tirsdag, juli 8
"Faglige råd" - og de folkevalgte abdiserer
Det er ikke ofte jeg er enig med Høyres Jan Petersen, men under en forsvarsdebatt i Stortinget 19. juni kom han med noen betraktninger som jeg deler:
"Jeg er klar over at det ligger tunge faglige vurderinger bak, som jeg respekterer, men jeg må nok si at jeg også i løpet av denne prosessen har opplevd at begrepet « fagmilitære vurderinger » nok er et ganske oversolgt begrep. Jeg vil gi en illustrasjon av det: Vi har hørt at det lå fagmilitære vurderinger bak det at MTB-ene skulle fases ut, og det gjør det helt sikkert. Men mitt inntrykk er at vi får forskjellige fagmilitære vurderinger avhengig av om vi snakker med en general eller en admiral. Og det er bare riktig. Sånn skal det være. Jeg tror forsvarskomiteen i de tre årene den har fungert, etter å ha reist rundt har opplevd at det finnes et vell av fagmilitære vurderinger - mange nyanser, mange viktige synspunkter - og det er akkurat sånn det skal være. Poenget er at de må brytes mot hverandre, og det er nasjonalforsamlingens oppgave å skifte sol og vind. Det er ikke nasjonalforsamlingens oppgave å abdisere. Det er nasjonalforsamlingens oppgave å vurdere de faglige rådene vi får, men faglige råd er forskjellige."
Som folkevalgt møter jeg nettopp det argumentet, og i Oslo bystyre særlig framført av byrådspartiene Høyre og Fremskrittspartiet: "ja, men den faglige anbefalingen er jo at ...". Og de som ikke følger "den faglige anbefalingen" politiserer saken. Men som Jan Petersen understreker; fagfolk mener ofte forskjellige ting, og det er politikernes oppgave å avveie de forskjellige synspunkter og råd som foreligger. Det er ikke bare de fagfolk byrådet har valgt å bygge sitt standpunkt på, og som refereres i byrådets forslag, som er det "eneste rette".
Derfor er det viktig del av min rolle som folkevalgt å ha en bred kontaktflate fagmiljøer og interesseorganisasjoner, for derigjennom å få fram forskjellige syn på de saker som er til behandling. Lytte og foreta avveining av argumenter, etter at de som berøres av, eller har innspill til saken, er hørt.
Ofte er henvisning til fagfolk er skalkeskjul man dekker seg bak. Og som Petersen understreker: da abdiserer jo de folkevalgte.
"Jeg er klar over at det ligger tunge faglige vurderinger bak, som jeg respekterer, men jeg må nok si at jeg også i løpet av denne prosessen har opplevd at begrepet « fagmilitære vurderinger » nok er et ganske oversolgt begrep. Jeg vil gi en illustrasjon av det: Vi har hørt at det lå fagmilitære vurderinger bak det at MTB-ene skulle fases ut, og det gjør det helt sikkert. Men mitt inntrykk er at vi får forskjellige fagmilitære vurderinger avhengig av om vi snakker med en general eller en admiral. Og det er bare riktig. Sånn skal det være. Jeg tror forsvarskomiteen i de tre årene den har fungert, etter å ha reist rundt har opplevd at det finnes et vell av fagmilitære vurderinger - mange nyanser, mange viktige synspunkter - og det er akkurat sånn det skal være. Poenget er at de må brytes mot hverandre, og det er nasjonalforsamlingens oppgave å skifte sol og vind. Det er ikke nasjonalforsamlingens oppgave å abdisere. Det er nasjonalforsamlingens oppgave å vurdere de faglige rådene vi får, men faglige råd er forskjellige."
Som folkevalgt møter jeg nettopp det argumentet, og i Oslo bystyre særlig framført av byrådspartiene Høyre og Fremskrittspartiet: "ja, men den faglige anbefalingen er jo at ...". Og de som ikke følger "den faglige anbefalingen" politiserer saken. Men som Jan Petersen understreker; fagfolk mener ofte forskjellige ting, og det er politikernes oppgave å avveie de forskjellige synspunkter og råd som foreligger. Det er ikke bare de fagfolk byrådet har valgt å bygge sitt standpunkt på, og som refereres i byrådets forslag, som er det "eneste rette".
Derfor er det viktig del av min rolle som folkevalgt å ha en bred kontaktflate fagmiljøer og interesseorganisasjoner, for derigjennom å få fram forskjellige syn på de saker som er til behandling. Lytte og foreta avveining av argumenter, etter at de som berøres av, eller har innspill til saken, er hørt.
Ofte er henvisning til fagfolk er skalkeskjul man dekker seg bak. Og som Petersen understreker: da abdiserer jo de folkevalgte.
Etiketter: folkevalgt, Forsvaret, Fremskrittspartiet, Høyre, åpenhet
torsdag, juni 19
Utvidede avlyttingsfulmakter til svenske etterretningtjenesten
I Sverige har man nettopp vedtatt lovforslaget som går under navnet "FRA-lagen". Den innebærer at den svenske elektroniske etterretningstjenesten (Forsvarets Radioanstalt) får utvidede fullmakter til å foreta avlytting av all teletrafikk inn/ut av Sverige (sms, e-post, telefoni osv. Og dette kan skje uten at det foreligger en formell juridisk mistanke eller annet medhold fra en mer objektiv tredjepart.
Les mer i Dagens Nyheter.
Heldigvis ble det moblisert motstand, og de arrangerte bl.a. en demonstrasjon utenfor Riksdagen. Men de nådde dessverre ikke fram.
Dette er en god illustrasjon hvor langt rettstaten lar seg utfordre i anti-terror-hysteriet.
Les mer i Dagens Nyheter.
Heldigvis ble det moblisert motstand, og de arrangerte bl.a. en demonstrasjon utenfor Riksdagen. Men de nådde dessverre ikke fram.
Dette er en god illustrasjon hvor langt rettstaten lar seg utfordre i anti-terror-hysteriet.
Etiketter: Forsvaret, militæret, overvåking
tirsdag, mai 6
Blomsterhilsenen Forsvarsstaben ikke likte
"En rapport slår fast at Forsvarets økonomi er i alvorlig ubalanse. Det avviser derimot forsvarsministeren," het det i et nyhetsoppslag for noen uker siden under overskriften "På vei mot ny budsjettsprekk."
Men i Forsvarsstaben er det ikke først og fremst makroøkonomi som engasjerer hva gjelder budsjettstyring:
Ofte understrekes det at Forsvaret må ha en god familiepolitikk, særlig for de familier som har familiemedlemmer i utenlandstjeneste.
Så kan man jo da undres over følgende episode: Kona til en tjenestegjørende i Afghanistan fødte på Buskerud sentralsykehus, og avdelingen til mannen sendte i den anledning blomster til kona, som en hyggelig hilsen. Prislapp kr. 400.
Men alle vakre ord om familiepolitikk til tross, dette skulle ikke gå upåmerket hen i Forsvarsstaben. Forsvarsavdelingen (Combat Service Support Bataljon - CSSB) ble utbedt en forklaring og begrunnelse for det Forsvarsstaben anså som for høy kostnad for en blomsterhilsen.
Er det rart Forsvarets budsjetter sprekker med hundrevis av millioner når Forsvarets toppledelse ikke evner å prioritere sin tid annerledes enn dette?
Men i Forsvarsstaben er det ikke først og fremst makroøkonomi som engasjerer hva gjelder budsjettstyring:
Ofte understrekes det at Forsvaret må ha en god familiepolitikk, særlig for de familier som har familiemedlemmer i utenlandstjeneste.
Så kan man jo da undres over følgende episode: Kona til en tjenestegjørende i Afghanistan fødte på Buskerud sentralsykehus, og avdelingen til mannen sendte i den anledning blomster til kona, som en hyggelig hilsen. Prislapp kr. 400.
Men alle vakre ord om familiepolitikk til tross, dette skulle ikke gå upåmerket hen i Forsvarsstaben. Forsvarsavdelingen (Combat Service Support Bataljon - CSSB) ble utbedt en forklaring og begrunnelse for det Forsvarsstaben anså som for høy kostnad for en blomsterhilsen.
Er det rart Forsvarets budsjetter sprekker med hundrevis av millioner når Forsvarets toppledelse ikke evner å prioritere sin tid annerledes enn dette?
Etiketter: Forsvaret, militæret
lørdag, april 26
Forsvarets ansatte knebles
Jeg sitter i Ombudsmannsnemnda for Forsvaret, og denne uka ble nemndas innberetning for 2007 levert til Stortinget. For den interesserte ligger rapporten her.
Og vi er alvorlig bekymret for ytringsfriheten i Forsvaret, og ansattes muligheter til å si i fra om kritikkverdige forhold.
Som vi bl.a. skriver: "Under omstillingsprosessen føler personellet seg i enkelte saker nærmest trakasert, mobbet, og etter eventuell varsling kan returvirkningen bli mobbing. Videre hevdes det at potensielle varslere ikke vil stå fram grunnet forventning om represalier".
Om om ytringsfriheten: «Allmenn-menneskelige rettigheter og ytringsfrihet har fått dårligere kår, og mange uttrykker frykt for represalier om de uttaler seg".
VG har oppslag om saken i dag.
Nå har Stortingets forsvarskomite muligheter til å gripe fatt i forholdet.
Og vi er alvorlig bekymret for ytringsfriheten i Forsvaret, og ansattes muligheter til å si i fra om kritikkverdige forhold.
Som vi bl.a. skriver: "Under omstillingsprosessen føler personellet seg i enkelte saker nærmest trakasert, mobbet, og etter eventuell varsling kan returvirkningen bli mobbing. Videre hevdes det at potensielle varslere ikke vil stå fram grunnet forventning om represalier".
Om om ytringsfriheten: «Allmenn-menneskelige rettigheter og ytringsfrihet har fått dårligere kår, og mange uttrykker frykt for represalier om de uttaler seg".
VG har oppslag om saken i dag.
Nå har Stortingets forsvarskomite muligheter til å gripe fatt i forholdet.
onsdag, mars 19
Afghanistan: Militær ulydighet
"Tirsdag delte norske soldater ut skolemateriell og leker til beboerne i den lille landsbyen Kara Chaplaq i Nord-Afghanistan," skrev Dagsavisen i går.
De nekter å forholde seg til de kloke uttalelsene fra bl.a. Flyktningehjelpen: "Når soldater deler ut nødhjelp, blir det vanskeligere for afghanere å skille mellom sivile hjelpearbeidere og soldater. Dette kan føre til at dårlig beskyttede hjelpearbeidere blir angrepet av opprørere, som igjen kan gjøre at hjelpearbeiderne må trekke seg ut slik at trengende afghanere ikke får hjelp."
Forsvarssjefen og hans undersåtter nekter å forholde seg til realiteten, slik forsvarssjefen bl.a. framsto i fri dressur på Forsvarets Afghanistan-seminar forleden: "Bistand bør under militær kommando", var hans mantra.
Utenriksledelsen har gjentatte ganger bedt Forsvaret skjerpe seg, men de nekter å innordne seg. De fører sin egen krig, frikoblet fra den politiske ledelse. Ikke sivil ulydighet, men militær ulydighet.
I økende grad ser vi at bistandsmidler benyttes til militære formål, at militær bistand fordekkes som sosial og økonomisk utvikling og at sivile utviklingsorganisasjoner trekkes inn i militære operasjoner. Dette har sammenheng med at verdens militærmakt i økende grad utøves igjennom integrerte operasjoner hvor sivile bidrag inngår som del av den overordnede politiske strategi. Militarisering av bistand finner også sted når utviklingsagenter på eget initiativ velger å ta side i en krig på en måte som styrker en parts militære evne og krigslyst. I krigen mot terror blir skillene mellom militære og sivile bidrag i konflikter mindre og mindre tydelig. Bistand brukes som våpen i dagens Afghanistan og Irak.
Bistandsorganisasjonne er tydelige: Forsvarets opptreden setter hjelpearbeidernes liv i fare. Forsvarsministeren er taus. Kan det være at hun stilltiende samtykker, eller er vi her vitne til at forsvarsledelsen driver med ulydighet?
De nekter å forholde seg til de kloke uttalelsene fra bl.a. Flyktningehjelpen: "Når soldater deler ut nødhjelp, blir det vanskeligere for afghanere å skille mellom sivile hjelpearbeidere og soldater. Dette kan føre til at dårlig beskyttede hjelpearbeidere blir angrepet av opprørere, som igjen kan gjøre at hjelpearbeiderne må trekke seg ut slik at trengende afghanere ikke får hjelp."
Forsvarssjefen og hans undersåtter nekter å forholde seg til realiteten, slik forsvarssjefen bl.a. framsto i fri dressur på Forsvarets Afghanistan-seminar forleden: "Bistand bør under militær kommando", var hans mantra.
Utenriksledelsen har gjentatte ganger bedt Forsvaret skjerpe seg, men de nekter å innordne seg. De fører sin egen krig, frikoblet fra den politiske ledelse. Ikke sivil ulydighet, men militær ulydighet.
I økende grad ser vi at bistandsmidler benyttes til militære formål, at militær bistand fordekkes som sosial og økonomisk utvikling og at sivile utviklingsorganisasjoner trekkes inn i militære operasjoner. Dette har sammenheng med at verdens militærmakt i økende grad utøves igjennom integrerte operasjoner hvor sivile bidrag inngår som del av den overordnede politiske strategi. Militarisering av bistand finner også sted når utviklingsagenter på eget initiativ velger å ta side i en krig på en måte som styrker en parts militære evne og krigslyst. I krigen mot terror blir skillene mellom militære og sivile bidrag i konflikter mindre og mindre tydelig. Bistand brukes som våpen i dagens Afghanistan og Irak.
Bistandsorganisasjonne er tydelige: Forsvarets opptreden setter hjelpearbeidernes liv i fare. Forsvarsministeren er taus. Kan det være at hun stilltiende samtykker, eller er vi her vitne til at forsvarsledelsen driver med ulydighet?
Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, militæret, NATO
onsdag, februar 27
Afghanistankrigen: Defensivt eller offensivt?
Med tyngde hevder forsvarssjef Sverre Diesen nå at NATO og ISAF slett ikke har noen offensiv krigføring.
Forsvarsjefen's poeng er militærfaglig, og han bruker her sin autoritet for å sette premissene for diskusjon. Det han sier er at bruken av militærmakt i Afghanistan er defensiv på det strategiske nivået (alle vet at konflikten ikke vil vinnes med militære virkemidler), men at den er offensiv på det taktiske nivået (fordi krigføringen fra Taliban nødvendigjør offensiv innsats på bakken). Det er ikke første gang han argumenterer slik.
På Forsvarets Afghanistanseminar på mandag gikk han imidlertid ett skritt videre. Han sier at det er den sivile innsatsen som er strategisk offensiv, mens den militære innsatsen bare støttet opp om det sivile. Dette er et forsøk på å bringe oppmerksomheten bort fra det som jeg mener er viktig, nemlig en feilslått militær strategi, og legger i stor grad ansvaret over på de sivile aktørene (og det er ingen tvil om at den ikke-militære innsatsen også har sviktet). Deretter kommer ønsket om en streng koordinering av sivil og militær innsats - etter modell av en militær kommandostruktur - noe som virker både urealistisk og lite ønskelig.
Forsvarssjefen har ett poeng i at NATO i sine overordnede ('strategiske') overlegninger har innsett mange av kostnadene ved å drive offensiv krig, og ønsker å legge om til en mer defensiv stil. I praksis (på operasjonelt og taktisk nivå) får man det imidlertid slett ikke til:
- OEF fortsetter en offensiv krigføring, uten å koordinere med ISAF eller afghanske myndigheter
- ISAF mangler den etteretning og de styrker som skal til for en treffsikker respons
- Både OEF og ISAF bruker i økende grad flymakt, med store sivile tap og skader
- ISAF-styrkene er i overveldende grad trent for offensiv krigføring, og klarer ikke omsette NATO-strategien i praksis
Forsvarsjefen's poeng er militærfaglig, og han bruker her sin autoritet for å sette premissene for diskusjon. Det han sier er at bruken av militærmakt i Afghanistan er defensiv på det strategiske nivået (alle vet at konflikten ikke vil vinnes med militære virkemidler), men at den er offensiv på det taktiske nivået (fordi krigføringen fra Taliban nødvendigjør offensiv innsats på bakken). Det er ikke første gang han argumenterer slik.
På Forsvarets Afghanistanseminar på mandag gikk han imidlertid ett skritt videre. Han sier at det er den sivile innsatsen som er strategisk offensiv, mens den militære innsatsen bare støttet opp om det sivile. Dette er et forsøk på å bringe oppmerksomheten bort fra det som jeg mener er viktig, nemlig en feilslått militær strategi, og legger i stor grad ansvaret over på de sivile aktørene (og det er ingen tvil om at den ikke-militære innsatsen også har sviktet). Deretter kommer ønsket om en streng koordinering av sivil og militær innsats - etter modell av en militær kommandostruktur - noe som virker både urealistisk og lite ønskelig.
Forsvarssjefen har ett poeng i at NATO i sine overordnede ('strategiske') overlegninger har innsett mange av kostnadene ved å drive offensiv krig, og ønsker å legge om til en mer defensiv stil. I praksis (på operasjonelt og taktisk nivå) får man det imidlertid slett ikke til:
- OEF fortsetter en offensiv krigføring, uten å koordinere med ISAF eller afghanske myndigheter
- ISAF mangler den etteretning og de styrker som skal til for en treffsikker respons
- Både OEF og ISAF bruker i økende grad flymakt, med store sivile tap og skader
- ISAF-styrkene er i overveldende grad trent for offensiv krigføring, og klarer ikke omsette NATO-strategien i praksis
Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, NATO
søndag, februar 24
Afghanistan og SV: Når seire gjøres til nederlag
Til Oslo SVs årsmøte nå i helga fremmet jeg, sammen med Rolf Vestvik, et forslag til uttalelse om Afghanistan, i et forsøk på å flytte noen grenser i SVs Afghanistan-politikk. Rolf Vestvik og jeg har nok forskjellige holdninger til Afghanistan-saken, men vi klarte allikevel å formulere oss sammen til en Afghanistanpolitikk som forsterker SVs antikrigsprofil. Det er særs gledelig når et praktisk talt enstemmig Oslo SV slår fast at SVs politikk er må være at de norske militære styrker skal ut av Afghanistan: Først og fremst med å få et FN-alternativ på plass til erstatning for NATO, ISAF og Norge, men samtidig sier Oslo SV at det er en forutsetning for at vi kan vente på FN-alternativet: "Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan." Mao; dersom ikke NATO-strategien nå endres skal de norske styrker ensidig trekkes ut.
Den uttalelse som ble vedtatt lyder:
"Situasjonen i Afghanistan går fra vondt til verre. Krigshandlingene øker i intensitet. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001. Rekrutteringa til Taliban har økt, både som resultat av vestlig krigføring, og fordi folk ikke har tro på den sittende regjeringa.
Den NATO-ledete ISAF-operasjonen har mer og mer fått en offensiv karakter. Den samarbeider tett med USAs operasjon Enduring Freedom, der hovedmålet er militær nedkjemping av Taliban og lignende grupper. NATOs bombetokt tar livet av mange sivile og driver enda flere på flukt. Dette skaper berettiget sinne i det afghanske folket, og legger grunnlaget for økt rekrutteringa til Taliban.
NATOs nærvær i Afghanistan begrunnes ofte med humanitære formål. Og i enkelte deler av landet skaper den internasjonale tilstedeværelsen sikkerhet som bidrar til at et humanitært arbeid kan gjennomføres. Mens andre steder ser en at USA og NATOs krigføring forsterker konfliktene – noe som igjen gir krigsherrene økt makt og sivilbefolkningen større lidelse. NATOs forsøk på å koble militær og humanitær innsats setter dessuten hjelpearbeidere i fare, også hjelpeorganisasjoner som prøver å være nøytrale.
Invasjonen av Afghanistan i 2001, og dermed den påfølgende krigen, ble gjennomført i strid med folkeretten og uten FN-mandat. ISAF-styrkens FN-mandat var i starten begrenset til et stabiliseringsoppdrag i Kabul. Dette er senere blitt utvidet,.
Debatten om NATOs krigføring pågår i alle land som bidrar med militære styrker. Det er stor folkelig skepsis og motstand i de fleste NATO-land. Norge og andre NATO-land bør velge å lytte til sine egne innbyggere, og stå sammen for en endring av NATOs strategi.
Afghanistans befolkning trenger fredsforhandlinger og omfattende humanitær hjelp, ikke mer krig. Norge må snarest arbeide i FN, NATO og andre internasjonale fora for en helt ny strategi. En slik strategi må bygge på våpenhvile og forhandlinger, og legge til rette for en ny politisk prosess der det afghanske sivilsamfunnet kan legge premissene. USA militære nærvær står i dag i veien for dette.
Dagens afghanske regime er i alt for stor grad preget av korrupsjon og vilkårlig maktbruk. Forutsetninga for at ei internasjonal styrke skal kunne ha en positiv effekt er at målet faktisk er å skape demokrati og stabilitet. Derfor bør den rød-grønne regjeringa gå inn for ei fredsbevarende, nøytral FN-styrke som en del av ei forhandlingsløsning, dersom partene i Afghanistan ønsker det.
Oslo SV ber regjeringen arbeide for at en nøytral,fredsbevarende FN-styrke kan erstatte den NATO-lede ISAF-styrken. Forhandlingene mellom partene i Afghanistan må avgjøre om en slik FN-styrke skal settes inn for å overvåke fredsavtaler og verne sivilbefolkningen mot overgrep. Det vil være en fordel om slike styrker i hovedsak er satt sammen av ikke-vestlige styrkebidrag. NARO vil ikke kunne oppfattes som en nøytral styrke.
Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan.
Oslo SV oppfordrer alle medlemmer og andre til å skrive under på oppropet "Ingen krig i mitt navn". Oppropet finnes på www.klassekampen.no/opprop/afghanistan."
Det eneste uenighet var på formuleringen i neste avsnitt, hvorvidt det skulle lyde:
"Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan."
eller det alternative forslaget:
"Oslo SV ber regjeringen legge press på NATO for at organisasjonen endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag innen utløpet av mandatperioden for de nåværerende norske styrkene i Afghanistan, må alle styrker trekkes ut."
Et flertall i årsmøtet (76 delegater) ønsket den første formulering, mens et mindretall (64 delegater - meg selv inkludert) ønsket den siste formulering. Hvorvidt forutsetning for endring av NATOs offensive strategi er "snarest mulig", eller senest innen utgangen av 2009 (som er utløpet for mandatperioden) er klart mindre viktig enn at Oslo SV med sin Afghanistanuttalelse har inntatt posisjonen som et klart og tydelig antikrigsparti. Jeg ser av pressen at enkelte fredsaktivister i SV vil gjøre denne betydelige seier til et nederlag. Og i sin konsekvens bidrar de til å svekke SVs posisjon og mulighet for å få den endring av norsk Afghanistanpolitikk som afghanerne så sårt trenger.
Skal vi å lykkes i å endre den norske Afghanistan-politikken må SV-ere og norsk fredsbevegelse på en offensiv måte utfordre Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Fredsvenner i disse partiene må utfordres til å presse fram uttalelser som er like klare som Oslo SVs uttalelse. Uttalelsen fra Oslo SV og andre fylkeslag viser at SV er et tydelig fredsparti, og - så langt dessverre - det eneste stortingspartiet som krever en radikal omlegging av NATO og Norges Afghanistanpolitikk.
(og i parentes; jeg ser at flere aviser og går og i dag skriver,som f.eks. Dagbladet i dag: "Uenigheten går ut på hvor raskt de mener Norge skal trekke sine styrker ut av Afghanistan. SVs internasjonale leder, Ivar Johansen, kan godt vente til 2009, når FN-mandatet løper ut". Det er mandatet for de norske styrker som utløper mot slutten av 2009, som en konsekvens av at SV og Kristin Halvorsen i høst fikk til et "frys-vedtak" i regjeringen fram til etter valget 2009. Men jeg er nok mer utålmodig enn som så. Jeg mener, og Oslo SV har enstemmig vedtatt at regjeringen må "arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring". Dette må skje ved først mulige anledning nå på vårparten, og som Oslo SV sier: "dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrke trekkes ut av Afghanistan". Det kan bety før 2009.)
Den uttalelse som ble vedtatt lyder:
"Situasjonen i Afghanistan går fra vondt til verre. Krigshandlingene øker i intensitet. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001. Rekrutteringa til Taliban har økt, både som resultat av vestlig krigføring, og fordi folk ikke har tro på den sittende regjeringa.
Den NATO-ledete ISAF-operasjonen har mer og mer fått en offensiv karakter. Den samarbeider tett med USAs operasjon Enduring Freedom, der hovedmålet er militær nedkjemping av Taliban og lignende grupper. NATOs bombetokt tar livet av mange sivile og driver enda flere på flukt. Dette skaper berettiget sinne i det afghanske folket, og legger grunnlaget for økt rekrutteringa til Taliban.
NATOs nærvær i Afghanistan begrunnes ofte med humanitære formål. Og i enkelte deler av landet skaper den internasjonale tilstedeværelsen sikkerhet som bidrar til at et humanitært arbeid kan gjennomføres. Mens andre steder ser en at USA og NATOs krigføring forsterker konfliktene – noe som igjen gir krigsherrene økt makt og sivilbefolkningen større lidelse. NATOs forsøk på å koble militær og humanitær innsats setter dessuten hjelpearbeidere i fare, også hjelpeorganisasjoner som prøver å være nøytrale.
Invasjonen av Afghanistan i 2001, og dermed den påfølgende krigen, ble gjennomført i strid med folkeretten og uten FN-mandat. ISAF-styrkens FN-mandat var i starten begrenset til et stabiliseringsoppdrag i Kabul. Dette er senere blitt utvidet,.
Debatten om NATOs krigføring pågår i alle land som bidrar med militære styrker. Det er stor folkelig skepsis og motstand i de fleste NATO-land. Norge og andre NATO-land bør velge å lytte til sine egne innbyggere, og stå sammen for en endring av NATOs strategi.
Afghanistans befolkning trenger fredsforhandlinger og omfattende humanitær hjelp, ikke mer krig. Norge må snarest arbeide i FN, NATO og andre internasjonale fora for en helt ny strategi. En slik strategi må bygge på våpenhvile og forhandlinger, og legge til rette for en ny politisk prosess der det afghanske sivilsamfunnet kan legge premissene. USA militære nærvær står i dag i veien for dette.
Dagens afghanske regime er i alt for stor grad preget av korrupsjon og vilkårlig maktbruk. Forutsetninga for at ei internasjonal styrke skal kunne ha en positiv effekt er at målet faktisk er å skape demokrati og stabilitet. Derfor bør den rød-grønne regjeringa gå inn for ei fredsbevarende, nøytral FN-styrke som en del av ei forhandlingsløsning, dersom partene i Afghanistan ønsker det.
Oslo SV ber regjeringen arbeide for at en nøytral,fredsbevarende FN-styrke kan erstatte den NATO-lede ISAF-styrken. Forhandlingene mellom partene i Afghanistan må avgjøre om en slik FN-styrke skal settes inn for å overvåke fredsavtaler og verne sivilbefolkningen mot overgrep. Det vil være en fordel om slike styrker i hovedsak er satt sammen av ikke-vestlige styrkebidrag. NARO vil ikke kunne oppfattes som en nøytral styrke.
Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan.
Oslo SV oppfordrer alle medlemmer og andre til å skrive under på oppropet "Ingen krig i mitt navn". Oppropet finnes på www.klassekampen.no/opprop/afghanistan."
Det eneste uenighet var på formuleringen i neste avsnitt, hvorvidt det skulle lyde:
"Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan."
eller det alternative forslaget:
"Oslo SV ber regjeringen legge press på NATO for at organisasjonen endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag innen utløpet av mandatperioden for de nåværerende norske styrkene i Afghanistan, må alle styrker trekkes ut."
Et flertall i årsmøtet (76 delegater) ønsket den første formulering, mens et mindretall (64 delegater - meg selv inkludert) ønsket den siste formulering. Hvorvidt forutsetning for endring av NATOs offensive strategi er "snarest mulig", eller senest innen utgangen av 2009 (som er utløpet for mandatperioden) er klart mindre viktig enn at Oslo SV med sin Afghanistanuttalelse har inntatt posisjonen som et klart og tydelig antikrigsparti. Jeg ser av pressen at enkelte fredsaktivister i SV vil gjøre denne betydelige seier til et nederlag. Og i sin konsekvens bidrar de til å svekke SVs posisjon og mulighet for å få den endring av norsk Afghanistanpolitikk som afghanerne så sårt trenger.
Skal vi å lykkes i å endre den norske Afghanistan-politikken må SV-ere og norsk fredsbevegelse på en offensiv måte utfordre Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Fredsvenner i disse partiene må utfordres til å presse fram uttalelser som er like klare som Oslo SVs uttalelse. Uttalelsen fra Oslo SV og andre fylkeslag viser at SV er et tydelig fredsparti, og - så langt dessverre - det eneste stortingspartiet som krever en radikal omlegging av NATO og Norges Afghanistanpolitikk.
(og i parentes; jeg ser at flere aviser og går og i dag skriver,som f.eks. Dagbladet i dag: "Uenigheten går ut på hvor raskt de mener Norge skal trekke sine styrker ut av Afghanistan. SVs internasjonale leder, Ivar Johansen, kan godt vente til 2009, når FN-mandatet løper ut". Det er mandatet for de norske styrker som utløper mot slutten av 2009, som en konsekvens av at SV og Kristin Halvorsen i høst fikk til et "frys-vedtak" i regjeringen fram til etter valget 2009. Men jeg er nok mer utålmodig enn som så. Jeg mener, og Oslo SV har enstemmig vedtatt at regjeringen må "arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring". Dette må skje ved først mulige anledning nå på vårparten, og som Oslo SV sier: "dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrke trekkes ut av Afghanistan". Det kan bety før 2009.)
Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, NATO
lørdag, februar 9
Bløffen om forsvar
Et innspill fra Hans Olav Fekjær;
Flere nettmedier rapporterer nå at manualen for den amerikanske hæren nå skal komme i ny utgave, den første siden 2001. I innholdet er det en stor forandring: Nå skal det legges like stor vekt på å vinne "hearts and minds" som på de militære operasjoner.
I 2001 trodde Rumsfeld og andre neocons at verdens folk bare ventet på at amerikanerne skulle fjerne deres regimer ved en rask og seierrik angrepskrig, slik at innbyggerne endelig skulle få oppleve de amerikanske verdiene som de tørstet etter. Erfaringene gjorde at denne troen måtte revideres. Behovet for "winning hearts and minds" er en erkjennelse av at ikke alle folk lengter etter å "frigjøres" av USA.
Samtidig er dette en åpen erkjennelse for at betegnelsen "forsvar" er fullstendig misvisende. Landenes militærvesen har - med få unntak -- opprinnelig tatt sikte på å forsvare eget land mot utenlandske angripere. Da var det intet behov for metoder for å vinne "hearts and minds". Nødvendigheten av dette er en innrømmelse av at militærvesenet ikke tar sikte på forsvar, men på å oppnå dominans i land der befolkningen er motvillig og negativ. Det er med andre ord en erkjennelse av at uttrykk som "forsvar", forsvarsminister, forsvarsdepartement osv., som også USA bruker, er en ren bløff. Det er angrep det dreier seg om, det er det som den amerikanske hæren skal benyttes til.
Med sin beliggenhet har jo ikke USA behov for noe stort og mektig militærvesen for å forsvare eget landområde. Når landets "forsvarsbudsjett" nesten tilsvarer summen av alle andre lands forsvarsbudsjetter, gjenspeiler det ambisjonsnivået. De gamle romere hadde ikke ambisjoner om å dominere stort mer enn Europa, og Hitler likeledes. Storbritannia og andre klassiske kolonimakter hadde stormaktsambisjoner, men bare USA har tatt sikte på virkelig verdensherredømme.
Om US Army's nye manual, se http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/7236054.stm.
Russland og Kina er militært sterke nok til å styre unna USAs dominans, men de siste femten år har de knapt giddet å protestere mot USAs dominans i FN og andre viktige fora. Det har vært til betydelig skade for mange land, f.eks. Palestina og Haiti. Mens USAs militærvesen vil være overlegent i overskuelig tid framover, er det behov for en klar og høy stemme mot USA i verdenspolitikken, slik vi hadde fram til 1990.
Flere nettmedier rapporterer nå at manualen for den amerikanske hæren nå skal komme i ny utgave, den første siden 2001. I innholdet er det en stor forandring: Nå skal det legges like stor vekt på å vinne "hearts and minds" som på de militære operasjoner.
I 2001 trodde Rumsfeld og andre neocons at verdens folk bare ventet på at amerikanerne skulle fjerne deres regimer ved en rask og seierrik angrepskrig, slik at innbyggerne endelig skulle få oppleve de amerikanske verdiene som de tørstet etter. Erfaringene gjorde at denne troen måtte revideres. Behovet for "winning hearts and minds" er en erkjennelse av at ikke alle folk lengter etter å "frigjøres" av USA.
Samtidig er dette en åpen erkjennelse for at betegnelsen "forsvar" er fullstendig misvisende. Landenes militærvesen har - med få unntak -- opprinnelig tatt sikte på å forsvare eget land mot utenlandske angripere. Da var det intet behov for metoder for å vinne "hearts and minds". Nødvendigheten av dette er en innrømmelse av at militærvesenet ikke tar sikte på forsvar, men på å oppnå dominans i land der befolkningen er motvillig og negativ. Det er med andre ord en erkjennelse av at uttrykk som "forsvar", forsvarsminister, forsvarsdepartement osv., som også USA bruker, er en ren bløff. Det er angrep det dreier seg om, det er det som den amerikanske hæren skal benyttes til.
Med sin beliggenhet har jo ikke USA behov for noe stort og mektig militærvesen for å forsvare eget landområde. Når landets "forsvarsbudsjett" nesten tilsvarer summen av alle andre lands forsvarsbudsjetter, gjenspeiler det ambisjonsnivået. De gamle romere hadde ikke ambisjoner om å dominere stort mer enn Europa, og Hitler likeledes. Storbritannia og andre klassiske kolonimakter hadde stormaktsambisjoner, men bare USA har tatt sikte på virkelig verdensherredømme.
Om US Army's nye manual, se http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/7236054.stm.
Russland og Kina er militært sterke nok til å styre unna USAs dominans, men de siste femten år har de knapt giddet å protestere mot USAs dominans i FN og andre viktige fora. Det har vært til betydelig skade for mange land, f.eks. Palestina og Haiti. Mens USAs militærvesen vil være overlegent i overskuelig tid framover, er det behov for en klar og høy stemme mot USA i verdenspolitikken, slik vi hadde fram til 1990.
Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, NATO, USA
tirsdag, januar 22
Kvinnelig verneplikt?
I SVs landsstyre behandlet vi dag spørsmål om vi skal innføre kvinnelig verneplikt.
Her er det innlegget jeg holdt i landsstyret:
"Jeg har jobbet mye med helse- og omsorgstjenester, levekårsforskjeller og fattigdom gjennom svært mange år som folkevalgt. På det feltet vet vi at det er en vesentlig forskjell på tilbudslikhet og resultatlikhet. Skal vi oppnå likeverdige levekår må det positiv særbehandling til. Derfor oppretter vi særlig målrettede, relativt treffsikre tiltak, og derfor aksepterer vi f.eks kvotering som virkemiddel.
For det er resultatlikhet som teller. Slik også når det gjelder verneplikt. Tilsynelatende – på tilbudssida – får en likestilling med kvinnelig verneplikt. Resultatet er allikevel et annet.
Jeg er svært enig i at det er viktig for oss å opprettholde verneplikten, som en del av det å ha et folkeforsvar, til forskjell fra å ha et vervet – profesjonelt – forsvar . Men samtidig tror jeg det er grunn til å stille spørsmålstegn ved realiteten i hvorvidt vi i dag har en verneplikt. Det er i dag bare rundt en tredjedel av mennene som gjennomfører militærtjeneste. Dette vil i løpet av noen år være nede i 10 %. Et mer og mer teknologisert forsvar trenger færre mennesker. Det er snart bare en formsak før må alle må erkjenne at vi reelt sett ikke lenger har en verneplikt.
Jeg mener Sosialistisk Ungdoms forslag til uttalelse er basert på enkelte grunnleggende mangler;
- De mener vi bør ha kvinnelig verneplikt fordi kvinnene skal ”forme forsvaret som samfunnsinstitusjon”. Som om det er de norske soldatene som utformer norsk forsvarspolitikk.
- SU forholder seg ikke til at vi her behandler kvinnelig verneplikt, relatert til første langtidsplanperiode for Forsvaret 2009 – 2012. Det er i dette NATO-forsvaret, som dessverre fortsatt vil bestå av et framskutt, aggressivt, militærforsvar (med dets out-of-area-strategi) SU vil ha kvinnene inn.
I diskusjonen om hvorvidt Norge skal kjøpe amerikanske eller svenske jagerfly har jeg i noen sammenhenger sagt; for afghanske bønder på landsbygda som har blitt utsatt for bomberegn fra norske F16-fly er det knekkende likegyldig hvorvidt bombeflyene er amerikansk- eller svenskproduserte.
Sånn også med kvinnelig verneplikt. For en del år siden sloss norske ungsosialister mot det som ble definert som militarisme og klassehær. Nå vil SU-kvinnene inn i denne hæren ut fra en likestillingsbegrunnelse. Jeg må spørre: Blir det noen avgjørende forskjell om spesialstyrkene i Kabul består av kvinner eller menn?
Fra Internasjonalt utvalgs side har vi lagt til grunn at ved å doble rekrutteringsgrunnlaget vil det første året bare 15 % avtjene verneplikten. Vi vil da i praksis gjøre verneplikten enda mindre reell. Realiteten er vel at SU-forslaget i praksis avvikler vernepliktsordningen.
Generalene vil gjerne ha kvinnelig verneplikt for å gi det offensive NATO-forsvaret et mykere ansikt. Jeg mener de ikke skal få til dette, under dekke av en likestillingsbegrunnelse.
SV ønsker at annet forsvar, et mer defensivt folkeforsvar og hvor bl.a. miljø- og katastrofeberedskap, ikkevoldsberedskap og sivil motstand skal stå sentralt. Dette forsvaret har sin styrke ved at det mobiliserer hele samfunnet, og der bør nok både kvinner og menn ha en naturlig og viktig plass. Men det er ikke der vi er i dag. Derfor sier IU at dette er feil tidspunkt for å drøfte kvinnelig verneplikt."
Landsstyrets vedtak.
Her er det innlegget jeg holdt i landsstyret:
"Jeg har jobbet mye med helse- og omsorgstjenester, levekårsforskjeller og fattigdom gjennom svært mange år som folkevalgt. På det feltet vet vi at det er en vesentlig forskjell på tilbudslikhet og resultatlikhet. Skal vi oppnå likeverdige levekår må det positiv særbehandling til. Derfor oppretter vi særlig målrettede, relativt treffsikre tiltak, og derfor aksepterer vi f.eks kvotering som virkemiddel.
For det er resultatlikhet som teller. Slik også når det gjelder verneplikt. Tilsynelatende – på tilbudssida – får en likestilling med kvinnelig verneplikt. Resultatet er allikevel et annet.
Jeg er svært enig i at det er viktig for oss å opprettholde verneplikten, som en del av det å ha et folkeforsvar, til forskjell fra å ha et vervet – profesjonelt – forsvar . Men samtidig tror jeg det er grunn til å stille spørsmålstegn ved realiteten i hvorvidt vi i dag har en verneplikt. Det er i dag bare rundt en tredjedel av mennene som gjennomfører militærtjeneste. Dette vil i løpet av noen år være nede i 10 %. Et mer og mer teknologisert forsvar trenger færre mennesker. Det er snart bare en formsak før må alle må erkjenne at vi reelt sett ikke lenger har en verneplikt.
Jeg mener Sosialistisk Ungdoms forslag til uttalelse er basert på enkelte grunnleggende mangler;
- De mener vi bør ha kvinnelig verneplikt fordi kvinnene skal ”forme forsvaret som samfunnsinstitusjon”. Som om det er de norske soldatene som utformer norsk forsvarspolitikk.
- SU forholder seg ikke til at vi her behandler kvinnelig verneplikt, relatert til første langtidsplanperiode for Forsvaret 2009 – 2012. Det er i dette NATO-forsvaret, som dessverre fortsatt vil bestå av et framskutt, aggressivt, militærforsvar (med dets out-of-area-strategi) SU vil ha kvinnene inn.
I diskusjonen om hvorvidt Norge skal kjøpe amerikanske eller svenske jagerfly har jeg i noen sammenhenger sagt; for afghanske bønder på landsbygda som har blitt utsatt for bomberegn fra norske F16-fly er det knekkende likegyldig hvorvidt bombeflyene er amerikansk- eller svenskproduserte.
Sånn også med kvinnelig verneplikt. For en del år siden sloss norske ungsosialister mot det som ble definert som militarisme og klassehær. Nå vil SU-kvinnene inn i denne hæren ut fra en likestillingsbegrunnelse. Jeg må spørre: Blir det noen avgjørende forskjell om spesialstyrkene i Kabul består av kvinner eller menn?
Fra Internasjonalt utvalgs side har vi lagt til grunn at ved å doble rekrutteringsgrunnlaget vil det første året bare 15 % avtjene verneplikten. Vi vil da i praksis gjøre verneplikten enda mindre reell. Realiteten er vel at SU-forslaget i praksis avvikler vernepliktsordningen.
Generalene vil gjerne ha kvinnelig verneplikt for å gi det offensive NATO-forsvaret et mykere ansikt. Jeg mener de ikke skal få til dette, under dekke av en likestillingsbegrunnelse.
SV ønsker at annet forsvar, et mer defensivt folkeforsvar og hvor bl.a. miljø- og katastrofeberedskap, ikkevoldsberedskap og sivil motstand skal stå sentralt. Dette forsvaret har sin styrke ved at det mobiliserer hele samfunnet, og der bør nok både kvinner og menn ha en naturlig og viktig plass. Men det er ikke der vi er i dag. Derfor sier IU at dette er feil tidspunkt for å drøfte kvinnelig verneplikt."
Landsstyrets vedtak.
Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt
søndag, august 26
Norskproduserte våpen for amerikaneren i Irak og Afghanistan
Kongsberg Defence & Aerospace, som er et datterselskap i Kongsberg Gruppen ASA, har inngått en rammeavtale med US Army. Avtalen gjelder leveranser av fjernstyrte våpenstasjoner (RWS - Remote Weapon Stations) til CROWS-programmet (Common Remotely Operated Weapon Station). Rammen er på cirka 8 milliarder kroner og har en varighet på fem år, melder Kongsberg Gruppen i en børsmelding.
Disse fjernstyrte våpenstasjonene brukes fra amerikanernes side bl.a. i Irak og Afghanistan, og slik kan norske næringsinteresser fortsatt profitere på USA aggressive og imperialistiske kriger rundt om i verden. Dette er drapsvåpen.
Disse fjernstyrte våpenstasjonene brukes fra amerikanernes side bl.a. i Irak og Afghanistan, og slik kan norske næringsinteresser fortsatt profitere på USA aggressive og imperialistiske kriger rundt om i verden. Dette er drapsvåpen.
