onsdag, februar 6
Kommunesektorens utfordringer
KS har hatt sitt landsting i Molde,og jeg er gjenvalgt som medlem av hovedstyret.
I KS understrekes det klokelig nok at et sterkt og velfungerende lokaldemokrati er en forutsetning for demokratiet i Norge. Det er et krav vi med tyngde skal reise overfor en stat som er særs overivrig med detaljstyring enten det er lover, forskrifter, rundskriv og det som verre er.
Men et levende lokaldemokrati dreier seg også om hvordan kommunesektoren selv forholder seg til noe av det som er noe av grunnkjernen i et demokrati: åpenhet og ytringsfrihet. I går fikk jeg en henvendelse fra en Dagbladet-journalist. De hadde sendt mail til noen hundre ansatte i Osloskolen, for å få deres beskrivelse av situasjonen i skolen. Svært mange av svarene var; dessverre, jeg kan ikke uttale meg. Mange lærere begrunnet det med entydige signaler fra Utdanningsetatens ledelse om at det var ønskelig at de skulle holde kjeft, og andre turde ikke uttale seg av frykt for represalier. Oslo er nok spesiell; åpenheten er større i det norske forsvaret, enn i Oslo kommune, men vi får alt for ofte tilsvarende eksempler fra andre fylker og kommuner.
En forutsetning for et levende lokaldemokrati er at alle oppmuntres til å delta. I særlig grad gjelder dette de ansatte, som kan tilføre debatten viktig faktakunnskap.
Her er det viktig den praksis vi ser rundt omkring i kommune-Norge endres. KS - sentralt som lokalt – må bidra til at kommunesektoren skjerper seg.
I landstingets strategidokument for de neste 4 år understrekes det at ”KS er medlemmenes talerør både overfor storting og regjering, politiske partier og ulike organisasjoner.” Jeg synes nok formuleringen litt kan forstås at KS er lik den delen av KS som er lokalisert i Kommunenes Hus i Oslo. Mens vi alle vet at den aller viktigste del av KS jo er det enkelte medlem; den enkelte kommune, fylkeskommune eller bedrift. Forleden fikk jeg en henvendelse fra en lærer ved en de videregående skoler i Nord-Trøndelag. Han ønsket å invitere KS på besøk til sin skole, og det var helt tydelig at for ham var KS synonymt med sentralledelsen i KS. Jeg svarte, som jeg mener, at det mest naturlig var å invitere for eksempel fylkesordføreren aller andre sentrale KS-folkevalgte lokalt.
Hvorfor er det slik at KS entydig blir sett som toppledelsen i Oslo? Kan det være slik vi er en for topp-tung organisasjon. At våre fylkes- og lokalledd er for lite synlig? Og er det slik at vi i for liten grad er en medlemsstyrt organisasjon? Fra SV side er vi sikker på at KS kan bli betydelig bedre på å få medlemsforankring, og at initiativ og forslag i betydelig større grad enn i dag kommer nedenfra og oppover. Vi må få en oppstrømsorganisasjon. Det standpunktet KS sentralt inntok ved hovedtariffoppgjøret for lærerne for 2 år siden var opplagt representative for medlemmene, men jeg ble overrasket hvor mange aktive folkevalgte som ikke kjente til at dette var forankret i fylkeskommunale strategisamlinger. Det må bety at lokalleddene har et betydelig forbedringspotensiale når det gjelder involvering i fylket og kommunene.
Så drøfter også KS sitt strategidokument – dvs drøfter er kanskje litt for sterkt begrep-,for snarere bare beskriver dokumentet de problemer valgfrihet, marked og konkurranseutsetting innebærer innenfor særlig pleie- og omsorgssektoren. En organisasjon som både har hovedfokus på lokaldemokratiet og kvalitative gode tjenester for innbyggerne kan ikke ta lett på en tendens til å flytte beslutninger ut av folkevalgte organer og over det som kalles markedet. For det er ikke sikkert at den fysisk skrøplige 85-årige Marta, nettopp utskrevet fra sykehuset etter en tung operasjon først og fremst er opptatt av å shoppe sykehjemsplass.
Av og til sies det at markedsorienteringen ikke nødvendigvis svekker folkevalgrollen, men bare endrer den. Det sies at vi i stedet for tjenesteprodusenter skal bli bestillere av tjenester samt å sikre kvalitet på tjenesten. Jeg merker meg imidlertid at det bare er et tidsspørsmål før også bestillerdelen blir privatisering. I svenske kommuner snuser nå konservative politikere på en ordning hvor også bestilleroppgaven settes ut til private.
Fra SVs side merker vi oss jo også at i kjølvannet av valgfrihetsløsninger også er en tendens til at kommunene og fylkene tar letter på kvalitetssikringen av tjenesten. Det sies at kvaliteten nå sikres ved at dårligere tjenesteprodusenter blir valgt bort. Dermed overlater en til men viss grad kvalitetssikringen til markedet.
KS skal ikke ta standpunkt til de omstridte temaene konkurranseutsetting, privatisering og valgfrihet. Men en organisasjon som har lokaldemokrati, folkevalgt styring og kvalitetssikring av tjenestene som viktige bærebjelker må allikevel ha bevissthet og fokus på disse temaer.
Det blir nok av utfordringer for KS og kommunesektoren de neste 4 år, og jeg skal bidra med mitt som medlem av hovedstyret i KS:
I KS understrekes det klokelig nok at et sterkt og velfungerende lokaldemokrati er en forutsetning for demokratiet i Norge. Det er et krav vi med tyngde skal reise overfor en stat som er særs overivrig med detaljstyring enten det er lover, forskrifter, rundskriv og det som verre er.
Men et levende lokaldemokrati dreier seg også om hvordan kommunesektoren selv forholder seg til noe av det som er noe av grunnkjernen i et demokrati: åpenhet og ytringsfrihet. I går fikk jeg en henvendelse fra en Dagbladet-journalist. De hadde sendt mail til noen hundre ansatte i Osloskolen, for å få deres beskrivelse av situasjonen i skolen. Svært mange av svarene var; dessverre, jeg kan ikke uttale meg. Mange lærere begrunnet det med entydige signaler fra Utdanningsetatens ledelse om at det var ønskelig at de skulle holde kjeft, og andre turde ikke uttale seg av frykt for represalier. Oslo er nok spesiell; åpenheten er større i det norske forsvaret, enn i Oslo kommune, men vi får alt for ofte tilsvarende eksempler fra andre fylker og kommuner.
En forutsetning for et levende lokaldemokrati er at alle oppmuntres til å delta. I særlig grad gjelder dette de ansatte, som kan tilføre debatten viktig faktakunnskap.
Her er det viktig den praksis vi ser rundt omkring i kommune-Norge endres. KS - sentralt som lokalt – må bidra til at kommunesektoren skjerper seg.
I landstingets strategidokument for de neste 4 år understrekes det at ”KS er medlemmenes talerør både overfor storting og regjering, politiske partier og ulike organisasjoner.” Jeg synes nok formuleringen litt kan forstås at KS er lik den delen av KS som er lokalisert i Kommunenes Hus i Oslo. Mens vi alle vet at den aller viktigste del av KS jo er det enkelte medlem; den enkelte kommune, fylkeskommune eller bedrift. Forleden fikk jeg en henvendelse fra en lærer ved en de videregående skoler i Nord-Trøndelag. Han ønsket å invitere KS på besøk til sin skole, og det var helt tydelig at for ham var KS synonymt med sentralledelsen i KS. Jeg svarte, som jeg mener, at det mest naturlig var å invitere for eksempel fylkesordføreren aller andre sentrale KS-folkevalgte lokalt.
Hvorfor er det slik at KS entydig blir sett som toppledelsen i Oslo? Kan det være slik vi er en for topp-tung organisasjon. At våre fylkes- og lokalledd er for lite synlig? Og er det slik at vi i for liten grad er en medlemsstyrt organisasjon? Fra SV side er vi sikker på at KS kan bli betydelig bedre på å få medlemsforankring, og at initiativ og forslag i betydelig større grad enn i dag kommer nedenfra og oppover. Vi må få en oppstrømsorganisasjon. Det standpunktet KS sentralt inntok ved hovedtariffoppgjøret for lærerne for 2 år siden var opplagt representative for medlemmene, men jeg ble overrasket hvor mange aktive folkevalgte som ikke kjente til at dette var forankret i fylkeskommunale strategisamlinger. Det må bety at lokalleddene har et betydelig forbedringspotensiale når det gjelder involvering i fylket og kommunene.
Så drøfter også KS sitt strategidokument – dvs drøfter er kanskje litt for sterkt begrep-,for snarere bare beskriver dokumentet de problemer valgfrihet, marked og konkurranseutsetting innebærer innenfor særlig pleie- og omsorgssektoren. En organisasjon som både har hovedfokus på lokaldemokratiet og kvalitative gode tjenester for innbyggerne kan ikke ta lett på en tendens til å flytte beslutninger ut av folkevalgte organer og over det som kalles markedet. For det er ikke sikkert at den fysisk skrøplige 85-årige Marta, nettopp utskrevet fra sykehuset etter en tung operasjon først og fremst er opptatt av å shoppe sykehjemsplass.
Av og til sies det at markedsorienteringen ikke nødvendigvis svekker folkevalgrollen, men bare endrer den. Det sies at vi i stedet for tjenesteprodusenter skal bli bestillere av tjenester samt å sikre kvalitet på tjenesten. Jeg merker meg imidlertid at det bare er et tidsspørsmål før også bestillerdelen blir privatisering. I svenske kommuner snuser nå konservative politikere på en ordning hvor også bestilleroppgaven settes ut til private.
Fra SVs side merker vi oss jo også at i kjølvannet av valgfrihetsløsninger også er en tendens til at kommunene og fylkene tar letter på kvalitetssikringen av tjenesten. Det sies at kvaliteten nå sikres ved at dårligere tjenesteprodusenter blir valgt bort. Dermed overlater en til men viss grad kvalitetssikringen til markedet.
KS skal ikke ta standpunkt til de omstridte temaene konkurranseutsetting, privatisering og valgfrihet. Men en organisasjon som har lokaldemokrati, folkevalgt styring og kvalitetssikring av tjenestene som viktige bærebjelker må allikevel ha bevissthet og fokus på disse temaer.
Det blir nok av utfordringer for KS og kommunesektoren de neste 4 år, og jeg skal bidra med mitt som medlem av hovedstyret i KS:
Etiketter: folkevalgt, konkurranseutsetting, privatisering, sykehjem, åpenhet
