tirsdag, juli 8
"Faglige råd" - og de folkevalgte abdiserer
Det er ikke ofte jeg er enig med Høyres Jan Petersen, men under en forsvarsdebatt i Stortinget 19. juni kom han med noen betraktninger som jeg deler:
"Jeg er klar over at det ligger tunge faglige vurderinger bak, som jeg respekterer, men jeg må nok si at jeg også i løpet av denne prosessen har opplevd at begrepet « fagmilitære vurderinger » nok er et ganske oversolgt begrep. Jeg vil gi en illustrasjon av det: Vi har hørt at det lå fagmilitære vurderinger bak det at MTB-ene skulle fases ut, og det gjør det helt sikkert. Men mitt inntrykk er at vi får forskjellige fagmilitære vurderinger avhengig av om vi snakker med en general eller en admiral. Og det er bare riktig. Sånn skal det være. Jeg tror forsvarskomiteen i de tre årene den har fungert, etter å ha reist rundt har opplevd at det finnes et vell av fagmilitære vurderinger - mange nyanser, mange viktige synspunkter - og det er akkurat sånn det skal være. Poenget er at de må brytes mot hverandre, og det er nasjonalforsamlingens oppgave å skifte sol og vind. Det er ikke nasjonalforsamlingens oppgave å abdisere. Det er nasjonalforsamlingens oppgave å vurdere de faglige rådene vi får, men faglige råd er forskjellige."
Som folkevalgt møter jeg nettopp det argumentet, og i Oslo bystyre særlig framført av byrådspartiene Høyre og Fremskrittspartiet: "ja, men den faglige anbefalingen er jo at ...". Og de som ikke følger "den faglige anbefalingen" politiserer saken. Men som Jan Petersen understreker; fagfolk mener ofte forskjellige ting, og det er politikernes oppgave å avveie de forskjellige synspunkter og råd som foreligger. Det er ikke bare de fagfolk byrådet har valgt å bygge sitt standpunkt på, og som refereres i byrådets forslag, som er det "eneste rette".
Derfor er det viktig del av min rolle som folkevalgt å ha en bred kontaktflate fagmiljøer og interesseorganisasjoner, for derigjennom å få fram forskjellige syn på de saker som er til behandling. Lytte og foreta avveining av argumenter, etter at de som berøres av, eller har innspill til saken, er hørt.
Ofte er henvisning til fagfolk er skalkeskjul man dekker seg bak. Og som Petersen understreker: da abdiserer jo de folkevalgte.
"Jeg er klar over at det ligger tunge faglige vurderinger bak, som jeg respekterer, men jeg må nok si at jeg også i løpet av denne prosessen har opplevd at begrepet « fagmilitære vurderinger » nok er et ganske oversolgt begrep. Jeg vil gi en illustrasjon av det: Vi har hørt at det lå fagmilitære vurderinger bak det at MTB-ene skulle fases ut, og det gjør det helt sikkert. Men mitt inntrykk er at vi får forskjellige fagmilitære vurderinger avhengig av om vi snakker med en general eller en admiral. Og det er bare riktig. Sånn skal det være. Jeg tror forsvarskomiteen i de tre årene den har fungert, etter å ha reist rundt har opplevd at det finnes et vell av fagmilitære vurderinger - mange nyanser, mange viktige synspunkter - og det er akkurat sånn det skal være. Poenget er at de må brytes mot hverandre, og det er nasjonalforsamlingens oppgave å skifte sol og vind. Det er ikke nasjonalforsamlingens oppgave å abdisere. Det er nasjonalforsamlingens oppgave å vurdere de faglige rådene vi får, men faglige råd er forskjellige."
Som folkevalgt møter jeg nettopp det argumentet, og i Oslo bystyre særlig framført av byrådspartiene Høyre og Fremskrittspartiet: "ja, men den faglige anbefalingen er jo at ...". Og de som ikke følger "den faglige anbefalingen" politiserer saken. Men som Jan Petersen understreker; fagfolk mener ofte forskjellige ting, og det er politikernes oppgave å avveie de forskjellige synspunkter og råd som foreligger. Det er ikke bare de fagfolk byrådet har valgt å bygge sitt standpunkt på, og som refereres i byrådets forslag, som er det "eneste rette".
Derfor er det viktig del av min rolle som folkevalgt å ha en bred kontaktflate fagmiljøer og interesseorganisasjoner, for derigjennom å få fram forskjellige syn på de saker som er til behandling. Lytte og foreta avveining av argumenter, etter at de som berøres av, eller har innspill til saken, er hørt.
Ofte er henvisning til fagfolk er skalkeskjul man dekker seg bak. Og som Petersen understreker: da abdiserer jo de folkevalgte.
Etiketter: folkevalgt, Forsvaret, Fremskrittspartiet, Høyre, åpenhet
onsdag, februar 6
Kommunesektorens utfordringer
KS har hatt sitt landsting i Molde,og jeg er gjenvalgt som medlem av hovedstyret.
I KS understrekes det klokelig nok at et sterkt og velfungerende lokaldemokrati er en forutsetning for demokratiet i Norge. Det er et krav vi med tyngde skal reise overfor en stat som er særs overivrig med detaljstyring enten det er lover, forskrifter, rundskriv og det som verre er.
Men et levende lokaldemokrati dreier seg også om hvordan kommunesektoren selv forholder seg til noe av det som er noe av grunnkjernen i et demokrati: åpenhet og ytringsfrihet. I går fikk jeg en henvendelse fra en Dagbladet-journalist. De hadde sendt mail til noen hundre ansatte i Osloskolen, for å få deres beskrivelse av situasjonen i skolen. Svært mange av svarene var; dessverre, jeg kan ikke uttale meg. Mange lærere begrunnet det med entydige signaler fra Utdanningsetatens ledelse om at det var ønskelig at de skulle holde kjeft, og andre turde ikke uttale seg av frykt for represalier. Oslo er nok spesiell; åpenheten er større i det norske forsvaret, enn i Oslo kommune, men vi får alt for ofte tilsvarende eksempler fra andre fylker og kommuner.
En forutsetning for et levende lokaldemokrati er at alle oppmuntres til å delta. I særlig grad gjelder dette de ansatte, som kan tilføre debatten viktig faktakunnskap.
Her er det viktig den praksis vi ser rundt omkring i kommune-Norge endres. KS - sentralt som lokalt – må bidra til at kommunesektoren skjerper seg.
I landstingets strategidokument for de neste 4 år understrekes det at ”KS er medlemmenes talerør både overfor storting og regjering, politiske partier og ulike organisasjoner.” Jeg synes nok formuleringen litt kan forstås at KS er lik den delen av KS som er lokalisert i Kommunenes Hus i Oslo. Mens vi alle vet at den aller viktigste del av KS jo er det enkelte medlem; den enkelte kommune, fylkeskommune eller bedrift. Forleden fikk jeg en henvendelse fra en lærer ved en de videregående skoler i Nord-Trøndelag. Han ønsket å invitere KS på besøk til sin skole, og det var helt tydelig at for ham var KS synonymt med sentralledelsen i KS. Jeg svarte, som jeg mener, at det mest naturlig var å invitere for eksempel fylkesordføreren aller andre sentrale KS-folkevalgte lokalt.
Hvorfor er det slik at KS entydig blir sett som toppledelsen i Oslo? Kan det være slik vi er en for topp-tung organisasjon. At våre fylkes- og lokalledd er for lite synlig? Og er det slik at vi i for liten grad er en medlemsstyrt organisasjon? Fra SV side er vi sikker på at KS kan bli betydelig bedre på å få medlemsforankring, og at initiativ og forslag i betydelig større grad enn i dag kommer nedenfra og oppover. Vi må få en oppstrømsorganisasjon. Det standpunktet KS sentralt inntok ved hovedtariffoppgjøret for lærerne for 2 år siden var opplagt representative for medlemmene, men jeg ble overrasket hvor mange aktive folkevalgte som ikke kjente til at dette var forankret i fylkeskommunale strategisamlinger. Det må bety at lokalleddene har et betydelig forbedringspotensiale når det gjelder involvering i fylket og kommunene.
Så drøfter også KS sitt strategidokument – dvs drøfter er kanskje litt for sterkt begrep-,for snarere bare beskriver dokumentet de problemer valgfrihet, marked og konkurranseutsetting innebærer innenfor særlig pleie- og omsorgssektoren. En organisasjon som både har hovedfokus på lokaldemokratiet og kvalitative gode tjenester for innbyggerne kan ikke ta lett på en tendens til å flytte beslutninger ut av folkevalgte organer og over det som kalles markedet. For det er ikke sikkert at den fysisk skrøplige 85-årige Marta, nettopp utskrevet fra sykehuset etter en tung operasjon først og fremst er opptatt av å shoppe sykehjemsplass.
Av og til sies det at markedsorienteringen ikke nødvendigvis svekker folkevalgrollen, men bare endrer den. Det sies at vi i stedet for tjenesteprodusenter skal bli bestillere av tjenester samt å sikre kvalitet på tjenesten. Jeg merker meg imidlertid at det bare er et tidsspørsmål før også bestillerdelen blir privatisering. I svenske kommuner snuser nå konservative politikere på en ordning hvor også bestilleroppgaven settes ut til private.
Fra SVs side merker vi oss jo også at i kjølvannet av valgfrihetsløsninger også er en tendens til at kommunene og fylkene tar letter på kvalitetssikringen av tjenesten. Det sies at kvaliteten nå sikres ved at dårligere tjenesteprodusenter blir valgt bort. Dermed overlater en til men viss grad kvalitetssikringen til markedet.
KS skal ikke ta standpunkt til de omstridte temaene konkurranseutsetting, privatisering og valgfrihet. Men en organisasjon som har lokaldemokrati, folkevalgt styring og kvalitetssikring av tjenestene som viktige bærebjelker må allikevel ha bevissthet og fokus på disse temaer.
Det blir nok av utfordringer for KS og kommunesektoren de neste 4 år, og jeg skal bidra med mitt som medlem av hovedstyret i KS:
I KS understrekes det klokelig nok at et sterkt og velfungerende lokaldemokrati er en forutsetning for demokratiet i Norge. Det er et krav vi med tyngde skal reise overfor en stat som er særs overivrig med detaljstyring enten det er lover, forskrifter, rundskriv og det som verre er.
Men et levende lokaldemokrati dreier seg også om hvordan kommunesektoren selv forholder seg til noe av det som er noe av grunnkjernen i et demokrati: åpenhet og ytringsfrihet. I går fikk jeg en henvendelse fra en Dagbladet-journalist. De hadde sendt mail til noen hundre ansatte i Osloskolen, for å få deres beskrivelse av situasjonen i skolen. Svært mange av svarene var; dessverre, jeg kan ikke uttale meg. Mange lærere begrunnet det med entydige signaler fra Utdanningsetatens ledelse om at det var ønskelig at de skulle holde kjeft, og andre turde ikke uttale seg av frykt for represalier. Oslo er nok spesiell; åpenheten er større i det norske forsvaret, enn i Oslo kommune, men vi får alt for ofte tilsvarende eksempler fra andre fylker og kommuner.
En forutsetning for et levende lokaldemokrati er at alle oppmuntres til å delta. I særlig grad gjelder dette de ansatte, som kan tilføre debatten viktig faktakunnskap.
Her er det viktig den praksis vi ser rundt omkring i kommune-Norge endres. KS - sentralt som lokalt – må bidra til at kommunesektoren skjerper seg.
I landstingets strategidokument for de neste 4 år understrekes det at ”KS er medlemmenes talerør både overfor storting og regjering, politiske partier og ulike organisasjoner.” Jeg synes nok formuleringen litt kan forstås at KS er lik den delen av KS som er lokalisert i Kommunenes Hus i Oslo. Mens vi alle vet at den aller viktigste del av KS jo er det enkelte medlem; den enkelte kommune, fylkeskommune eller bedrift. Forleden fikk jeg en henvendelse fra en lærer ved en de videregående skoler i Nord-Trøndelag. Han ønsket å invitere KS på besøk til sin skole, og det var helt tydelig at for ham var KS synonymt med sentralledelsen i KS. Jeg svarte, som jeg mener, at det mest naturlig var å invitere for eksempel fylkesordføreren aller andre sentrale KS-folkevalgte lokalt.
Hvorfor er det slik at KS entydig blir sett som toppledelsen i Oslo? Kan det være slik vi er en for topp-tung organisasjon. At våre fylkes- og lokalledd er for lite synlig? Og er det slik at vi i for liten grad er en medlemsstyrt organisasjon? Fra SV side er vi sikker på at KS kan bli betydelig bedre på å få medlemsforankring, og at initiativ og forslag i betydelig større grad enn i dag kommer nedenfra og oppover. Vi må få en oppstrømsorganisasjon. Det standpunktet KS sentralt inntok ved hovedtariffoppgjøret for lærerne for 2 år siden var opplagt representative for medlemmene, men jeg ble overrasket hvor mange aktive folkevalgte som ikke kjente til at dette var forankret i fylkeskommunale strategisamlinger. Det må bety at lokalleddene har et betydelig forbedringspotensiale når det gjelder involvering i fylket og kommunene.
Så drøfter også KS sitt strategidokument – dvs drøfter er kanskje litt for sterkt begrep-,for snarere bare beskriver dokumentet de problemer valgfrihet, marked og konkurranseutsetting innebærer innenfor særlig pleie- og omsorgssektoren. En organisasjon som både har hovedfokus på lokaldemokratiet og kvalitative gode tjenester for innbyggerne kan ikke ta lett på en tendens til å flytte beslutninger ut av folkevalgte organer og over det som kalles markedet. For det er ikke sikkert at den fysisk skrøplige 85-årige Marta, nettopp utskrevet fra sykehuset etter en tung operasjon først og fremst er opptatt av å shoppe sykehjemsplass.
Av og til sies det at markedsorienteringen ikke nødvendigvis svekker folkevalgrollen, men bare endrer den. Det sies at vi i stedet for tjenesteprodusenter skal bli bestillere av tjenester samt å sikre kvalitet på tjenesten. Jeg merker meg imidlertid at det bare er et tidsspørsmål før også bestillerdelen blir privatisering. I svenske kommuner snuser nå konservative politikere på en ordning hvor også bestilleroppgaven settes ut til private.
Fra SVs side merker vi oss jo også at i kjølvannet av valgfrihetsløsninger også er en tendens til at kommunene og fylkene tar letter på kvalitetssikringen av tjenesten. Det sies at kvaliteten nå sikres ved at dårligere tjenesteprodusenter blir valgt bort. Dermed overlater en til men viss grad kvalitetssikringen til markedet.
KS skal ikke ta standpunkt til de omstridte temaene konkurranseutsetting, privatisering og valgfrihet. Men en organisasjon som har lokaldemokrati, folkevalgt styring og kvalitetssikring av tjenestene som viktige bærebjelker må allikevel ha bevissthet og fokus på disse temaer.
Det blir nok av utfordringer for KS og kommunesektoren de neste 4 år, og jeg skal bidra med mitt som medlem av hovedstyret i KS:
Etiketter: folkevalgt, konkurranseutsetting, privatisering, sykehjem, åpenhet
mandag, januar 14
"Uskyldig tukling", og ordføreren.
"Det er altså noe tukling og seksuelle handlinger med gutter som er unge, men det er jo ikke all verden".
"Disse guttene ville jo ikke tatt noen skade av det, etter min mening, i hvert fall i hovedtrekk ikke, hvis det ikke var for politiets hardkjør."
Dette var den helt uakseptable uttalelsen fra advokat Tor Erling Staff om den såkalte "Lommemannen", og gjennom dette i realiteten legitimerer nye overgrep.
I Aftenposten lørdag uttalte Oslo-ordfører Fabian Stang, under overskriften "Stang vil anmelde Staff;"At noen fremstiller denne type problemstillinger som enkle og mindre ting er virkelig sjokkerende. Jeg vil nå undersøke om dette forholdet er straffbart, sier Stang." Det er jo greit.
Men i gårsdagens Aftenposten går han et steg lenger:
"Ordføreren i Oslo, Fabian Stang (H), vil over helgen ta stilling til om han skal anmelde Staff for uttalelsene.- Først vil jeg konferere med kommuneadvokaten om en anmeldelse har håp om å føre frem, sier Stang. Han understreker at det er som ordførfer i Oslo og ikke som advokat han reagerer på Staffs uttalelser, som Stang oppfatter som en ren forherligelse av straffbare handlinger."
Han har all grunn til å være identignert, men samtidig sier jeg: farlig, farlig. Fabian Stange burde tenke igjennom hvilke prinsipelle grenser han her overskrider. Det tilligger ikke ordførerens oppgave å levere politianmeldelser eller mobilisere påtalemyndighet i saker som dette. Det vil naturligvis ha betydelig symbolverdi - langt ut over privatpersoners anmeldelser - dersom folk ute i byen kan få skrevet politianmeldelser på ordførens brevark. Men dette kan og skal ikke være hans oppgave.
Det som derimot klart bør være hans rolle er å forsikre seg om at Oslogutter som kan ha vært "lommemannens" ofre, i den grad det er slike i Oslo, har fått tilstrekkelig faglig oppfølging og støtte av kommunens hjelpeapparat. Denne tilsynsoppgave er en av ordførerens hovedoppgaver, som rett nok ikke gir samme mediaprofilering som en evt politianmeldelse, men desto viktigere.
"Disse guttene ville jo ikke tatt noen skade av det, etter min mening, i hvert fall i hovedtrekk ikke, hvis det ikke var for politiets hardkjør."
Dette var den helt uakseptable uttalelsen fra advokat Tor Erling Staff om den såkalte "Lommemannen", og gjennom dette i realiteten legitimerer nye overgrep.
I Aftenposten lørdag uttalte Oslo-ordfører Fabian Stang, under overskriften "Stang vil anmelde Staff;"At noen fremstiller denne type problemstillinger som enkle og mindre ting er virkelig sjokkerende. Jeg vil nå undersøke om dette forholdet er straffbart, sier Stang." Det er jo greit.
Men i gårsdagens Aftenposten går han et steg lenger:
"Ordføreren i Oslo, Fabian Stang (H), vil over helgen ta stilling til om han skal anmelde Staff for uttalelsene.- Først vil jeg konferere med kommuneadvokaten om en anmeldelse har håp om å føre frem, sier Stang. Han understreker at det er som ordførfer i Oslo og ikke som advokat han reagerer på Staffs uttalelser, som Stang oppfatter som en ren forherligelse av straffbare handlinger."
Han har all grunn til å være identignert, men samtidig sier jeg: farlig, farlig. Fabian Stange burde tenke igjennom hvilke prinsipelle grenser han her overskrider. Det tilligger ikke ordførerens oppgave å levere politianmeldelser eller mobilisere påtalemyndighet i saker som dette. Det vil naturligvis ha betydelig symbolverdi - langt ut over privatpersoners anmeldelser - dersom folk ute i byen kan få skrevet politianmeldelser på ordførens brevark. Men dette kan og skal ikke være hans oppgave.
Det som derimot klart bør være hans rolle er å forsikre seg om at Oslogutter som kan ha vært "lommemannens" ofre, i den grad det er slike i Oslo, har fått tilstrekkelig faglig oppfølging og støtte av kommunens hjelpeapparat. Denne tilsynsoppgave er en av ordførerens hovedoppgaver, som rett nok ikke gir samme mediaprofilering som en evt politianmeldelse, men desto viktigere.
Etiketter: folkevalgt
