Ivar Johansens blogg

Konkurranseutsetting og valgfrihet er mantraet de borgerlige partier bruker som virkemiddelet som både skal gi bedre og billigere kommunale tjenester. Men det jeg synes å se som et stadig mer gjennomgående mønster er at kvalitetssikringen av de kommunale tjenester gjennom dette overlates til kommunens innbyggere, og at det ikke er kommunen selv som sikrer at den/de firmaer som har vunnet anbudet leverer en tjeneste som kvalitetsmessig holder mål.

Hvem/hvordan sjekkes det f.eks. at de firmaer som skal hente søppla vår faktisk gjør det til avtalt tid? Kontrollerer Renovasjonsetaten dette? Og har firmaene plikt til å varsle oppdragsgiver når firmaet selv vet at de i et distrikt ikke har hentet søppel til avtalt tid?

Jeg har hatt noen ganske dårlige erfaringer med dette i heimen, og det ser ut som det etterhvert ganske konsekvent blir meg som hver 4. uke må varsle Renovasjonsetaten om at heller ikke denne fredagen ble papirsøppelet hentet. Siste året har dette skjedd svært mange ganger.

For å referere fra en mail jeg sendte Renovasjonsetaten 20. februar, og dette var slett ikke første gangen jeg har måttet klage på manglende henting av papirsøppel:

Fra: Ivar Johansen [mailto:ivajoha@online.no]
Sendt: 20. februar 2008 18:59
Til: 'postmottak@ren.oslo.kommune.no'
Emne: Tømming papirsøppel

Papiret skulle vært tømt 1. februar, og allerede da var det proppfullt.

Jeg sender sms 12. febr om manglende tømming.
Får sms om at ved uteblitt tømming blir det hentet innen 24 timer.

Intet skjer.

Sender ny sms 15. febr
Får sms 18. februar om at neste tømming er 29. februar

Ringer kundeservice 18. februar, og understreker at det nå snart er 3 uker siden papiret skulle vært tømt.
De lover at papiret nå skal hentes innen 24 timer.

I dag er det 20. februar, og fortsatt skjer intet.
Er dette god oppfølging av reklamasjoner/klager?"

Og da, ble endelig papirsøppelet tømt.

Så kommer neste prøve: papirsøppelet skal så tømmes 28. mars.
Men skjedde det? Neida, papiret ble slett ikke hentet på fredag.
Og så har jeg igjen måttet sende en sms til Renovasjonsetaten.

I og for seg er det prisverdig at Renovasjonsetaten oppretter en sms-tjeneste jeg som innbygger kan bruke dersom leverandøren ikke har hentet søppla til avtalt tid. Og; som Renovasjonsetaten opplyser i en svar-sms; dersom søppla ikke er hentet til forutsatt tid - og altså: at jeg klager - skal den bli hentet innen 24 timer.

Men det blir litt bakvendt; hvorfor skal kommunen være avhengig av klage fra byens innbyggere? Hvorfor skal jeg måtte være vaktbikkje på at kommunens eksterne leverandører gjør den jobben de får betalt for? Kunne ikke Renovasjonsetaten opprettet en sms-tjeneste for anbudsvinnerne - firmaene som ikke gjør jobben sin? Dit kunne firmaene sende en sms til etaten hver gang de ikke - av en eller annen grunn - fikk hentet søpppel til forutsatt tid? Teksten i sms-en fra firmaet til etaten kunne ha følgende standardmelding: "Vi rakk dessverre ikke i dag å hente søppelet i rode xxx, men vi lover at det skal være hentet innen 24 timer".

Jeg er til og med sikker på at i vår teknologifiserte tid kunne det til og med være mulig at dette genererte automatisk informasjon ut på Renovasjonsetatens nettsider.

Det er krevende å være innbygger i en kommune hvor det er innbyggerne selv som skal måtte sloss for at anbudsvinnerne faktisk leverer de tjenester de får betalt for.

Etiketter: konkurranseutsetting, privatisering

Til tross for at handikapdrosjeselskapet Persontransport Norge over flere år har drevet omfattende dobbeltfakturering av Ullevål universitetssykehus, nekter ledelsen ved sykehuset å politianmelde dette og andre graverende forhold.

Ikke uventet skriver et av firmaets konkurrenter til meg: "Ikke enkelt å prøve å være en seriøs aktør i transportbransjen .:-) Moralen må jo være at juks så lenge du kan. Det er bare å betale tilbake om du er uheldig å bli oppdaget. Så kan en fortsette å kjøre for det offentlige."

Det er helt uforståelig, og uakseptabelt, at et offentlig sykehus på denne måte premierer useriøse aktører som driver med juks og fanteri.

Etiketter: kollektivtrafikk, konkurranseutsetting, privatisering, sykehus

KS har hatt sitt landsting i Molde,og jeg er gjenvalgt som medlem av hovedstyret.

I KS understrekes det klokelig nok at et sterkt og velfungerende lokaldemokrati er en forutsetning for demokratiet i Norge. Det er et krav vi med tyngde skal reise overfor en stat som er særs overivrig med detaljstyring enten det er lover, forskrifter, rundskriv og det som verre er.

Men et levende lokaldemokrati dreier seg også om hvordan kommunesektoren selv forholder seg til noe av det som er noe av grunnkjernen i et demokrati: åpenhet og ytringsfrihet. I går fikk jeg en henvendelse fra en Dagbladet-journalist. De hadde sendt mail til noen hundre ansatte i Osloskolen, for å få deres beskrivelse av situasjonen i skolen. Svært mange av svarene var; dessverre, jeg kan ikke uttale meg. Mange lærere begrunnet det med entydige signaler fra Utdanningsetatens ledelse om at det var ønskelig at de skulle holde kjeft, og andre turde ikke uttale seg av frykt for represalier. Oslo er nok spesiell; åpenheten er større i det norske forsvaret, enn i Oslo kommune, men vi får alt for ofte tilsvarende eksempler fra andre fylker og kommuner.

En forutsetning for et levende lokaldemokrati er at alle oppmuntres til å delta. I særlig grad gjelder dette de ansatte, som kan tilføre debatten viktig faktakunnskap.
Her er det viktig den praksis vi ser rundt omkring i kommune-Norge endres. KS - sentralt som lokalt – må bidra til at kommunesektoren skjerper seg.

I landstingets strategidokument for de neste 4 år understrekes det at ”KS er medlemmenes talerør både overfor storting og regjering, politiske partier og ulike organisasjoner.” Jeg synes nok formuleringen litt kan forstås at KS er lik den delen av KS som er lokalisert i Kommunenes Hus i Oslo. Mens vi alle vet at den aller viktigste del av KS jo er det enkelte medlem; den enkelte kommune, fylkeskommune eller bedrift. Forleden fikk jeg en henvendelse fra en lærer ved en de videregående skoler i Nord-Trøndelag. Han ønsket å invitere KS på besøk til sin skole, og det var helt tydelig at for ham var KS synonymt med sentralledelsen i KS. Jeg svarte, som jeg mener, at det mest naturlig var å invitere for eksempel fylkesordføreren aller andre sentrale KS-folkevalgte lokalt.

Hvorfor er det slik at KS entydig blir sett som toppledelsen i Oslo? Kan det være slik vi er en for topp-tung organisasjon. At våre fylkes- og lokalledd er for lite synlig? Og er det slik at vi i for liten grad er en medlemsstyrt organisasjon? Fra SV side er vi sikker på at KS kan bli betydelig bedre på å få medlemsforankring, og at initiativ og forslag i betydelig større grad enn i dag kommer nedenfra og oppover. Vi må få en oppstrømsorganisasjon. Det standpunktet KS sentralt inntok ved hovedtariffoppgjøret for lærerne for 2 år siden var opplagt representative for medlemmene, men jeg ble overrasket hvor mange aktive folkevalgte som ikke kjente til at dette var forankret i fylkeskommunale strategisamlinger. Det må bety at lokalleddene har et betydelig forbedringspotensiale når det gjelder involvering i fylket og kommunene.

Så drøfter også KS sitt strategidokument – dvs drøfter er kanskje litt for sterkt begrep-,for snarere bare beskriver dokumentet de problemer valgfrihet, marked og konkurranseutsetting innebærer innenfor særlig pleie- og omsorgssektoren. En organisasjon som både har hovedfokus på lokaldemokratiet og kvalitative gode tjenester for innbyggerne kan ikke ta lett på en tendens til å flytte beslutninger ut av folkevalgte organer og over det som kalles markedet. For det er ikke sikkert at den fysisk skrøplige 85-årige Marta, nettopp utskrevet fra sykehuset etter en tung operasjon først og fremst er opptatt av å shoppe sykehjemsplass.

Av og til sies det at markedsorienteringen ikke nødvendigvis svekker folkevalgrollen, men bare endrer den. Det sies at vi i stedet for tjenesteprodusenter skal bli bestillere av tjenester samt å sikre kvalitet på tjenesten. Jeg merker meg imidlertid at det bare er et tidsspørsmål før også bestillerdelen blir privatisering. I svenske kommuner snuser nå konservative politikere på en ordning hvor også bestilleroppgaven settes ut til private.
Fra SVs side merker vi oss jo også at i kjølvannet av valgfrihetsløsninger også er en tendens til at kommunene og fylkene tar letter på kvalitetssikringen av tjenesten. Det sies at kvaliteten nå sikres ved at dårligere tjenesteprodusenter blir valgt bort. Dermed overlater en til men viss grad kvalitetssikringen til markedet.

KS skal ikke ta standpunkt til de omstridte temaene konkurranseutsetting, privatisering og valgfrihet. Men en organisasjon som har lokaldemokrati, folkevalgt styring og kvalitetssikring av tjenestene som viktige bærebjelker må allikevel ha bevissthet og fokus på disse temaer.

Det blir nok av utfordringer for KS og kommunesektoren de neste 4 år, og jeg skal bidra med mitt som medlem av hovedstyret i KS:

Etiketter: folkevalgt, konkurranseutsetting, privatisering, sykehjem, åpenhet

Så har markedets domstol igjen avsagt sin dom over sykehjemmene i Oslo. Firmaet med det klingende (!) navn Zapera Receptor Norway AS har foretatt en spørreundersøkelse blant 812 sykehjemsbeboere i Oslo. Dette er 20 prosent av det totale antallet sykehjemsbeboere.

Resultatet viser at beboerne ved sykehjem i Oslo kommune er godt fornøyd med institusjonen de bor på. Det er jevnt over liten forskjell i resultatene mellom private og kommunale sykehjem, 96 prosent av beboerne er fornøyd ved de private, mot 91 prosent ved de kommunale.

Tidligere statsråd og nå FAFO-forsker Gudmund Hernes har påpekt at markeder ligner domstoler på fire måter: 1) De fatter bindende avgjørelser, 2) de er funksjonelt uavhengige av andre styringssystemer, 3) de er upersonlige og nøytrale, og 4) de har en storjury: forbrukerne. Men som styringsredskap for kvalitet har markedsmekanismer og brukerundersøkelser begrenset verdi.

Brukerundersøkelsene kan gi en viss identifikasjon på situasjonen, men sannelig er det ikke mer. Frelsesarmenns Ensjøtunet Bo- og servicesenter(detsykehjemmet Frelsesarmeen ser seg tvunget til å nedlegge pga. bystyreflertallet anbuds- og konkurransepolitikk) troner på toppen - sammen med de kommunale sykehjemmene Kantarellen Bo- og servicesenter og det kommunale Lillohjemmet Sykehjem. På Ensjøtunet sier hele 92 % av de spurte at de alt i alt er godt fornøyd med sykehjemmet sitt. Men, på den andre side; kun 16 av 72 beboere er spurt. Og slikt er det gjennomgående for alle sykehjemmene; svært liten andel av beboerne er spurt.

Og forståelig nok: mange av beboerne er svært syke. En kartlegging blant 1200 sykehjemsbeboere i fire fylker viste at nærmere 90 prosent av beboerne hadde diagnosen demens.

Om byrådet ønsker å ha kartlegge kvalitet, bør de nok i mindre grad bruke ressurser på kostbare brukerundersøkelser, og mer mer tid på undersøkelser om faktisk kvalitet. For undersøkelser som dette korrigerer ikke for bemanningsforskjeller, forskjeller hva gjelder graden av ressurskrevende beboere, kvalitetsforskjeller på lokaler som nybygde Ammerudlunden eller Kantarellen og sykehjem som har mindre hensiktsmessige bygninger eller sykehjemmet som ligger i landlige omgivelser og det som ligger i forurensende og støyende sentrumsgater.

Og det kanskje viktigste: jeg tror også at en brukerundersøkelse ved Attendo Cares daværende sykehjem på Lindingö i Sverige i og for seg kunne skåret bra på brukerundersøkelser, selv om det etter hvert ble dokumentert at beboerne ble vannskjøttet.

Jeg tror det nå er særs viktig at vi får på plass kvalitative undersøkelser av Oslos sykehjem. Sykehjemmene er gradvis mer og mer blitt minisykehus, blant annet på grunn av sykehusenes utskrivningspolitikk. Sykehjemmene er ikke tilsvarende blitt rustet opp når det gjelder ressurser og kompetanse. Konsekvensen er at beboerne ikke får tilstrekkelig oppfølging, og blir passivisert, - også der meningen var opptrening og rehabilitering. Og dette kompanseres naturligvis ikke med frivillighetskoordinatorer, som byråd Sylvi Listhaug nå sender ut.

Etiketter: eldreomsorg, konkurranseutsetting, privatisering, sykehjem

I disse dager er det mye medieomtale om anbud- og konkurranseutsetting innenfor barnevern- og rusomsorgen. Jeg mener det er særs uheldig at vi ikke kan få snudd den kremmertnkning som fortsatt preger statsforvaltningen.

For noen uker siden lå det en melding på Oslo kommunes rusmiddeletat sine nettsider, hvor det bl.a. het:

"Rusmiddeletaten har i løpet av sommeren inngått avtale om kjøp av ekstra plasser til rusmisbrukere med betydelige adferdsproblemer. Kontraktene gjelder i to år frem til 30.6.2009, og er fordelt til Tunvoll bo- og servisesenter AS i Solbergelva utenfor Drammen og Østsiden bo- og behandlingssenter i Hurdal. Det dreier seg totalt om 7 plasser fordelt på de to institusjonene. - Vi er klar over at behovet er langt større, men dette var så langt pengene strakk til denne gangen, sier avdelingsdirektør for Anskaffelser i konkurranse, Krister Persson. "

Etiketter: konkurranseutsetting, privatisering, rusomsorg

I disse tider er det mye fokus på anbud og konkurranse innenfor pleie og omsorgssektoren. Men det kan være grunn til å minne om at dette også er særs uheldig innenfor kollektivtrafikken.

Jeg synes en av de ansattes tillitsvalgte innenfor Sporveien beskriver dette på en god måte i en mail til meg:

"For et års tid siden skulle erfaringene med anbudsutsetting evalueres, ifølge en artikkel i Aftenposten av samferdselsminister Liv Signe Navarsete. Vi har ikke sett resultatene av denne evalueringen. Men med de erfaringene vi har fra bussdrift i Oslo, burde anbud i kollektivtrafikken opphøre. Bussrutene i Oslo bør drives at en kommunalt eid selskap sammen med T-bane og trikk.

Da anbud ble satt igang, mistet vi først en stor del av lønna og velferdsgodene vi hadde før. Bransjeavtalen som ble fremforhandlet i år har ikke gitt oss tilbake det vi tapte, og skaper dessuten i flere år fremover store forskjeller mellom førere på ulike ruter, avhengig av om de ble satt på anbud før eller etter at avtalen ble inngått.

Det er små marginer som avgjør hvem som vinner anbud, og dermed er det sparing på trivselsfaktorene som blir avgjørende. Det nye vi skal forholde oss til er: "Dette skal vi greie".

Noen eksempler på hva man kan spare inn på er opplæring, etterutdanning. Noen kunne klart seg bedre i jobben med mer oppfølging og kurs. Rekruttering er blitt vanskelig og nye sjåfører hentes i stor stil fra utlandet. Med dårlige språkkunnskaper og korte kurs vil de som ikke greier kravene lett miste jobben.

Det kjøpes inn eller leases et minimalt antall busser, med den følge at bussbytte blir vanskelig. I praksis betyr det at førerne presses til å kjøre med en buss som sliter på helsa (for eks. pga nedslitte førerstoler) eller grenser til sikkerhetsrisiko.

Aksjeselskapsformen har også andre konsekvenser. Dårligere mulighet for innsyn, tap av status for førerne - som gir utslag i dårligere rettsbeskyttelse, dårligere forsikringsordning, dårligere velferdstilbud, sett i forhold til T-bane- og trikkeførere, som vi tidligere hadde samme lønn og arbeidsvilkår som. Lønna er elendig sammenlignet med industriarbeidere og førere av skinnegående materiell, mens utfordringene er større og vi er mer utsatt for ran og overfall. Vi har dessuten ikke opplæring med lønn som trikk og bane.

Usikkerheten om man beholder jobben i fremtiden, eller må bytte arbeidsgiver, har vi hele tiden over oss.

Konklusjonen er - hvis bussen skal være en attraktiv arbeidsplass i fremtiden må det bli slutt på anbud."

Etiketter: kollektivtrafikk, konkurranseutsetting, privatisering