for å få skiftet en lyspære må de nå sende en mail til en kar i Porsanger - nabofylket.

For GSVs del er det stor uklarhet om hvem som kan bestemme hva, og stor fortvilelse overfor den enorme byråkratiseringen. Dette er NPM på sitt verste.

Og da har jeg ikke nevnt de mange eksempler om håpløs internprising. Forsvarsbygg er vel av de verste. F.eks. ville Forsvarsbygg vil ha rådyr leie for en relativ enkel hall de i Porsanger brukte til å oppbevare snøscooterne i, og som Jegerkompaniet og UBHV ikke hadde budsjettmidler til å betale. Resultat: Forsvarsbygg rev bygningen, og scooterne ble stående ute.

Etiketter: konkurranseutsetting, militæret

Valgfrihet er et honnørord vi ofte hører i den politiske debatt. Og ingen er i mot det.

Men det eksisterer to former for valgfrihet:

Høyresiden er opptatt av leverandør-/firmavalg. At den enkelte kan velge hvilket firma som skal levere hjemmetjenester, eller firmaet/institusjonen du skal på når du trenger sykehjemsplass.

Fra min og SVs side har vi vært opptatt av at folk skal få større innflytelse og valg på det som reelt betyr noe for dem. Når det gjelder hjemmetjenester betyr det: hjelpens innhold (først og fremst fleksibilitet ut fra vekslende behov dag for dag), når på døgnet hjelpen skal komme og antallet hjelpere (stabilitet, færrest mulig, helst kunne velge en bestemt hjelper).

I dagens bystyremøte behandlet bystyret et forslag fra Knut Even Lindsjørn og meg om et prøveprosjekt i den retning. I den sammenheng holdt jeg dette innlegget. Bystyreflertallet sa nei til forslaget.

I debatten gikk Høyres gruppeleder Bård Folke Fredriksen opp og sa at en forskjell på Høyres og SVs valgfrihetstenkning er at i deres alternativ kan brukeren velge bort et tilbud man er misfornøyd med.

Heller ikke det er sant. Jeg har et helt aktuelt tilfelle fra en Oslobydel. En over 90 år gammel mann har valgt et privat firma.

La meg bringe et utdrag fra en mail jeg fikk forleden fra mannens datter:

"Jeg har ved en tilfeldighet oppdaget at en av de ansatte hos et private hjemmehjelpsfirma som leverer tjenester hos min far, systematisk kaster medisiner og vitamintilskudd som han skal ha daglig i søpla istedet for å gi det til ham. Da min far har KOLS og nedsatt ernæringstilstand, er det svært viktig at ernæringsoppgaven gjøres i henhold til instruksjonene. Han har også svært varierende fordøyelse, og tilskuddene er erfaringsmessig svært viktig for hans velbefinnende. Jeg har, på en forsiktig måte; konfrontert daglig leder i firmaet med dette, i håp om at vedkommende som gjør dette ikke lenger skal benyttes som hjemmehjelper hos min far, da min far ellers er godt fornøyd med de andre i firmaet.

Til min overraskelse avviser daglig leder anmodningen og ber min far skifte hjemmehjelpsleverandør. Han hevder at firmaet ikke er interessert i å motta klager på sine ansatte og at medisinene har havnet i søpla (7 ganger på en uke) ved en tilfeldighet. "

Her er det altså slik at den hjelpetrengende og dens pårørende ønsker å velge bort en bestemt ansatt, men firmaet nekter dette. Da får du hver så god finne deg en annen leverandør.
Men det var ikke det de ønsket. De var fornøyd med firmaet og de øvrige hjelperne i firmaet, men har helt grunnleggende misnøye til en av deres ansatte. Men, nei - det går ikke.

Så kan Bård Folke Fredriksen messe så mye han vil om at brukerne "kan velge bort tilbud man er misfornøyd med". Virkeligheten er - dessverre - en annen.

Jeg har bedt byrådet skriftlig overfor bystyret å kommentere det aktuelle eksempelet.

Etiketter: konkurranseutsetting