søndag, juni 22
Forskjells-Oslo
I Dagbladets Magasinet denne uka leser jeg et portrettintervju med Ingeborg Moræus Hanssen, den utmerkede tidligere kinosjefen i Oslo. Men en informasjon gir igjen påminnelse om at vi lever i en by hvor klasseforskjellene rår. Det heter:
"I januar flyttet ektemannen til Kajalund sykehjem noen kilometer lenger vest i Oslo.
- Der bor han i et praktfullt rom, fordi vår sønn Harald, som har en sjenerøs økonomi, fant ut at han ville gi sin far det vakreste sykehjemsrommet i kongeriket Norge. Med designede gardiner og tepper og puter og et fabelaktig Bang Olufsen-anlegg. Han er pen i tøyet, og er omgitt av faste pleiere."
Sånn er den Fr.P-styrte kommunen for den som har penger. Den bemidle kan kjøpe seg plasser på et privat sykehjem.
Men mange opplever også en annen virkelighet: den stengte sykehjemsdør. Oslo kommune fastholdt før jul at Solveig Strandli på 93 år skulle sendes hjem fra Diakonhjemmet sykehus til tom leilighet. Kommunen avslo søknad om sykehjemsplass. Solveig er nesten blind og hører minimalt. Hun ble innlagt på Diakonhjemmets sykehus etter et fall, og er ikke i stand til å klare seg selv. Datteren, Eli Aall, sitter i rullestol og er for tiden på Sunnaas sykehus. Solveig har ingen andre pårørende."
Sånn er det i et klassesamfunn.
"I januar flyttet ektemannen til Kajalund sykehjem noen kilometer lenger vest i Oslo.
- Der bor han i et praktfullt rom, fordi vår sønn Harald, som har en sjenerøs økonomi, fant ut at han ville gi sin far det vakreste sykehjemsrommet i kongeriket Norge. Med designede gardiner og tepper og puter og et fabelaktig Bang Olufsen-anlegg. Han er pen i tøyet, og er omgitt av faste pleiere."
Sånn er den Fr.P-styrte kommunen for den som har penger. Den bemidle kan kjøpe seg plasser på et privat sykehjem.
Men mange opplever også en annen virkelighet: den stengte sykehjemsdør. Oslo kommune fastholdt før jul at Solveig Strandli på 93 år skulle sendes hjem fra Diakonhjemmet sykehus til tom leilighet. Kommunen avslo søknad om sykehjemsplass. Solveig er nesten blind og hører minimalt. Hun ble innlagt på Diakonhjemmets sykehus etter et fall, og er ikke i stand til å klare seg selv. Datteren, Eli Aall, sitter i rullestol og er for tiden på Sunnaas sykehus. Solveig har ingen andre pårørende."
Sånn er det i et klassesamfunn.
Etiketter: eldreomsorg, sykehjem
søndag, mars 16
Myndiggjorte brukere....
Byrådet i Oslo har oversendte til bystyret en bystyremelding om framtidas eldreomsorg i Oslo. I den sammenheng har jeg fått denne reaksjonen, som et klokt innspill.:
"Jeg reagerer på betegnelsen "myndiggjorte brukere" i Bystyremelding om fremtidens eldreomsorg i Oslo. Da virker det som om brukerne (de eldre) er umyndige mennesker som andre skal gjøre myndige - noe som både står i strid med at dokumentet vektlegger at de eldre har vært vant til å ta avgjørelser gjennom livet og relatert til (myndighets)alder.
Jeg har selv, blant annet som bruker ved et senter for overgrepsutsatte kvinner, opplevd denne formen for nedlatenhet. Det virket som senteret trengte hjelpeløse brukere for selv å kunne hjelpe. Senteret hadde som slagord "Ta tilbake makten og verdigheten!" Dette protesterte jeg på, fordi jeg ikke følte meg uverdig. For det første fordi det ikke var jeg som hadde begått overgrep og handlet uverdig, og for det andre fordi vi ifølge menneskerettighetene alle har den samme, iboende verdighet. Hva angikk å "ta tilbake makten", hadde jeg for lengst etterlyst empowerment og brukermedvirkning ved dette stedet. Så jeg gjentok at siden brukermedvirkning er et relasjonelt begrep, kunne brukerne bare ta tilbake makten om de ansatte ga slipp på noe av sin. Innvendingene mine falt ikke i god jord.
Jeg var også litt inne på denne typen nedlatenhet i siste avsnitt i et innlegg i Dagbladet, da om tanken at man kan frata eller gi andre mennesker deres menneskeverd - som om ikke alle mennesker har det qva mennesker: http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/pdf.php?pa=A&d=2005-06-22&p=33&read=1
Empowerment burde kunne oversettes med et mindre krenkende ord enn myndiggjøring (av allerede myndige mennesker), synes jeg.
Hilsen Sigrun Tømmerås"
"Jeg reagerer på betegnelsen "myndiggjorte brukere" i Bystyremelding om fremtidens eldreomsorg i Oslo. Da virker det som om brukerne (de eldre) er umyndige mennesker som andre skal gjøre myndige - noe som både står i strid med at dokumentet vektlegger at de eldre har vært vant til å ta avgjørelser gjennom livet og relatert til (myndighets)alder.
Jeg har selv, blant annet som bruker ved et senter for overgrepsutsatte kvinner, opplevd denne formen for nedlatenhet. Det virket som senteret trengte hjelpeløse brukere for selv å kunne hjelpe. Senteret hadde som slagord "Ta tilbake makten og verdigheten!" Dette protesterte jeg på, fordi jeg ikke følte meg uverdig. For det første fordi det ikke var jeg som hadde begått overgrep og handlet uverdig, og for det andre fordi vi ifølge menneskerettighetene alle har den samme, iboende verdighet. Hva angikk å "ta tilbake makten", hadde jeg for lengst etterlyst empowerment og brukermedvirkning ved dette stedet. Så jeg gjentok at siden brukermedvirkning er et relasjonelt begrep, kunne brukerne bare ta tilbake makten om de ansatte ga slipp på noe av sin. Innvendingene mine falt ikke i god jord.
Jeg var også litt inne på denne typen nedlatenhet i siste avsnitt i et innlegg i Dagbladet, da om tanken at man kan frata eller gi andre mennesker deres menneskeverd - som om ikke alle mennesker har det qva mennesker: http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/pdf.php?pa=A&d=2005-06-22&p=33&read=1
Empowerment burde kunne oversettes med et mindre krenkende ord enn myndiggjøring (av allerede myndige mennesker), synes jeg.
Hilsen Sigrun Tømmerås"
Etiketter: eldreomsorg, sykehjem
onsdag, februar 6
Kommunesektorens utfordringer
KS har hatt sitt landsting i Molde,og jeg er gjenvalgt som medlem av hovedstyret.
I KS understrekes det klokelig nok at et sterkt og velfungerende lokaldemokrati er en forutsetning for demokratiet i Norge. Det er et krav vi med tyngde skal reise overfor en stat som er særs overivrig med detaljstyring enten det er lover, forskrifter, rundskriv og det som verre er.
Men et levende lokaldemokrati dreier seg også om hvordan kommunesektoren selv forholder seg til noe av det som er noe av grunnkjernen i et demokrati: åpenhet og ytringsfrihet. I går fikk jeg en henvendelse fra en Dagbladet-journalist. De hadde sendt mail til noen hundre ansatte i Osloskolen, for å få deres beskrivelse av situasjonen i skolen. Svært mange av svarene var; dessverre, jeg kan ikke uttale meg. Mange lærere begrunnet det med entydige signaler fra Utdanningsetatens ledelse om at det var ønskelig at de skulle holde kjeft, og andre turde ikke uttale seg av frykt for represalier. Oslo er nok spesiell; åpenheten er større i det norske forsvaret, enn i Oslo kommune, men vi får alt for ofte tilsvarende eksempler fra andre fylker og kommuner.
En forutsetning for et levende lokaldemokrati er at alle oppmuntres til å delta. I særlig grad gjelder dette de ansatte, som kan tilføre debatten viktig faktakunnskap.
Her er det viktig den praksis vi ser rundt omkring i kommune-Norge endres. KS - sentralt som lokalt – må bidra til at kommunesektoren skjerper seg.
I landstingets strategidokument for de neste 4 år understrekes det at ”KS er medlemmenes talerør både overfor storting og regjering, politiske partier og ulike organisasjoner.” Jeg synes nok formuleringen litt kan forstås at KS er lik den delen av KS som er lokalisert i Kommunenes Hus i Oslo. Mens vi alle vet at den aller viktigste del av KS jo er det enkelte medlem; den enkelte kommune, fylkeskommune eller bedrift. Forleden fikk jeg en henvendelse fra en lærer ved en de videregående skoler i Nord-Trøndelag. Han ønsket å invitere KS på besøk til sin skole, og det var helt tydelig at for ham var KS synonymt med sentralledelsen i KS. Jeg svarte, som jeg mener, at det mest naturlig var å invitere for eksempel fylkesordføreren aller andre sentrale KS-folkevalgte lokalt.
Hvorfor er det slik at KS entydig blir sett som toppledelsen i Oslo? Kan det være slik vi er en for topp-tung organisasjon. At våre fylkes- og lokalledd er for lite synlig? Og er det slik at vi i for liten grad er en medlemsstyrt organisasjon? Fra SV side er vi sikker på at KS kan bli betydelig bedre på å få medlemsforankring, og at initiativ og forslag i betydelig større grad enn i dag kommer nedenfra og oppover. Vi må få en oppstrømsorganisasjon. Det standpunktet KS sentralt inntok ved hovedtariffoppgjøret for lærerne for 2 år siden var opplagt representative for medlemmene, men jeg ble overrasket hvor mange aktive folkevalgte som ikke kjente til at dette var forankret i fylkeskommunale strategisamlinger. Det må bety at lokalleddene har et betydelig forbedringspotensiale når det gjelder involvering i fylket og kommunene.
Så drøfter også KS sitt strategidokument – dvs drøfter er kanskje litt for sterkt begrep-,for snarere bare beskriver dokumentet de problemer valgfrihet, marked og konkurranseutsetting innebærer innenfor særlig pleie- og omsorgssektoren. En organisasjon som både har hovedfokus på lokaldemokratiet og kvalitative gode tjenester for innbyggerne kan ikke ta lett på en tendens til å flytte beslutninger ut av folkevalgte organer og over det som kalles markedet. For det er ikke sikkert at den fysisk skrøplige 85-årige Marta, nettopp utskrevet fra sykehuset etter en tung operasjon først og fremst er opptatt av å shoppe sykehjemsplass.
Av og til sies det at markedsorienteringen ikke nødvendigvis svekker folkevalgrollen, men bare endrer den. Det sies at vi i stedet for tjenesteprodusenter skal bli bestillere av tjenester samt å sikre kvalitet på tjenesten. Jeg merker meg imidlertid at det bare er et tidsspørsmål før også bestillerdelen blir privatisering. I svenske kommuner snuser nå konservative politikere på en ordning hvor også bestilleroppgaven settes ut til private.
Fra SVs side merker vi oss jo også at i kjølvannet av valgfrihetsløsninger også er en tendens til at kommunene og fylkene tar letter på kvalitetssikringen av tjenesten. Det sies at kvaliteten nå sikres ved at dårligere tjenesteprodusenter blir valgt bort. Dermed overlater en til men viss grad kvalitetssikringen til markedet.
KS skal ikke ta standpunkt til de omstridte temaene konkurranseutsetting, privatisering og valgfrihet. Men en organisasjon som har lokaldemokrati, folkevalgt styring og kvalitetssikring av tjenestene som viktige bærebjelker må allikevel ha bevissthet og fokus på disse temaer.
Det blir nok av utfordringer for KS og kommunesektoren de neste 4 år, og jeg skal bidra med mitt som medlem av hovedstyret i KS:
I KS understrekes det klokelig nok at et sterkt og velfungerende lokaldemokrati er en forutsetning for demokratiet i Norge. Det er et krav vi med tyngde skal reise overfor en stat som er særs overivrig med detaljstyring enten det er lover, forskrifter, rundskriv og det som verre er.
Men et levende lokaldemokrati dreier seg også om hvordan kommunesektoren selv forholder seg til noe av det som er noe av grunnkjernen i et demokrati: åpenhet og ytringsfrihet. I går fikk jeg en henvendelse fra en Dagbladet-journalist. De hadde sendt mail til noen hundre ansatte i Osloskolen, for å få deres beskrivelse av situasjonen i skolen. Svært mange av svarene var; dessverre, jeg kan ikke uttale meg. Mange lærere begrunnet det med entydige signaler fra Utdanningsetatens ledelse om at det var ønskelig at de skulle holde kjeft, og andre turde ikke uttale seg av frykt for represalier. Oslo er nok spesiell; åpenheten er større i det norske forsvaret, enn i Oslo kommune, men vi får alt for ofte tilsvarende eksempler fra andre fylker og kommuner.
En forutsetning for et levende lokaldemokrati er at alle oppmuntres til å delta. I særlig grad gjelder dette de ansatte, som kan tilføre debatten viktig faktakunnskap.
Her er det viktig den praksis vi ser rundt omkring i kommune-Norge endres. KS - sentralt som lokalt – må bidra til at kommunesektoren skjerper seg.
I landstingets strategidokument for de neste 4 år understrekes det at ”KS er medlemmenes talerør både overfor storting og regjering, politiske partier og ulike organisasjoner.” Jeg synes nok formuleringen litt kan forstås at KS er lik den delen av KS som er lokalisert i Kommunenes Hus i Oslo. Mens vi alle vet at den aller viktigste del av KS jo er det enkelte medlem; den enkelte kommune, fylkeskommune eller bedrift. Forleden fikk jeg en henvendelse fra en lærer ved en de videregående skoler i Nord-Trøndelag. Han ønsket å invitere KS på besøk til sin skole, og det var helt tydelig at for ham var KS synonymt med sentralledelsen i KS. Jeg svarte, som jeg mener, at det mest naturlig var å invitere for eksempel fylkesordføreren aller andre sentrale KS-folkevalgte lokalt.
Hvorfor er det slik at KS entydig blir sett som toppledelsen i Oslo? Kan det være slik vi er en for topp-tung organisasjon. At våre fylkes- og lokalledd er for lite synlig? Og er det slik at vi i for liten grad er en medlemsstyrt organisasjon? Fra SV side er vi sikker på at KS kan bli betydelig bedre på å få medlemsforankring, og at initiativ og forslag i betydelig større grad enn i dag kommer nedenfra og oppover. Vi må få en oppstrømsorganisasjon. Det standpunktet KS sentralt inntok ved hovedtariffoppgjøret for lærerne for 2 år siden var opplagt representative for medlemmene, men jeg ble overrasket hvor mange aktive folkevalgte som ikke kjente til at dette var forankret i fylkeskommunale strategisamlinger. Det må bety at lokalleddene har et betydelig forbedringspotensiale når det gjelder involvering i fylket og kommunene.
Så drøfter også KS sitt strategidokument – dvs drøfter er kanskje litt for sterkt begrep-,for snarere bare beskriver dokumentet de problemer valgfrihet, marked og konkurranseutsetting innebærer innenfor særlig pleie- og omsorgssektoren. En organisasjon som både har hovedfokus på lokaldemokratiet og kvalitative gode tjenester for innbyggerne kan ikke ta lett på en tendens til å flytte beslutninger ut av folkevalgte organer og over det som kalles markedet. For det er ikke sikkert at den fysisk skrøplige 85-årige Marta, nettopp utskrevet fra sykehuset etter en tung operasjon først og fremst er opptatt av å shoppe sykehjemsplass.
Av og til sies det at markedsorienteringen ikke nødvendigvis svekker folkevalgrollen, men bare endrer den. Det sies at vi i stedet for tjenesteprodusenter skal bli bestillere av tjenester samt å sikre kvalitet på tjenesten. Jeg merker meg imidlertid at det bare er et tidsspørsmål før også bestillerdelen blir privatisering. I svenske kommuner snuser nå konservative politikere på en ordning hvor også bestilleroppgaven settes ut til private.
Fra SVs side merker vi oss jo også at i kjølvannet av valgfrihetsløsninger også er en tendens til at kommunene og fylkene tar letter på kvalitetssikringen av tjenesten. Det sies at kvaliteten nå sikres ved at dårligere tjenesteprodusenter blir valgt bort. Dermed overlater en til men viss grad kvalitetssikringen til markedet.
KS skal ikke ta standpunkt til de omstridte temaene konkurranseutsetting, privatisering og valgfrihet. Men en organisasjon som har lokaldemokrati, folkevalgt styring og kvalitetssikring av tjenestene som viktige bærebjelker må allikevel ha bevissthet og fokus på disse temaer.
Det blir nok av utfordringer for KS og kommunesektoren de neste 4 år, og jeg skal bidra med mitt som medlem av hovedstyret i KS:
Etiketter: folkevalgt, konkurranseutsetting, privatisering, sykehjem, åpenhet
lørdag, januar 19
Sykehjem: Når brukerundersøkelser erstatter kvalitetskontroll
Så har markedets domstol igjen avsagt sin dom over sykehjemmene i Oslo. Firmaet med det klingende (!) navn Zapera Receptor Norway AS har foretatt en spørreundersøkelse blant 812 sykehjemsbeboere i Oslo. Dette er 20 prosent av det totale antallet sykehjemsbeboere.
Resultatet viser at beboerne ved sykehjem i Oslo kommune er godt fornøyd med institusjonen de bor på. Det er jevnt over liten forskjell i resultatene mellom private og kommunale sykehjem, 96 prosent av beboerne er fornøyd ved de private, mot 91 prosent ved de kommunale.
Tidligere statsråd og nå FAFO-forsker Gudmund Hernes har påpekt at markeder ligner domstoler på fire måter: 1) De fatter bindende avgjørelser, 2) de er funksjonelt uavhengige av andre styringssystemer, 3) de er upersonlige og nøytrale, og 4) de har en storjury: forbrukerne. Men som styringsredskap for kvalitet har markedsmekanismer og brukerundersøkelser begrenset verdi.
Brukerundersøkelsene kan gi en viss identifikasjon på situasjonen, men sannelig er det ikke mer. Frelsesarmenns Ensjøtunet Bo- og servicesenter(detsykehjemmet Frelsesarmeen ser seg tvunget til å nedlegge pga. bystyreflertallet anbuds- og konkurransepolitikk) troner på toppen - sammen med de kommunale sykehjemmene Kantarellen Bo- og servicesenter og det kommunale Lillohjemmet Sykehjem. På Ensjøtunet sier hele 92 % av de spurte at de alt i alt er godt fornøyd med sykehjemmet sitt. Men, på den andre side; kun 16 av 72 beboere er spurt. Og slikt er det gjennomgående for alle sykehjemmene; svært liten andel av beboerne er spurt.
Og forståelig nok: mange av beboerne er svært syke. En kartlegging blant 1200 sykehjemsbeboere i fire fylker viste at nærmere 90 prosent av beboerne hadde diagnosen demens.
Om byrådet ønsker å ha kartlegge kvalitet, bør de nok i mindre grad bruke ressurser på kostbare brukerundersøkelser, og mer mer tid på undersøkelser om faktisk kvalitet. For undersøkelser som dette korrigerer ikke for bemanningsforskjeller, forskjeller hva gjelder graden av ressurskrevende beboere, kvalitetsforskjeller på lokaler som nybygde Ammerudlunden eller Kantarellen og sykehjem som har mindre hensiktsmessige bygninger eller sykehjemmet som ligger i landlige omgivelser og det som ligger i forurensende og støyende sentrumsgater.
Og det kanskje viktigste: jeg tror også at en brukerundersøkelse ved Attendo Cares daværende sykehjem på Lindingö i Sverige i og for seg kunne skåret bra på brukerundersøkelser, selv om det etter hvert ble dokumentert at beboerne ble vannskjøttet.
Jeg tror det nå er særs viktig at vi får på plass kvalitative undersøkelser av Oslos sykehjem. Sykehjemmene er gradvis mer og mer blitt minisykehus, blant annet på grunn av sykehusenes utskrivningspolitikk. Sykehjemmene er ikke tilsvarende blitt rustet opp når det gjelder ressurser og kompetanse. Konsekvensen er at beboerne ikke får tilstrekkelig oppfølging, og blir passivisert, - også der meningen var opptrening og rehabilitering. Og dette kompanseres naturligvis ikke med frivillighetskoordinatorer, som byråd Sylvi Listhaug nå sender ut.
Resultatet viser at beboerne ved sykehjem i Oslo kommune er godt fornøyd med institusjonen de bor på. Det er jevnt over liten forskjell i resultatene mellom private og kommunale sykehjem, 96 prosent av beboerne er fornøyd ved de private, mot 91 prosent ved de kommunale.
Tidligere statsråd og nå FAFO-forsker Gudmund Hernes har påpekt at markeder ligner domstoler på fire måter: 1) De fatter bindende avgjørelser, 2) de er funksjonelt uavhengige av andre styringssystemer, 3) de er upersonlige og nøytrale, og 4) de har en storjury: forbrukerne. Men som styringsredskap for kvalitet har markedsmekanismer og brukerundersøkelser begrenset verdi.
Brukerundersøkelsene kan gi en viss identifikasjon på situasjonen, men sannelig er det ikke mer. Frelsesarmenns Ensjøtunet Bo- og servicesenter(detsykehjemmet Frelsesarmeen ser seg tvunget til å nedlegge pga. bystyreflertallet anbuds- og konkurransepolitikk) troner på toppen - sammen med de kommunale sykehjemmene Kantarellen Bo- og servicesenter og det kommunale Lillohjemmet Sykehjem. På Ensjøtunet sier hele 92 % av de spurte at de alt i alt er godt fornøyd med sykehjemmet sitt. Men, på den andre side; kun 16 av 72 beboere er spurt. Og slikt er det gjennomgående for alle sykehjemmene; svært liten andel av beboerne er spurt.
Og forståelig nok: mange av beboerne er svært syke. En kartlegging blant 1200 sykehjemsbeboere i fire fylker viste at nærmere 90 prosent av beboerne hadde diagnosen demens.
Om byrådet ønsker å ha kartlegge kvalitet, bør de nok i mindre grad bruke ressurser på kostbare brukerundersøkelser, og mer mer tid på undersøkelser om faktisk kvalitet. For undersøkelser som dette korrigerer ikke for bemanningsforskjeller, forskjeller hva gjelder graden av ressurskrevende beboere, kvalitetsforskjeller på lokaler som nybygde Ammerudlunden eller Kantarellen og sykehjem som har mindre hensiktsmessige bygninger eller sykehjemmet som ligger i landlige omgivelser og det som ligger i forurensende og støyende sentrumsgater.
Og det kanskje viktigste: jeg tror også at en brukerundersøkelse ved Attendo Cares daværende sykehjem på Lindingö i Sverige i og for seg kunne skåret bra på brukerundersøkelser, selv om det etter hvert ble dokumentert at beboerne ble vannskjøttet.
Jeg tror det nå er særs viktig at vi får på plass kvalitative undersøkelser av Oslos sykehjem. Sykehjemmene er gradvis mer og mer blitt minisykehus, blant annet på grunn av sykehusenes utskrivningspolitikk. Sykehjemmene er ikke tilsvarende blitt rustet opp når det gjelder ressurser og kompetanse. Konsekvensen er at beboerne ikke får tilstrekkelig oppfølging, og blir passivisert, - også der meningen var opptrening og rehabilitering. Og dette kompanseres naturligvis ikke med frivillighetskoordinatorer, som byråd Sylvi Listhaug nå sender ut.
Etiketter: eldreomsorg, konkurranseutsetting, privatisering, sykehjem
onsdag, januar 16
Mikrofonstativer
Jeg får mange henvendelser fra innbyggere, fagfolk og ansatte, og la meg fra dagens mailhenvendelser referere en henvendelse fra en ansatt ved et av Oslos sykehjem:
"Jeg har noen kommenarer til de siste dagers oppslag om den berømte millionen som Fagerborghjemmet skal få, til å gi beboerne "hjemmelaget mat, øl og vin, sang og dans". Dette er jo bra, i og for seg, men hvis disse tingene er så viktige for fru Listhaug, hvorfor får ikke alle sykehjemmene den samme muligheten, men må i stedet kutte i sine budsjetter?
Dette er å kaste blår i øynene på folk, og avisene biter på så de nesten blir forspiste!
Våre beboere får både øl, vin, sang og dans, ganske ofte, faktisk! Vi har underholdning opptil flere ganger i uka, og minst en gang i uka! Hjemmelaget mat får vi imidlertid ikke til, for vi har verken penger, personale (to sider av samme sak) eller utstyr til det. Den maten vi er pålagt å servere beboerne nå, kommer i store plastposer som skal legges inn i noen digre beist av noen ovner som tar STOR plass i avdelingene. Personalet må grave maten ut av disse plastposene. Det er et udelikat og uappetittelig system!
Så hører jeg også i radioen i dag at Listhaug har "opprettet frivillighetskoordinatorer i alle sykehjemmene i Oslo". Min institusjonssjef sier at dette dreier seg om 1 million kroner - til 30 sykehjem! Det betyr 12,5 stilling pr. sykehjem, mao. litt over en halv dag. Mye å skryte av, hva? Hvorfor er ikke media mer kritisk?"
Ja, med 1 million kroner er det, med sosiale utgifter og sånt, snakk om 2 stillinger, fordelt på 30 sykehjem.
I all for stor grad fungerer media som rene mikrofonstativer.
"Jeg har noen kommenarer til de siste dagers oppslag om den berømte millionen som Fagerborghjemmet skal få, til å gi beboerne "hjemmelaget mat, øl og vin, sang og dans". Dette er jo bra, i og for seg, men hvis disse tingene er så viktige for fru Listhaug, hvorfor får ikke alle sykehjemmene den samme muligheten, men må i stedet kutte i sine budsjetter?
Dette er å kaste blår i øynene på folk, og avisene biter på så de nesten blir forspiste!
Våre beboere får både øl, vin, sang og dans, ganske ofte, faktisk! Vi har underholdning opptil flere ganger i uka, og minst en gang i uka! Hjemmelaget mat får vi imidlertid ikke til, for vi har verken penger, personale (to sider av samme sak) eller utstyr til det. Den maten vi er pålagt å servere beboerne nå, kommer i store plastposer som skal legges inn i noen digre beist av noen ovner som tar STOR plass i avdelingene. Personalet må grave maten ut av disse plastposene. Det er et udelikat og uappetittelig system!
Så hører jeg også i radioen i dag at Listhaug har "opprettet frivillighetskoordinatorer i alle sykehjemmene i Oslo". Min institusjonssjef sier at dette dreier seg om 1 million kroner - til 30 sykehjem! Det betyr 12,5 stilling pr. sykehjem, mao. litt over en halv dag. Mye å skryte av, hva? Hvorfor er ikke media mer kritisk?"
Ja, med 1 million kroner er det, med sosiale utgifter og sånt, snakk om 2 stillinger, fordelt på 30 sykehjem.
I all for stor grad fungerer media som rene mikrofonstativer.
Etiketter: eldreomsorg, media, sykehjem
