Ivar Johansens blogg

I dag fikk jeg en mail fra Bernt Bakkevik, som bl.a. skriver:

"Kamerat Ivar!

Du husker kanskje den gamle anarkisten som alltid var litt fobisk mot marxisthoven til SV (og nå vil jeg jo gjerne vil beholde steinerskolelærerjobben min....), og de siste årene har jeg følt meg rimelig bekvem på venstrefløyen i Oslo AP (litt familiære grunner òg, jeg innrømmer det). Men til slutt er nok nok, mer enn nok. Derfor vedlagte lille fot ned.
Jeg har vært mye i ex-Jugoslavia de siste årene (har også snart en bachelor i såkalte Balkan-studier) og er blitt så glad i land og folk at det nærmer seg emigrasjon. Og særlig når slike ting skjer som i dag. Men så søker jeg litt på nettet da, for å se om noen har hevet sin røst siden Langeland. Knapt noe å finne på SVs sider. "Nei til nye NATO", javel; men er det ikke litt rolig der òg? Samtidig jeg ser jo at du har fått et nytt og viktig verv - gratulerer! - og da er det kanskje håp om opposisjon i regjeringskoalisjonen også på dette punktet? Jeg håper - og skjer det noe du mener jeg burde vite om (arrangementer, møter etc.), så tips meg gjerne. Jeg bor vekselvis i Tønsberg og Oslo, men forflytter meg fort.

Fredfulle hilsner (som vi pleide å si) - og alt godt!
Bernt"

Jeg svarte ham at

"SVs synspunkter i forkant av anerkjennelsen er formulert her

http://ivarsblog.blogspot.com/2008/02/kosovos-uavhengighet.html

Det var disse standpunkter SVs internasjonale utvalg utformet, og som vi argumenterte for overfor våre regjeringspartnere. Men vi nådde ikke fram, dessverre."

Og Bernt valgte å melde seg ut av Arbeiderpartiet, men denne begrunnelsen:


"Jeg viser til pressemelding nr. 038/08 fra UD i dag 23/3-08 og melder meg med dette ut av partiet.

17. februar i år meldte UD (pressemelding nr. 022/08), som reaksjon på Kosovos uavhengighetserklæring, at Norge tidligere har "lagt vekt på viktigheten av å finne fram til en løsning begge parter kunne enes om" og at regjeringen nå "legger...stor vekt på å bevare Norges nære vennskap til Serbia og serbiske myndigheter".

Dagen etter (18/2, pressemelding nr. 023/08) meldes det at man fortsatt studerer erklæringen fra myndighetene i Kosovo. Så, etter to dager (20/2, pressemelding nr. 024/08), har man studert ferdig (og muligens konsultert andre venner enn de serbiske), og brått er konklusjonen klar: "...det er ingen grunn til å tro at videre forhandlinger kan lede til en omforent løsning" og "...i den situasjonen er det viktige at det internasjonale samfunnet står så samlet som mulig"; med andre ord: "...Norge kommer til å anerkjenne Kosovo som en selvstendig stat".

I dagens uavklarte situasjon (få land har anerkjent Kosovo; ingen avklaring utover 1244 i FN; splittelse i EU; nytt forslag fra Serbia denne uken; situasjonen i Kosovo/enklavene, osv.) kunne Norge spilt en konstruktiv og upartisk rolle. Min erfaring er i hvert fall at på tross av Norges deltakelse i krigen mot Jugoslavia i 1999, har det frem til i dag vært svært hyggelig å være norsk i Serbia.

Jeg registrerer at norske myndigheter (UD, dvs. DNA) ikke lenger legger særlig vekt på "Norges nære vennskap til Serbia"; jeg for min del verdsetter mine serbiske venner (og også mine forretningsforbindelser i landet) så høyt at jeg ikke lenger kan forsvare å være medlem av regjeringens dominerende parti. Jeg melder meg altså ut - og beklager det dypt.

Vennlig hilsen

Bernt Bakkevik

Medl. nr. 345616"

Etiketter: internasjonalt, NATO

"Tirsdag delte norske soldater ut skolemateriell og leker til beboerne i den lille landsbyen Kara Chaplaq i Nord-Afghanistan," skrev Dagsavisen i går.

De nekter å forholde seg til de kloke uttalelsene fra bl.a. Flyktningehjelpen: "Når soldater deler ut nødhjelp, blir det vanskeligere for afghanere å skille mellom sivile hjelpearbeidere og soldater. Dette kan føre til at dårlig beskyttede hjelpearbeidere blir angrepet av opprørere, som igjen kan gjøre at hjelpearbeiderne må trekke seg ut slik at trengende afghanere ikke får hjelp."

Forsvarssjefen og hans undersåtter nekter å forholde seg til realiteten, slik forsvarssjefen bl.a. framsto i fri dressur på Forsvarets Afghanistan-seminar forleden: "Bistand bør under militær kommando", var hans mantra.

Utenriksledelsen har gjentatte ganger bedt Forsvaret skjerpe seg, men de nekter å innordne seg. De fører sin egen krig, frikoblet fra den politiske ledelse. Ikke sivil ulydighet, men militær ulydighet.

I økende grad ser vi at bistandsmidler benyttes til militære formål, at militær bistand fordekkes som sosial og økonomisk utvikling og at sivile utviklingsorganisasjoner trekkes inn i militære operasjoner. Dette har sammenheng med at verdens militærmakt i økende grad utøves igjennom integrerte operasjoner hvor sivile bidrag inngår som del av den overordnede politiske strategi. Militarisering av bistand finner også sted når utviklingsagenter på eget initiativ velger å ta side i en krig på en måte som styrker en parts militære evne og krigslyst. I krigen mot terror blir skillene mellom militære og sivile bidrag i konflikter mindre og mindre tydelig. Bistand brukes som våpen i dagens Afghanistan og Irak.

Bistandsorganisasjonne er tydelige: Forsvarets opptreden setter hjelpearbeidernes liv i fare. Forsvarsministeren er taus. Kan det være at hun stilltiende samtykker, eller er vi her vitne til at forsvarsledelsen driver med ulydighet?

Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, militæret, NATO

Med tyngde hevder forsvarssjef Sverre Diesen nå at NATO og ISAF slett ikke har noen offensiv krigføring.

Forsvarsjefen's poeng er militærfaglig, og han bruker her sin autoritet for å sette premissene for diskusjon. Det han sier er at bruken av militærmakt i Afghanistan er defensiv på det strategiske nivået (alle vet at konflikten ikke vil vinnes med militære virkemidler), men at den er offensiv på det taktiske nivået (fordi krigføringen fra Taliban nødvendigjør offensiv innsats på bakken). Det er ikke første gang han argumenterer slik.

På Forsvarets Afghanistanseminar på mandag gikk han imidlertid ett skritt videre. Han sier at det er den sivile innsatsen som er strategisk offensiv, mens den militære innsatsen bare støttet opp om det sivile. Dette er et forsøk på å bringe oppmerksomheten bort fra det som jeg mener er viktig, nemlig en feilslått militær strategi, og legger i stor grad ansvaret over på de sivile aktørene (og det er ingen tvil om at den ikke-militære innsatsen også har sviktet). Deretter kommer ønsket om en streng koordinering av sivil og militær innsats - etter modell av en militær kommandostruktur - noe som virker både urealistisk og lite ønskelig.

Forsvarssjefen har ett poeng i at NATO i sine overordnede ('strategiske') overlegninger har innsett mange av kostnadene ved å drive offensiv krig, og ønsker å legge om til en mer defensiv stil. I praksis (på operasjonelt og taktisk nivå) får man det imidlertid slett ikke til:

- OEF fortsetter en offensiv krigføring, uten å koordinere med ISAF eller afghanske myndigheter

- ISAF mangler den etteretning og de styrker som skal til for en treffsikker respons

- Både OEF og ISAF bruker i økende grad flymakt, med store sivile tap og skader

- ISAF-styrkene er i overveldende grad trent for offensiv krigføring, og klarer ikke omsette NATO-strategien i praksis

Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, NATO

Til Oslo SVs årsmøte nå i helga fremmet jeg, sammen med Rolf Vestvik, et forslag til uttalelse om Afghanistan, i et forsøk på å flytte noen grenser i SVs Afghanistan-politikk. Rolf Vestvik og jeg har nok forskjellige holdninger til Afghanistan-saken, men vi klarte allikevel å formulere oss sammen til en Afghanistanpolitikk som forsterker SVs antikrigsprofil. Det er særs gledelig når et praktisk talt enstemmig Oslo SV slår fast at SVs politikk er må være at de norske militære styrker skal ut av Afghanistan: Først og fremst med å få et FN-alternativ på plass til erstatning for NATO, ISAF og Norge, men samtidig sier Oslo SV at det er en forutsetning for at vi kan vente på FN-alternativet: "Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan." Mao; dersom ikke NATO-strategien nå endres skal de norske styrker ensidig trekkes ut.

Den uttalelse som ble vedtatt lyder:

"Situasjonen i Afghanistan går fra vondt til verre. Krigshandlingene øker i intensitet. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001. Rekrutteringa til Taliban har økt, både som resultat av vestlig krigføring, og fordi folk ikke har tro på den sittende regjeringa.

Den NATO-ledete ISAF-operasjonen har mer og mer fått en offensiv karakter. Den samarbeider tett med USAs operasjon Enduring Freedom, der hovedmålet er militær nedkjemping av Taliban og lignende grupper. NATOs bombetokt tar livet av mange sivile og driver enda flere på flukt. Dette skaper berettiget sinne i det afghanske folket, og legger grunnlaget for økt rekrutteringa til Taliban.

NATOs nærvær i Afghanistan begrunnes ofte med humanitære formål. Og i enkelte deler av landet skaper den internasjonale tilstedeværelsen sikkerhet som bidrar til at et humanitært arbeid kan gjennomføres. Mens andre steder ser en at USA og NATOs krigføring forsterker konfliktene – noe som igjen gir krigsherrene økt makt og sivilbefolkningen større lidelse. NATOs forsøk på å koble militær og humanitær innsats setter dessuten hjelpearbeidere i fare, også hjelpeorganisasjoner som prøver å være nøytrale.

Invasjonen av Afghanistan i 2001, og dermed den påfølgende krigen, ble gjennomført i strid med folkeretten og uten FN-mandat. ISAF-styrkens FN-mandat var i starten begrenset til et stabiliseringsoppdrag i Kabul. Dette er senere blitt utvidet,.

Debatten om NATOs krigføring pågår i alle land som bidrar med militære styrker. Det er stor folkelig skepsis og motstand i de fleste NATO-land. Norge og andre NATO-land bør velge å lytte til sine egne innbyggere, og stå sammen for en endring av NATOs strategi.

Afghanistans befolkning trenger fredsforhandlinger og omfattende humanitær hjelp, ikke mer krig. Norge må snarest arbeide i FN, NATO og andre internasjonale fora for en helt ny strategi. En slik strategi må bygge på våpenhvile og forhandlinger, og legge til rette for en ny politisk prosess der det afghanske sivilsamfunnet kan legge premissene. USA militære nærvær står i dag i veien for dette.

Dagens afghanske regime er i alt for stor grad preget av korrupsjon og vilkårlig maktbruk. Forutsetninga for at ei internasjonal styrke skal kunne ha en positiv effekt er at målet faktisk er å skape demokrati og stabilitet. Derfor bør den rød-grønne regjeringa gå inn for ei fredsbevarende, nøytral FN-styrke som en del av ei forhandlingsløsning, dersom partene i Afghanistan ønsker det.

Oslo SV ber regjeringen arbeide for at en nøytral,fredsbevarende FN-styrke kan erstatte den NATO-lede ISAF-styrken. Forhandlingene mellom partene i Afghanistan må avgjøre om en slik FN-styrke skal settes inn for å overvåke fredsavtaler og verne sivilbefolkningen mot overgrep. Det vil være en fordel om slike styrker i hovedsak er satt sammen av ikke-vestlige styrkebidrag. NARO vil ikke kunne oppfattes som en nøytral styrke.

Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan.

Oslo SV oppfordrer alle medlemmer og andre til å skrive under på oppropet "Ingen krig i mitt navn". Oppropet finnes på www.klassekampen.no/opprop/afghanistan."

Det eneste uenighet var på formuleringen i neste avsnitt, hvorvidt det skulle lyde:

"Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan."

eller det alternative forslaget:

"Oslo SV ber regjeringen legge press på NATO for at organisasjonen endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag innen utløpet av mandatperioden for de nåværerende norske styrkene i Afghanistan, må alle styrker trekkes ut."

Et flertall i årsmøtet (76 delegater) ønsket den første formulering, mens et mindretall (64 delegater - meg selv inkludert) ønsket den siste formulering. Hvorvidt forutsetning for endring av NATOs offensive strategi er "snarest mulig", eller senest innen utgangen av 2009 (som er utløpet for mandatperioden) er klart mindre viktig enn at Oslo SV med sin Afghanistanuttalelse har inntatt posisjonen som et klart og tydelig antikrigsparti. Jeg ser av pressen at enkelte fredsaktivister i SV vil gjøre denne betydelige seier til et nederlag. Og i sin konsekvens bidrar de til å svekke SVs posisjon og mulighet for å få den endring av norsk Afghanistanpolitikk som afghanerne så sårt trenger.

Skal vi å lykkes i å endre den norske Afghanistan-politikken må SV-ere og norsk fredsbevegelse på en offensiv måte utfordre Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Fredsvenner i disse partiene må utfordres til å presse fram uttalelser som er like klare som Oslo SVs uttalelse. Uttalelsen fra Oslo SV og andre fylkeslag viser at SV er et tydelig fredsparti, og - så langt dessverre - det eneste stortingspartiet som krever en radikal omlegging av NATO og Norges Afghanistanpolitikk.

(og i parentes; jeg ser at flere aviser og går og i dag skriver,som f.eks. Dagbladet i dag: "Uenigheten går ut på hvor raskt de mener Norge skal trekke sine styrker ut av Afghanistan. SVs internasjonale leder, Ivar Johansen, kan godt vente til 2009, når FN-mandatet løper ut". Det er mandatet for de norske styrker som utløper mot slutten av 2009, som en konsekvens av at SV og Kristin Halvorsen i høst fikk til et "frys-vedtak" i regjeringen fram til etter valget 2009. Men jeg er nok mer utålmodig enn som så. Jeg mener, og Oslo SV har enstemmig vedtatt at regjeringen må "arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring". Dette må skje ved først mulige anledning nå på vårparten, og som Oslo SV sier: "dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrke trekkes ut av Afghanistan". Det kan bety før 2009.)

Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, NATO

Alt tyder på at den vesle serbiske provinsen Kosovo vil rive seg løs fra Serbia og bli en uavhengig stat denne helgen. Kosovos statsminister Hashim Thaci kommer trolig til å erklære landet som uavhengig klokken halv ett på søndag, melder nyhetsbyrået AFP med henvisning til kilder som jobber ved Thacis kontor, i følge Aftenposten.

USA vil trolig umiddelbart anerkjenne Kosovo som selvstendig stat. EUs utenriksministere har avtalt møte mandag 18. februar og vil nok anerkjenne Kosovo på vegne av EU, men enkeltland gis trolig muligheten til å avstå fra anerkjennelse. FNs sikkerhetsråd vil neppe rekke å møtes før USA og EU anerkjenner Kosovo. Når FN samles er det forventet at Russland legger ned veto. Det er ventet at Norge vil følge EU, ved å anerkjenne Kosovo.

Når det gjelder mulig vold og uro som følge av uavhengighetserklæringen vil mye avhenge av følgende forhold:

1. Serbiske myndigheters opptreden; den politiske situasjonen i Serbia er kaotisk med store splittelser innad i regjeringen, samtidig som de nasjonalistiske kreftene er på fremmarsj. Serbia kan teoretisk sende in politistyrker for å forsvare serbiske enklaver, med påfølgende trefninger og uro – dette er imidlertid lite sannsynlig.

2. Kosovo-albanernes oppførsel: Man kan ikke se bort fra at kosovo-albanere (ikke formelle institusjoner, men gjenger og bråkmakere) angriper serbiske enklaver og serbiske ”symboler” (klostre, minnesmerker, etc.) og dette fører til svar fra enten internasjonale styrker eller serberne selv.

3. Flukt ut av Kosovo. Dersom uavhengigheten går rolig for seg blir det trolig liten flukt ut av Serbia. De fleste regner med at kosovo-albanske politikere i stedet ønsker en ”seigpining” av serberne i provinsen, slik at de sakte men sikkert forlater landet.. Men ”mass exodus” kan ikke utelukkes. Serbia er allerede i dag det fjerde største asylproduserende land når det gjelder asylsøkere til Norge. Dette vil trolig øke. Dersom uavhengigheten blir voldelig må en påregne flukt av flere titusener (det bor i dag om lag 100 000) serbere i Kosovo.

4. Serbisk hevn: det bor i dag mange kosovo-albanere i de sørlige delene av Serbia. En kan ikke se bort fra at serbiske gjenger / bråkmakere vil angripe og drive ut kosovo-albanere som bor innenfor Serbia-proper dersom Kosovo erklærer uavhengighet.

I tillegg er det en del andre faktorer en bør være oppmerksom på:

1. Forholdet mellom Russland og ”vesten” vil trolig forverres dersom mange vestlige land (store deler av EU, i tillegg til USA) anerkjenner Kosovo. Dette kommer i tillegg til de spenninger som foreliger grunnet rakettskjold, etc.

2. Kosovo albansk uavhengighet kan få konsekvenser for den skjøre statsdannelsen i Bosnia ved at den serbiske delen (Republika Srpska) begynner å ”røre på seg”. Dette er imidlertid lite trolig.

3. Selv om Kosovo erklærer seg uavhengig er det lite som tyder på at det vil ha noen kortsiktig økonomisk effekt i positiv retning. Kosovo vil trolig fortsatt være avhengig av bistand fra det internasjonale samfunn.

Det hadde opplagt vært en fordel om det hadde blitt en forhandlingsløsning, slik at man unngikk en unilateral uavhengighetserklæring.

Men dersom Kosovo erklærer seg uavhengig tror jeg nok det ville være klokt om

1. Norge ikke anerkjenner av Kosovo som selvstendig stat før det foreligger en avtale mellom Serbia og Kosovo som regulerer løsrivelsen.

2. Norge sterkt oppfordrer Kosovoalbanske myndigheter om å inngå en dialog med Serbia for å løse de utestående spørsmål (endelige grenser, beskyttelse av minoriteter, praktisk samarbeid, retur av flyktninger)

3. Norge sterkt oppfordrer serbiske myndigheter om å inngå en dialog med Kosovo, til tross for at Kosovo har erklært uavhengighet.

4. Norge oppfordret det internasjonale samfunn til å:

- Avvente anerkjennelse av Kosovo inntil det foreligger en avtale mellom Kosovo og Serbia.

- Bidra med tilstrekkelige styrker til KFOR slik at ro og minoritetsvern opprettholdes.

- Øke den økonomiske støtten til Kosovo, men samtidig gi økt støtte til Serbia slik at de på en bedre måte kan ivareta flyktningene fra Kosovo.

- Øke mottakskapasiteten for å kunne ta imot flyktninger.

Norge bør selv foreta en gjennomgang av egen Russlandspolitikk med tanke på å finne initiativer som Norge kan bidra med for å dempe den økte spenning som nå utvikles mellom Russland og USA/EU.

Etiketter: fred, internasjonalt, NATO, USA

Et innspill fra Hans Olav Fekjær;

Flere nettmedier rapporterer nå at manualen for den amerikanske hæren nå skal komme i ny utgave, den første siden 2001. I innholdet er det en stor forandring: Nå skal det legges like stor vekt på å vinne "hearts and minds" som på de militære operasjoner.

I 2001 trodde Rumsfeld og andre neocons at verdens folk bare ventet på at amerikanerne skulle fjerne deres regimer ved en rask og seierrik angrepskrig, slik at innbyggerne endelig skulle få oppleve de amerikanske verdiene som de tørstet etter. Erfaringene gjorde at denne troen måtte revideres. Behovet for "winning hearts and minds" er en erkjennelse av at ikke alle folk lengter etter å "frigjøres" av USA.

Samtidig er dette en åpen erkjennelse for at betegnelsen "forsvar" er fullstendig misvisende. Landenes militærvesen har - med få unntak -- opprinnelig tatt sikte på å forsvare eget land mot utenlandske angripere. Da var det intet behov for metoder for å vinne "hearts and minds". Nødvendigheten av dette er en innrømmelse av at militærvesenet ikke tar sikte på forsvar, men på å oppnå dominans i land der befolkningen er motvillig og negativ. Det er med andre ord en erkjennelse av at uttrykk som "forsvar", forsvarsminister, forsvarsdepartement osv., som også USA bruker, er en ren bløff. Det er angrep det dreier seg om, det er det som den amerikanske hæren skal benyttes til.

Med sin beliggenhet har jo ikke USA behov for noe stort og mektig militærvesen for å forsvare eget landområde. Når landets "forsvarsbudsjett" nesten tilsvarer summen av alle andre lands forsvarsbudsjetter, gjenspeiler det ambisjonsnivået. De gamle romere hadde ikke ambisjoner om å dominere stort mer enn Europa, og Hitler likeledes. Storbritannia og andre klassiske kolonimakter hadde stormaktsambisjoner, men bare USA har tatt sikte på virkelig verdensherredømme.

Om US Army's nye manual, se http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/7236054.stm.

Russland og Kina er militært sterke nok til å styre unna USAs dominans, men de siste femten år har de knapt giddet å protestere mot USAs dominans i FN og andre viktige fora. Det har vært til betydelig skade for mange land, f.eks. Palestina og Haiti. Mens USAs militærvesen vil være overlegent i overskuelig tid framover, er det behov for en klar og høy stemme mot USA i verdenspolitikken, slik vi hadde fram til 1990.

Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, NATO, USA