onsdag, mars 19
Afghanistan: Militær ulydighet
"Tirsdag delte norske soldater ut skolemateriell og leker til beboerne i den lille landsbyen Kara Chaplaq i Nord-Afghanistan," skrev Dagsavisen i går.
De nekter å forholde seg til de kloke uttalelsene fra bl.a. Flyktningehjelpen: "Når soldater deler ut nødhjelp, blir det vanskeligere for afghanere å skille mellom sivile hjelpearbeidere og soldater. Dette kan føre til at dårlig beskyttede hjelpearbeidere blir angrepet av opprørere, som igjen kan gjøre at hjelpearbeiderne må trekke seg ut slik at trengende afghanere ikke får hjelp."
Forsvarssjefen og hans undersåtter nekter å forholde seg til realiteten, slik forsvarssjefen bl.a. framsto i fri dressur på Forsvarets Afghanistan-seminar forleden: "Bistand bør under militær kommando", var hans mantra.
Utenriksledelsen har gjentatte ganger bedt Forsvaret skjerpe seg, men de nekter å innordne seg. De fører sin egen krig, frikoblet fra den politiske ledelse. Ikke sivil ulydighet, men militær ulydighet.
I økende grad ser vi at bistandsmidler benyttes til militære formål, at militær bistand fordekkes som sosial og økonomisk utvikling og at sivile utviklingsorganisasjoner trekkes inn i militære operasjoner. Dette har sammenheng med at verdens militærmakt i økende grad utøves igjennom integrerte operasjoner hvor sivile bidrag inngår som del av den overordnede politiske strategi. Militarisering av bistand finner også sted når utviklingsagenter på eget initiativ velger å ta side i en krig på en måte som styrker en parts militære evne og krigslyst. I krigen mot terror blir skillene mellom militære og sivile bidrag i konflikter mindre og mindre tydelig. Bistand brukes som våpen i dagens Afghanistan og Irak.
Bistandsorganisasjonne er tydelige: Forsvarets opptreden setter hjelpearbeidernes liv i fare. Forsvarsministeren er taus. Kan det være at hun stilltiende samtykker, eller er vi her vitne til at forsvarsledelsen driver med ulydighet?
De nekter å forholde seg til de kloke uttalelsene fra bl.a. Flyktningehjelpen: "Når soldater deler ut nødhjelp, blir det vanskeligere for afghanere å skille mellom sivile hjelpearbeidere og soldater. Dette kan føre til at dårlig beskyttede hjelpearbeidere blir angrepet av opprørere, som igjen kan gjøre at hjelpearbeiderne må trekke seg ut slik at trengende afghanere ikke får hjelp."
Forsvarssjefen og hans undersåtter nekter å forholde seg til realiteten, slik forsvarssjefen bl.a. framsto i fri dressur på Forsvarets Afghanistan-seminar forleden: "Bistand bør under militær kommando", var hans mantra.
Utenriksledelsen har gjentatte ganger bedt Forsvaret skjerpe seg, men de nekter å innordne seg. De fører sin egen krig, frikoblet fra den politiske ledelse. Ikke sivil ulydighet, men militær ulydighet.
I økende grad ser vi at bistandsmidler benyttes til militære formål, at militær bistand fordekkes som sosial og økonomisk utvikling og at sivile utviklingsorganisasjoner trekkes inn i militære operasjoner. Dette har sammenheng med at verdens militærmakt i økende grad utøves igjennom integrerte operasjoner hvor sivile bidrag inngår som del av den overordnede politiske strategi. Militarisering av bistand finner også sted når utviklingsagenter på eget initiativ velger å ta side i en krig på en måte som styrker en parts militære evne og krigslyst. I krigen mot terror blir skillene mellom militære og sivile bidrag i konflikter mindre og mindre tydelig. Bistand brukes som våpen i dagens Afghanistan og Irak.
Bistandsorganisasjonne er tydelige: Forsvarets opptreden setter hjelpearbeidernes liv i fare. Forsvarsministeren er taus. Kan det være at hun stilltiende samtykker, eller er vi her vitne til at forsvarsledelsen driver med ulydighet?
Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, militæret, NATO
onsdag, februar 27
Afghanistankrigen: Defensivt eller offensivt?
Med tyngde hevder forsvarssjef Sverre Diesen nå at NATO og ISAF slett ikke har noen offensiv krigføring.
Forsvarsjefen's poeng er militærfaglig, og han bruker her sin autoritet for å sette premissene for diskusjon. Det han sier er at bruken av militærmakt i Afghanistan er defensiv på det strategiske nivået (alle vet at konflikten ikke vil vinnes med militære virkemidler), men at den er offensiv på det taktiske nivået (fordi krigføringen fra Taliban nødvendigjør offensiv innsats på bakken). Det er ikke første gang han argumenterer slik.
På Forsvarets Afghanistanseminar på mandag gikk han imidlertid ett skritt videre. Han sier at det er den sivile innsatsen som er strategisk offensiv, mens den militære innsatsen bare støttet opp om det sivile. Dette er et forsøk på å bringe oppmerksomheten bort fra det som jeg mener er viktig, nemlig en feilslått militær strategi, og legger i stor grad ansvaret over på de sivile aktørene (og det er ingen tvil om at den ikke-militære innsatsen også har sviktet). Deretter kommer ønsket om en streng koordinering av sivil og militær innsats - etter modell av en militær kommandostruktur - noe som virker både urealistisk og lite ønskelig.
Forsvarssjefen har ett poeng i at NATO i sine overordnede ('strategiske') overlegninger har innsett mange av kostnadene ved å drive offensiv krig, og ønsker å legge om til en mer defensiv stil. I praksis (på operasjonelt og taktisk nivå) får man det imidlertid slett ikke til:
- OEF fortsetter en offensiv krigføring, uten å koordinere med ISAF eller afghanske myndigheter
- ISAF mangler den etteretning og de styrker som skal til for en treffsikker respons
- Både OEF og ISAF bruker i økende grad flymakt, med store sivile tap og skader
- ISAF-styrkene er i overveldende grad trent for offensiv krigføring, og klarer ikke omsette NATO-strategien i praksis
Forsvarsjefen's poeng er militærfaglig, og han bruker her sin autoritet for å sette premissene for diskusjon. Det han sier er at bruken av militærmakt i Afghanistan er defensiv på det strategiske nivået (alle vet at konflikten ikke vil vinnes med militære virkemidler), men at den er offensiv på det taktiske nivået (fordi krigføringen fra Taliban nødvendigjør offensiv innsats på bakken). Det er ikke første gang han argumenterer slik.
På Forsvarets Afghanistanseminar på mandag gikk han imidlertid ett skritt videre. Han sier at det er den sivile innsatsen som er strategisk offensiv, mens den militære innsatsen bare støttet opp om det sivile. Dette er et forsøk på å bringe oppmerksomheten bort fra det som jeg mener er viktig, nemlig en feilslått militær strategi, og legger i stor grad ansvaret over på de sivile aktørene (og det er ingen tvil om at den ikke-militære innsatsen også har sviktet). Deretter kommer ønsket om en streng koordinering av sivil og militær innsats - etter modell av en militær kommandostruktur - noe som virker både urealistisk og lite ønskelig.
Forsvarssjefen har ett poeng i at NATO i sine overordnede ('strategiske') overlegninger har innsett mange av kostnadene ved å drive offensiv krig, og ønsker å legge om til en mer defensiv stil. I praksis (på operasjonelt og taktisk nivå) får man det imidlertid slett ikke til:
- OEF fortsetter en offensiv krigføring, uten å koordinere med ISAF eller afghanske myndigheter
- ISAF mangler den etteretning og de styrker som skal til for en treffsikker respons
- Både OEF og ISAF bruker i økende grad flymakt, med store sivile tap og skader
- ISAF-styrkene er i overveldende grad trent for offensiv krigføring, og klarer ikke omsette NATO-strategien i praksis
Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, NATO
søndag, februar 24
Afghanistan og SV: Når seire gjøres til nederlag
Til Oslo SVs årsmøte nå i helga fremmet jeg, sammen med Rolf Vestvik, et forslag til uttalelse om Afghanistan, i et forsøk på å flytte noen grenser i SVs Afghanistan-politikk. Rolf Vestvik og jeg har nok forskjellige holdninger til Afghanistan-saken, men vi klarte allikevel å formulere oss sammen til en Afghanistanpolitikk som forsterker SVs antikrigsprofil. Det er særs gledelig når et praktisk talt enstemmig Oslo SV slår fast at SVs politikk er må være at de norske militære styrker skal ut av Afghanistan: Først og fremst med å få et FN-alternativ på plass til erstatning for NATO, ISAF og Norge, men samtidig sier Oslo SV at det er en forutsetning for at vi kan vente på FN-alternativet: "Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan." Mao; dersom ikke NATO-strategien nå endres skal de norske styrker ensidig trekkes ut.
Den uttalelse som ble vedtatt lyder:
"Situasjonen i Afghanistan går fra vondt til verre. Krigshandlingene øker i intensitet. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001. Rekrutteringa til Taliban har økt, både som resultat av vestlig krigføring, og fordi folk ikke har tro på den sittende regjeringa.
Den NATO-ledete ISAF-operasjonen har mer og mer fått en offensiv karakter. Den samarbeider tett med USAs operasjon Enduring Freedom, der hovedmålet er militær nedkjemping av Taliban og lignende grupper. NATOs bombetokt tar livet av mange sivile og driver enda flere på flukt. Dette skaper berettiget sinne i det afghanske folket, og legger grunnlaget for økt rekrutteringa til Taliban.
NATOs nærvær i Afghanistan begrunnes ofte med humanitære formål. Og i enkelte deler av landet skaper den internasjonale tilstedeværelsen sikkerhet som bidrar til at et humanitært arbeid kan gjennomføres. Mens andre steder ser en at USA og NATOs krigføring forsterker konfliktene – noe som igjen gir krigsherrene økt makt og sivilbefolkningen større lidelse. NATOs forsøk på å koble militær og humanitær innsats setter dessuten hjelpearbeidere i fare, også hjelpeorganisasjoner som prøver å være nøytrale.
Invasjonen av Afghanistan i 2001, og dermed den påfølgende krigen, ble gjennomført i strid med folkeretten og uten FN-mandat. ISAF-styrkens FN-mandat var i starten begrenset til et stabiliseringsoppdrag i Kabul. Dette er senere blitt utvidet,.
Debatten om NATOs krigføring pågår i alle land som bidrar med militære styrker. Det er stor folkelig skepsis og motstand i de fleste NATO-land. Norge og andre NATO-land bør velge å lytte til sine egne innbyggere, og stå sammen for en endring av NATOs strategi.
Afghanistans befolkning trenger fredsforhandlinger og omfattende humanitær hjelp, ikke mer krig. Norge må snarest arbeide i FN, NATO og andre internasjonale fora for en helt ny strategi. En slik strategi må bygge på våpenhvile og forhandlinger, og legge til rette for en ny politisk prosess der det afghanske sivilsamfunnet kan legge premissene. USA militære nærvær står i dag i veien for dette.
Dagens afghanske regime er i alt for stor grad preget av korrupsjon og vilkårlig maktbruk. Forutsetninga for at ei internasjonal styrke skal kunne ha en positiv effekt er at målet faktisk er å skape demokrati og stabilitet. Derfor bør den rød-grønne regjeringa gå inn for ei fredsbevarende, nøytral FN-styrke som en del av ei forhandlingsløsning, dersom partene i Afghanistan ønsker det.
Oslo SV ber regjeringen arbeide for at en nøytral,fredsbevarende FN-styrke kan erstatte den NATO-lede ISAF-styrken. Forhandlingene mellom partene i Afghanistan må avgjøre om en slik FN-styrke skal settes inn for å overvåke fredsavtaler og verne sivilbefolkningen mot overgrep. Det vil være en fordel om slike styrker i hovedsak er satt sammen av ikke-vestlige styrkebidrag. NARO vil ikke kunne oppfattes som en nøytral styrke.
Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan.
Oslo SV oppfordrer alle medlemmer og andre til å skrive under på oppropet "Ingen krig i mitt navn". Oppropet finnes på www.klassekampen.no/opprop/afghanistan."
Det eneste uenighet var på formuleringen i neste avsnitt, hvorvidt det skulle lyde:
"Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan."
eller det alternative forslaget:
"Oslo SV ber regjeringen legge press på NATO for at organisasjonen endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag innen utløpet av mandatperioden for de nåværerende norske styrkene i Afghanistan, må alle styrker trekkes ut."
Et flertall i årsmøtet (76 delegater) ønsket den første formulering, mens et mindretall (64 delegater - meg selv inkludert) ønsket den siste formulering. Hvorvidt forutsetning for endring av NATOs offensive strategi er "snarest mulig", eller senest innen utgangen av 2009 (som er utløpet for mandatperioden) er klart mindre viktig enn at Oslo SV med sin Afghanistanuttalelse har inntatt posisjonen som et klart og tydelig antikrigsparti. Jeg ser av pressen at enkelte fredsaktivister i SV vil gjøre denne betydelige seier til et nederlag. Og i sin konsekvens bidrar de til å svekke SVs posisjon og mulighet for å få den endring av norsk Afghanistanpolitikk som afghanerne så sårt trenger.
Skal vi å lykkes i å endre den norske Afghanistan-politikken må SV-ere og norsk fredsbevegelse på en offensiv måte utfordre Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Fredsvenner i disse partiene må utfordres til å presse fram uttalelser som er like klare som Oslo SVs uttalelse. Uttalelsen fra Oslo SV og andre fylkeslag viser at SV er et tydelig fredsparti, og - så langt dessverre - det eneste stortingspartiet som krever en radikal omlegging av NATO og Norges Afghanistanpolitikk.
(og i parentes; jeg ser at flere aviser og går og i dag skriver,som f.eks. Dagbladet i dag: "Uenigheten går ut på hvor raskt de mener Norge skal trekke sine styrker ut av Afghanistan. SVs internasjonale leder, Ivar Johansen, kan godt vente til 2009, når FN-mandatet løper ut". Det er mandatet for de norske styrker som utløper mot slutten av 2009, som en konsekvens av at SV og Kristin Halvorsen i høst fikk til et "frys-vedtak" i regjeringen fram til etter valget 2009. Men jeg er nok mer utålmodig enn som så. Jeg mener, og Oslo SV har enstemmig vedtatt at regjeringen må "arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring". Dette må skje ved først mulige anledning nå på vårparten, og som Oslo SV sier: "dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrke trekkes ut av Afghanistan". Det kan bety før 2009.)
Den uttalelse som ble vedtatt lyder:
"Situasjonen i Afghanistan går fra vondt til verre. Krigshandlingene øker i intensitet. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001. Rekrutteringa til Taliban har økt, både som resultat av vestlig krigføring, og fordi folk ikke har tro på den sittende regjeringa.
Den NATO-ledete ISAF-operasjonen har mer og mer fått en offensiv karakter. Den samarbeider tett med USAs operasjon Enduring Freedom, der hovedmålet er militær nedkjemping av Taliban og lignende grupper. NATOs bombetokt tar livet av mange sivile og driver enda flere på flukt. Dette skaper berettiget sinne i det afghanske folket, og legger grunnlaget for økt rekrutteringa til Taliban.
NATOs nærvær i Afghanistan begrunnes ofte med humanitære formål. Og i enkelte deler av landet skaper den internasjonale tilstedeværelsen sikkerhet som bidrar til at et humanitært arbeid kan gjennomføres. Mens andre steder ser en at USA og NATOs krigføring forsterker konfliktene – noe som igjen gir krigsherrene økt makt og sivilbefolkningen større lidelse. NATOs forsøk på å koble militær og humanitær innsats setter dessuten hjelpearbeidere i fare, også hjelpeorganisasjoner som prøver å være nøytrale.
Invasjonen av Afghanistan i 2001, og dermed den påfølgende krigen, ble gjennomført i strid med folkeretten og uten FN-mandat. ISAF-styrkens FN-mandat var i starten begrenset til et stabiliseringsoppdrag i Kabul. Dette er senere blitt utvidet,.
Debatten om NATOs krigføring pågår i alle land som bidrar med militære styrker. Det er stor folkelig skepsis og motstand i de fleste NATO-land. Norge og andre NATO-land bør velge å lytte til sine egne innbyggere, og stå sammen for en endring av NATOs strategi.
Afghanistans befolkning trenger fredsforhandlinger og omfattende humanitær hjelp, ikke mer krig. Norge må snarest arbeide i FN, NATO og andre internasjonale fora for en helt ny strategi. En slik strategi må bygge på våpenhvile og forhandlinger, og legge til rette for en ny politisk prosess der det afghanske sivilsamfunnet kan legge premissene. USA militære nærvær står i dag i veien for dette.
Dagens afghanske regime er i alt for stor grad preget av korrupsjon og vilkårlig maktbruk. Forutsetninga for at ei internasjonal styrke skal kunne ha en positiv effekt er at målet faktisk er å skape demokrati og stabilitet. Derfor bør den rød-grønne regjeringa gå inn for ei fredsbevarende, nøytral FN-styrke som en del av ei forhandlingsløsning, dersom partene i Afghanistan ønsker det.
Oslo SV ber regjeringen arbeide for at en nøytral,fredsbevarende FN-styrke kan erstatte den NATO-lede ISAF-styrken. Forhandlingene mellom partene i Afghanistan må avgjøre om en slik FN-styrke skal settes inn for å overvåke fredsavtaler og verne sivilbefolkningen mot overgrep. Det vil være en fordel om slike styrker i hovedsak er satt sammen av ikke-vestlige styrkebidrag. NARO vil ikke kunne oppfattes som en nøytral styrke.
Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan.
Oslo SV oppfordrer alle medlemmer og andre til å skrive under på oppropet "Ingen krig i mitt navn". Oppropet finnes på www.klassekampen.no/opprop/afghanistan."
Det eneste uenighet var på formuleringen i neste avsnitt, hvorvidt det skulle lyde:
"Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan."
eller det alternative forslaget:
"Oslo SV ber regjeringen legge press på NATO for at organisasjonen endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag innen utløpet av mandatperioden for de nåværerende norske styrkene i Afghanistan, må alle styrker trekkes ut."
Et flertall i årsmøtet (76 delegater) ønsket den første formulering, mens et mindretall (64 delegater - meg selv inkludert) ønsket den siste formulering. Hvorvidt forutsetning for endring av NATOs offensive strategi er "snarest mulig", eller senest innen utgangen av 2009 (som er utløpet for mandatperioden) er klart mindre viktig enn at Oslo SV med sin Afghanistanuttalelse har inntatt posisjonen som et klart og tydelig antikrigsparti. Jeg ser av pressen at enkelte fredsaktivister i SV vil gjøre denne betydelige seier til et nederlag. Og i sin konsekvens bidrar de til å svekke SVs posisjon og mulighet for å få den endring av norsk Afghanistanpolitikk som afghanerne så sårt trenger.
Skal vi å lykkes i å endre den norske Afghanistan-politikken må SV-ere og norsk fredsbevegelse på en offensiv måte utfordre Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Fredsvenner i disse partiene må utfordres til å presse fram uttalelser som er like klare som Oslo SVs uttalelse. Uttalelsen fra Oslo SV og andre fylkeslag viser at SV er et tydelig fredsparti, og - så langt dessverre - det eneste stortingspartiet som krever en radikal omlegging av NATO og Norges Afghanistanpolitikk.
(og i parentes; jeg ser at flere aviser og går og i dag skriver,som f.eks. Dagbladet i dag: "Uenigheten går ut på hvor raskt de mener Norge skal trekke sine styrker ut av Afghanistan. SVs internasjonale leder, Ivar Johansen, kan godt vente til 2009, når FN-mandatet løper ut". Det er mandatet for de norske styrker som utløper mot slutten av 2009, som en konsekvens av at SV og Kristin Halvorsen i høst fikk til et "frys-vedtak" i regjeringen fram til etter valget 2009. Men jeg er nok mer utålmodig enn som så. Jeg mener, og Oslo SV har enstemmig vedtatt at regjeringen må "arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring". Dette må skje ved først mulige anledning nå på vårparten, og som Oslo SV sier: "dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrke trekkes ut av Afghanistan". Det kan bety før 2009.)
Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, NATO
fredag, februar 15
Kosovos uavhengighet
Alt tyder på at den vesle serbiske provinsen Kosovo vil rive seg løs fra Serbia og bli en uavhengig stat denne helgen. Kosovos statsminister Hashim Thaci kommer trolig til å erklære landet som uavhengig klokken halv ett på søndag, melder nyhetsbyrået AFP med henvisning til kilder som jobber ved Thacis kontor, i følge Aftenposten.
USA vil trolig umiddelbart anerkjenne Kosovo som selvstendig stat. EUs utenriksministere har avtalt møte mandag 18. februar og vil nok anerkjenne Kosovo på vegne av EU, men enkeltland gis trolig muligheten til å avstå fra anerkjennelse. FNs sikkerhetsråd vil neppe rekke å møtes før USA og EU anerkjenner Kosovo. Når FN samles er det forventet at Russland legger ned veto. Det er ventet at Norge vil følge EU, ved å anerkjenne Kosovo.
Når det gjelder mulig vold og uro som følge av uavhengighetserklæringen vil mye avhenge av følgende forhold:
1. Serbiske myndigheters opptreden; den politiske situasjonen i Serbia er kaotisk med store splittelser innad i regjeringen, samtidig som de nasjonalistiske kreftene er på fremmarsj. Serbia kan teoretisk sende in politistyrker for å forsvare serbiske enklaver, med påfølgende trefninger og uro – dette er imidlertid lite sannsynlig.
2. Kosovo-albanernes oppførsel: Man kan ikke se bort fra at kosovo-albanere (ikke formelle institusjoner, men gjenger og bråkmakere) angriper serbiske enklaver og serbiske ”symboler” (klostre, minnesmerker, etc.) og dette fører til svar fra enten internasjonale styrker eller serberne selv.
3. Flukt ut av Kosovo. Dersom uavhengigheten går rolig for seg blir det trolig liten flukt ut av Serbia. De fleste regner med at kosovo-albanske politikere i stedet ønsker en ”seigpining” av serberne i provinsen, slik at de sakte men sikkert forlater landet.. Men ”mass exodus” kan ikke utelukkes. Serbia er allerede i dag det fjerde største asylproduserende land når det gjelder asylsøkere til Norge. Dette vil trolig øke. Dersom uavhengigheten blir voldelig må en påregne flukt av flere titusener (det bor i dag om lag 100 000) serbere i Kosovo.
4. Serbisk hevn: det bor i dag mange kosovo-albanere i de sørlige delene av Serbia. En kan ikke se bort fra at serbiske gjenger / bråkmakere vil angripe og drive ut kosovo-albanere som bor innenfor Serbia-proper dersom Kosovo erklærer uavhengighet.
I tillegg er det en del andre faktorer en bør være oppmerksom på:
1. Forholdet mellom Russland og ”vesten” vil trolig forverres dersom mange vestlige land (store deler av EU, i tillegg til USA) anerkjenner Kosovo. Dette kommer i tillegg til de spenninger som foreliger grunnet rakettskjold, etc.
2. Kosovo albansk uavhengighet kan få konsekvenser for den skjøre statsdannelsen i Bosnia ved at den serbiske delen (Republika Srpska) begynner å ”røre på seg”. Dette er imidlertid lite trolig.
3. Selv om Kosovo erklærer seg uavhengig er det lite som tyder på at det vil ha noen kortsiktig økonomisk effekt i positiv retning. Kosovo vil trolig fortsatt være avhengig av bistand fra det internasjonale samfunn.
Det hadde opplagt vært en fordel om det hadde blitt en forhandlingsløsning, slik at man unngikk en unilateral uavhengighetserklæring.
Men dersom Kosovo erklærer seg uavhengig tror jeg nok det ville være klokt om
1. Norge ikke anerkjenner av Kosovo som selvstendig stat før det foreligger en avtale mellom Serbia og Kosovo som regulerer løsrivelsen.
2. Norge sterkt oppfordrer Kosovoalbanske myndigheter om å inngå en dialog med Serbia for å løse de utestående spørsmål (endelige grenser, beskyttelse av minoriteter, praktisk samarbeid, retur av flyktninger)
3. Norge sterkt oppfordrer serbiske myndigheter om å inngå en dialog med Kosovo, til tross for at Kosovo har erklært uavhengighet.
4. Norge oppfordret det internasjonale samfunn til å:
- Avvente anerkjennelse av Kosovo inntil det foreligger en avtale mellom Kosovo og Serbia.
- Bidra med tilstrekkelige styrker til KFOR slik at ro og minoritetsvern opprettholdes.
- Øke den økonomiske støtten til Kosovo, men samtidig gi økt støtte til Serbia slik at de på en bedre måte kan ivareta flyktningene fra Kosovo.
- Øke mottakskapasiteten for å kunne ta imot flyktninger.
Norge bør selv foreta en gjennomgang av egen Russlandspolitikk med tanke på å finne initiativer som Norge kan bidra med for å dempe den økte spenning som nå utvikles mellom Russland og USA/EU.
USA vil trolig umiddelbart anerkjenne Kosovo som selvstendig stat. EUs utenriksministere har avtalt møte mandag 18. februar og vil nok anerkjenne Kosovo på vegne av EU, men enkeltland gis trolig muligheten til å avstå fra anerkjennelse. FNs sikkerhetsråd vil neppe rekke å møtes før USA og EU anerkjenner Kosovo. Når FN samles er det forventet at Russland legger ned veto. Det er ventet at Norge vil følge EU, ved å anerkjenne Kosovo.
Når det gjelder mulig vold og uro som følge av uavhengighetserklæringen vil mye avhenge av følgende forhold:
1. Serbiske myndigheters opptreden; den politiske situasjonen i Serbia er kaotisk med store splittelser innad i regjeringen, samtidig som de nasjonalistiske kreftene er på fremmarsj. Serbia kan teoretisk sende in politistyrker for å forsvare serbiske enklaver, med påfølgende trefninger og uro – dette er imidlertid lite sannsynlig.
2. Kosovo-albanernes oppførsel: Man kan ikke se bort fra at kosovo-albanere (ikke formelle institusjoner, men gjenger og bråkmakere) angriper serbiske enklaver og serbiske ”symboler” (klostre, minnesmerker, etc.) og dette fører til svar fra enten internasjonale styrker eller serberne selv.
3. Flukt ut av Kosovo. Dersom uavhengigheten går rolig for seg blir det trolig liten flukt ut av Serbia. De fleste regner med at kosovo-albanske politikere i stedet ønsker en ”seigpining” av serberne i provinsen, slik at de sakte men sikkert forlater landet.. Men ”mass exodus” kan ikke utelukkes. Serbia er allerede i dag det fjerde største asylproduserende land når det gjelder asylsøkere til Norge. Dette vil trolig øke. Dersom uavhengigheten blir voldelig må en påregne flukt av flere titusener (det bor i dag om lag 100 000) serbere i Kosovo.
4. Serbisk hevn: det bor i dag mange kosovo-albanere i de sørlige delene av Serbia. En kan ikke se bort fra at serbiske gjenger / bråkmakere vil angripe og drive ut kosovo-albanere som bor innenfor Serbia-proper dersom Kosovo erklærer uavhengighet.
I tillegg er det en del andre faktorer en bør være oppmerksom på:
1. Forholdet mellom Russland og ”vesten” vil trolig forverres dersom mange vestlige land (store deler av EU, i tillegg til USA) anerkjenner Kosovo. Dette kommer i tillegg til de spenninger som foreliger grunnet rakettskjold, etc.
2. Kosovo albansk uavhengighet kan få konsekvenser for den skjøre statsdannelsen i Bosnia ved at den serbiske delen (Republika Srpska) begynner å ”røre på seg”. Dette er imidlertid lite trolig.
3. Selv om Kosovo erklærer seg uavhengig er det lite som tyder på at det vil ha noen kortsiktig økonomisk effekt i positiv retning. Kosovo vil trolig fortsatt være avhengig av bistand fra det internasjonale samfunn.
Det hadde opplagt vært en fordel om det hadde blitt en forhandlingsløsning, slik at man unngikk en unilateral uavhengighetserklæring.
Men dersom Kosovo erklærer seg uavhengig tror jeg nok det ville være klokt om
1. Norge ikke anerkjenner av Kosovo som selvstendig stat før det foreligger en avtale mellom Serbia og Kosovo som regulerer løsrivelsen.
2. Norge sterkt oppfordrer Kosovoalbanske myndigheter om å inngå en dialog med Serbia for å løse de utestående spørsmål (endelige grenser, beskyttelse av minoriteter, praktisk samarbeid, retur av flyktninger)
3. Norge sterkt oppfordrer serbiske myndigheter om å inngå en dialog med Kosovo, til tross for at Kosovo har erklært uavhengighet.
4. Norge oppfordret det internasjonale samfunn til å:
- Avvente anerkjennelse av Kosovo inntil det foreligger en avtale mellom Kosovo og Serbia.
- Bidra med tilstrekkelige styrker til KFOR slik at ro og minoritetsvern opprettholdes.
- Øke den økonomiske støtten til Kosovo, men samtidig gi økt støtte til Serbia slik at de på en bedre måte kan ivareta flyktningene fra Kosovo.
- Øke mottakskapasiteten for å kunne ta imot flyktninger.
Norge bør selv foreta en gjennomgang av egen Russlandspolitikk med tanke på å finne initiativer som Norge kan bidra med for å dempe den økte spenning som nå utvikles mellom Russland og USA/EU.
Etiketter: fred, internasjonalt, NATO, USA
lørdag, februar 9
Bløffen om forsvar
Et innspill fra Hans Olav Fekjær;
Flere nettmedier rapporterer nå at manualen for den amerikanske hæren nå skal komme i ny utgave, den første siden 2001. I innholdet er det en stor forandring: Nå skal det legges like stor vekt på å vinne "hearts and minds" som på de militære operasjoner.
I 2001 trodde Rumsfeld og andre neocons at verdens folk bare ventet på at amerikanerne skulle fjerne deres regimer ved en rask og seierrik angrepskrig, slik at innbyggerne endelig skulle få oppleve de amerikanske verdiene som de tørstet etter. Erfaringene gjorde at denne troen måtte revideres. Behovet for "winning hearts and minds" er en erkjennelse av at ikke alle folk lengter etter å "frigjøres" av USA.
Samtidig er dette en åpen erkjennelse for at betegnelsen "forsvar" er fullstendig misvisende. Landenes militærvesen har - med få unntak -- opprinnelig tatt sikte på å forsvare eget land mot utenlandske angripere. Da var det intet behov for metoder for å vinne "hearts and minds". Nødvendigheten av dette er en innrømmelse av at militærvesenet ikke tar sikte på forsvar, men på å oppnå dominans i land der befolkningen er motvillig og negativ. Det er med andre ord en erkjennelse av at uttrykk som "forsvar", forsvarsminister, forsvarsdepartement osv., som også USA bruker, er en ren bløff. Det er angrep det dreier seg om, det er det som den amerikanske hæren skal benyttes til.
Med sin beliggenhet har jo ikke USA behov for noe stort og mektig militærvesen for å forsvare eget landområde. Når landets "forsvarsbudsjett" nesten tilsvarer summen av alle andre lands forsvarsbudsjetter, gjenspeiler det ambisjonsnivået. De gamle romere hadde ikke ambisjoner om å dominere stort mer enn Europa, og Hitler likeledes. Storbritannia og andre klassiske kolonimakter hadde stormaktsambisjoner, men bare USA har tatt sikte på virkelig verdensherredømme.
Om US Army's nye manual, se http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/7236054.stm.
Russland og Kina er militært sterke nok til å styre unna USAs dominans, men de siste femten år har de knapt giddet å protestere mot USAs dominans i FN og andre viktige fora. Det har vært til betydelig skade for mange land, f.eks. Palestina og Haiti. Mens USAs militærvesen vil være overlegent i overskuelig tid framover, er det behov for en klar og høy stemme mot USA i verdenspolitikken, slik vi hadde fram til 1990.
Flere nettmedier rapporterer nå at manualen for den amerikanske hæren nå skal komme i ny utgave, den første siden 2001. I innholdet er det en stor forandring: Nå skal det legges like stor vekt på å vinne "hearts and minds" som på de militære operasjoner.
I 2001 trodde Rumsfeld og andre neocons at verdens folk bare ventet på at amerikanerne skulle fjerne deres regimer ved en rask og seierrik angrepskrig, slik at innbyggerne endelig skulle få oppleve de amerikanske verdiene som de tørstet etter. Erfaringene gjorde at denne troen måtte revideres. Behovet for "winning hearts and minds" er en erkjennelse av at ikke alle folk lengter etter å "frigjøres" av USA.
Samtidig er dette en åpen erkjennelse for at betegnelsen "forsvar" er fullstendig misvisende. Landenes militærvesen har - med få unntak -- opprinnelig tatt sikte på å forsvare eget land mot utenlandske angripere. Da var det intet behov for metoder for å vinne "hearts and minds". Nødvendigheten av dette er en innrømmelse av at militærvesenet ikke tar sikte på forsvar, men på å oppnå dominans i land der befolkningen er motvillig og negativ. Det er med andre ord en erkjennelse av at uttrykk som "forsvar", forsvarsminister, forsvarsdepartement osv., som også USA bruker, er en ren bløff. Det er angrep det dreier seg om, det er det som den amerikanske hæren skal benyttes til.
Med sin beliggenhet har jo ikke USA behov for noe stort og mektig militærvesen for å forsvare eget landområde. Når landets "forsvarsbudsjett" nesten tilsvarer summen av alle andre lands forsvarsbudsjetter, gjenspeiler det ambisjonsnivået. De gamle romere hadde ikke ambisjoner om å dominere stort mer enn Europa, og Hitler likeledes. Storbritannia og andre klassiske kolonimakter hadde stormaktsambisjoner, men bare USA har tatt sikte på virkelig verdensherredømme.
Om US Army's nye manual, se http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/7236054.stm.
Russland og Kina er militært sterke nok til å styre unna USAs dominans, men de siste femten år har de knapt giddet å protestere mot USAs dominans i FN og andre viktige fora. Det har vært til betydelig skade for mange land, f.eks. Palestina og Haiti. Mens USAs militærvesen vil være overlegent i overskuelig tid framover, er det behov for en klar og høy stemme mot USA i verdenspolitikken, slik vi hadde fram til 1990.
Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, NATO, USA
tirsdag, januar 22
Kvinnelig verneplikt?
I SVs landsstyre behandlet vi dag spørsmål om vi skal innføre kvinnelig verneplikt.
Her er det innlegget jeg holdt i landsstyret:
"Jeg har jobbet mye med helse- og omsorgstjenester, levekårsforskjeller og fattigdom gjennom svært mange år som folkevalgt. På det feltet vet vi at det er en vesentlig forskjell på tilbudslikhet og resultatlikhet. Skal vi oppnå likeverdige levekår må det positiv særbehandling til. Derfor oppretter vi særlig målrettede, relativt treffsikre tiltak, og derfor aksepterer vi f.eks kvotering som virkemiddel.
For det er resultatlikhet som teller. Slik også når det gjelder verneplikt. Tilsynelatende – på tilbudssida – får en likestilling med kvinnelig verneplikt. Resultatet er allikevel et annet.
Jeg er svært enig i at det er viktig for oss å opprettholde verneplikten, som en del av det å ha et folkeforsvar, til forskjell fra å ha et vervet – profesjonelt – forsvar . Men samtidig tror jeg det er grunn til å stille spørsmålstegn ved realiteten i hvorvidt vi i dag har en verneplikt. Det er i dag bare rundt en tredjedel av mennene som gjennomfører militærtjeneste. Dette vil i løpet av noen år være nede i 10 %. Et mer og mer teknologisert forsvar trenger færre mennesker. Det er snart bare en formsak før må alle må erkjenne at vi reelt sett ikke lenger har en verneplikt.
Jeg mener Sosialistisk Ungdoms forslag til uttalelse er basert på enkelte grunnleggende mangler;
- De mener vi bør ha kvinnelig verneplikt fordi kvinnene skal ”forme forsvaret som samfunnsinstitusjon”. Som om det er de norske soldatene som utformer norsk forsvarspolitikk.
- SU forholder seg ikke til at vi her behandler kvinnelig verneplikt, relatert til første langtidsplanperiode for Forsvaret 2009 – 2012. Det er i dette NATO-forsvaret, som dessverre fortsatt vil bestå av et framskutt, aggressivt, militærforsvar (med dets out-of-area-strategi) SU vil ha kvinnene inn.
I diskusjonen om hvorvidt Norge skal kjøpe amerikanske eller svenske jagerfly har jeg i noen sammenhenger sagt; for afghanske bønder på landsbygda som har blitt utsatt for bomberegn fra norske F16-fly er det knekkende likegyldig hvorvidt bombeflyene er amerikansk- eller svenskproduserte.
Sånn også med kvinnelig verneplikt. For en del år siden sloss norske ungsosialister mot det som ble definert som militarisme og klassehær. Nå vil SU-kvinnene inn i denne hæren ut fra en likestillingsbegrunnelse. Jeg må spørre: Blir det noen avgjørende forskjell om spesialstyrkene i Kabul består av kvinner eller menn?
Fra Internasjonalt utvalgs side har vi lagt til grunn at ved å doble rekrutteringsgrunnlaget vil det første året bare 15 % avtjene verneplikten. Vi vil da i praksis gjøre verneplikten enda mindre reell. Realiteten er vel at SU-forslaget i praksis avvikler vernepliktsordningen.
Generalene vil gjerne ha kvinnelig verneplikt for å gi det offensive NATO-forsvaret et mykere ansikt. Jeg mener de ikke skal få til dette, under dekke av en likestillingsbegrunnelse.
SV ønsker at annet forsvar, et mer defensivt folkeforsvar og hvor bl.a. miljø- og katastrofeberedskap, ikkevoldsberedskap og sivil motstand skal stå sentralt. Dette forsvaret har sin styrke ved at det mobiliserer hele samfunnet, og der bør nok både kvinner og menn ha en naturlig og viktig plass. Men det er ikke der vi er i dag. Derfor sier IU at dette er feil tidspunkt for å drøfte kvinnelig verneplikt."
Landsstyrets vedtak.
Her er det innlegget jeg holdt i landsstyret:
"Jeg har jobbet mye med helse- og omsorgstjenester, levekårsforskjeller og fattigdom gjennom svært mange år som folkevalgt. På det feltet vet vi at det er en vesentlig forskjell på tilbudslikhet og resultatlikhet. Skal vi oppnå likeverdige levekår må det positiv særbehandling til. Derfor oppretter vi særlig målrettede, relativt treffsikre tiltak, og derfor aksepterer vi f.eks kvotering som virkemiddel.
For det er resultatlikhet som teller. Slik også når det gjelder verneplikt. Tilsynelatende – på tilbudssida – får en likestilling med kvinnelig verneplikt. Resultatet er allikevel et annet.
Jeg er svært enig i at det er viktig for oss å opprettholde verneplikten, som en del av det å ha et folkeforsvar, til forskjell fra å ha et vervet – profesjonelt – forsvar . Men samtidig tror jeg det er grunn til å stille spørsmålstegn ved realiteten i hvorvidt vi i dag har en verneplikt. Det er i dag bare rundt en tredjedel av mennene som gjennomfører militærtjeneste. Dette vil i løpet av noen år være nede i 10 %. Et mer og mer teknologisert forsvar trenger færre mennesker. Det er snart bare en formsak før må alle må erkjenne at vi reelt sett ikke lenger har en verneplikt.
Jeg mener Sosialistisk Ungdoms forslag til uttalelse er basert på enkelte grunnleggende mangler;
- De mener vi bør ha kvinnelig verneplikt fordi kvinnene skal ”forme forsvaret som samfunnsinstitusjon”. Som om det er de norske soldatene som utformer norsk forsvarspolitikk.
- SU forholder seg ikke til at vi her behandler kvinnelig verneplikt, relatert til første langtidsplanperiode for Forsvaret 2009 – 2012. Det er i dette NATO-forsvaret, som dessverre fortsatt vil bestå av et framskutt, aggressivt, militærforsvar (med dets out-of-area-strategi) SU vil ha kvinnene inn.
I diskusjonen om hvorvidt Norge skal kjøpe amerikanske eller svenske jagerfly har jeg i noen sammenhenger sagt; for afghanske bønder på landsbygda som har blitt utsatt for bomberegn fra norske F16-fly er det knekkende likegyldig hvorvidt bombeflyene er amerikansk- eller svenskproduserte.
Sånn også med kvinnelig verneplikt. For en del år siden sloss norske ungsosialister mot det som ble definert som militarisme og klassehær. Nå vil SU-kvinnene inn i denne hæren ut fra en likestillingsbegrunnelse. Jeg må spørre: Blir det noen avgjørende forskjell om spesialstyrkene i Kabul består av kvinner eller menn?
Fra Internasjonalt utvalgs side har vi lagt til grunn at ved å doble rekrutteringsgrunnlaget vil det første året bare 15 % avtjene verneplikten. Vi vil da i praksis gjøre verneplikten enda mindre reell. Realiteten er vel at SU-forslaget i praksis avvikler vernepliktsordningen.
Generalene vil gjerne ha kvinnelig verneplikt for å gi det offensive NATO-forsvaret et mykere ansikt. Jeg mener de ikke skal få til dette, under dekke av en likestillingsbegrunnelse.
SV ønsker at annet forsvar, et mer defensivt folkeforsvar og hvor bl.a. miljø- og katastrofeberedskap, ikkevoldsberedskap og sivil motstand skal stå sentralt. Dette forsvaret har sin styrke ved at det mobiliserer hele samfunnet, og der bør nok både kvinner og menn ha en naturlig og viktig plass. Men det er ikke der vi er i dag. Derfor sier IU at dette er feil tidspunkt for å drøfte kvinnelig verneplikt."
Landsstyrets vedtak.
Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt
søndag, desember 30
Fredsskatt - selvsagt
I dag betaler vi alle militærskatt ved at en viss prosent av inntektsskatten går til militære formål. Ved en fredsskattordning vil fredsvenner få rett til å overføre "militærskatten" til et fredsfond for fredsskapende tiltak og konflikthåndtering.
Retten til fritak fra militærtjeneste er anerkjent i alle vestlige land. I dag er det ikke lenger soldatene som er det viktigste instrumentet i krigføring: Det er pengene som trengs til kostbare høyteknologiske våpen og vervede mannskaper. Det er mer bruk for våre skattepenger enn for soldater.
Tiden er derfor moden for en utvidelse av militærnekterloven som gir rett til å betale fredsskatt istedenfor krigsskatt. Økonomisk militærnekting kan det kalles. Aksjoner med sikte på en slik reform har foregått i Norge siden midten av 80-årene.
Tilsvarende kampanjer er i gang i de fleste vestlige land, men det har ennå ikke vært gjennomslag for en lovendring noe sted. Den internasjonale organisasjonen Conscience and Peace Tax International (CPTI), som er partipolitisk og religiøst uavhengig, har rådgivende status i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) og fast representasjon i FNs menneskettighetskommisjon i New York og Genève. Den har arrangert internasjonale konferanser om temaet annethvert år siden 1986. (Se også http://www.cpti.ws/.)
Her i landet ble et forslag om å utrede saken fremmet i år 2000 av Hallgeir Langeland (SV) og behandlet i Stortingets finanskomité, men avvist. For å få støtte for å få reist saken der igjen har det i de siste årene vært drevet lokale underskriftskampanjer overfor flere
kommune- og fylkesstyrer etter "innbyggerinitiativ"-ordningen (kommuneloven, 2003). Dette har ført til at Vestfold fylkesutvalg (des. 2007) sender en anbefaling til Stortinget om å utrede saken. En lignende anbefaling sendte Re kommune i Vestfold allerede i 2002. I Tønsberg (2006) falt et tilsvarende forslag med én stemme. I Oslo er det samlet inn de påkrevde 300 underskriftene, men de er ikke levert til bystyret ennå.
Våren 2005 har SV og Sp gitt skriftlige tilsagn - i brev fra Kristin Halvorsen (SV) "vi vil absolutt vurdere dette positivt" og fra Marit Arnstad (Sp), som skrev at partiet "er åpen for å vurdere en slik utredning".
I Norge er det inntil nylig vesentlig Kvekernes fredsfondutvalg, basert i Tønsberg, som har arbeidet med saken. I over 20 år har de bl.a. skrevet i både lokale og landsdekkende avisene, vært intervjuet i radio og hatt møter med politikere - også sentralt i Oslo.
Men for å få kampanjen på en bredere basis har 7 organisasjoner i 2007 gått sammen om å danne Fredsskattalliansen. Foruten Kvekerne i Oslo og NFL består den av Bestemødre for fred, FMK, IFOR Norge, IKFF og Seniorgruppa for Palestina.
Kjente nordmenn som støtter fredsskattsaken:
Karsten Alnæs
Kjersti Bjørgo
Helen Bjørnøy
Jan Borgen
Nils Butenschøn
Peter Butenschøn
Eva Bødtker-Næss
Odd Børretzen
Nils Christie
Erik Dammann
Inge Eidsvåg
Trine Eklund
Thomas Hylland Eriksen
Ståle Eskeland
Levi Fragell
Berge Furre
Lars Gule
Jostein Gaarder
Arne Haugestad
Fredrik S. Heffermehl
Anders Heger
Ottar Hellevik
Helge Hognestad
Knut Holtedahl
Jacob Jervell
Mosse Jørgensen
Rosemarie Köhn
IdaLou Larsen
Lars Andreas Larsen
Oddbjørn Leirvik
Eva Lian
Ole Danbolt Mjøs
Kari Anne Moe
Halvor Moxnes
Mette Newth
Eva Nordland
Arne Næss
Heming Olaussen
Gerd Grønvold Saue
Margaret Skjelbred
Svein Tindberg
Stig Utnem
Thomas Chr. Wyller
Stein Ørnhøi
Kirsti Aasen
Jeg synes dette er et klokt initiativ, som jeg - selvsagt - støtter.
Retten til fritak fra militærtjeneste er anerkjent i alle vestlige land. I dag er det ikke lenger soldatene som er det viktigste instrumentet i krigføring: Det er pengene som trengs til kostbare høyteknologiske våpen og vervede mannskaper. Det er mer bruk for våre skattepenger enn for soldater.
Tiden er derfor moden for en utvidelse av militærnekterloven som gir rett til å betale fredsskatt istedenfor krigsskatt. Økonomisk militærnekting kan det kalles. Aksjoner med sikte på en slik reform har foregått i Norge siden midten av 80-årene.
Tilsvarende kampanjer er i gang i de fleste vestlige land, men det har ennå ikke vært gjennomslag for en lovendring noe sted. Den internasjonale organisasjonen Conscience and Peace Tax International (CPTI), som er partipolitisk og religiøst uavhengig, har rådgivende status i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) og fast representasjon i FNs menneskettighetskommisjon i New York og Genève. Den har arrangert internasjonale konferanser om temaet annethvert år siden 1986. (Se også http://www.cpti.ws/.)
Her i landet ble et forslag om å utrede saken fremmet i år 2000 av Hallgeir Langeland (SV) og behandlet i Stortingets finanskomité, men avvist. For å få støtte for å få reist saken der igjen har det i de siste årene vært drevet lokale underskriftskampanjer overfor flere
kommune- og fylkesstyrer etter "innbyggerinitiativ"-ordningen (kommuneloven, 2003). Dette har ført til at Vestfold fylkesutvalg (des. 2007) sender en anbefaling til Stortinget om å utrede saken. En lignende anbefaling sendte Re kommune i Vestfold allerede i 2002. I Tønsberg (2006) falt et tilsvarende forslag med én stemme. I Oslo er det samlet inn de påkrevde 300 underskriftene, men de er ikke levert til bystyret ennå.
Våren 2005 har SV og Sp gitt skriftlige tilsagn - i brev fra Kristin Halvorsen (SV) "vi vil absolutt vurdere dette positivt" og fra Marit Arnstad (Sp), som skrev at partiet "er åpen for å vurdere en slik utredning".
I Norge er det inntil nylig vesentlig Kvekernes fredsfondutvalg, basert i Tønsberg, som har arbeidet med saken. I over 20 år har de bl.a. skrevet i både lokale og landsdekkende avisene, vært intervjuet i radio og hatt møter med politikere - også sentralt i Oslo.
Men for å få kampanjen på en bredere basis har 7 organisasjoner i 2007 gått sammen om å danne Fredsskattalliansen. Foruten Kvekerne i Oslo og NFL består den av Bestemødre for fred, FMK, IFOR Norge, IKFF og Seniorgruppa for Palestina.
Kjente nordmenn som støtter fredsskattsaken:
Karsten Alnæs
Kjersti Bjørgo
Helen Bjørnøy
Jan Borgen
Nils Butenschøn
Peter Butenschøn
Eva Bødtker-Næss
Odd Børretzen
Nils Christie
Erik Dammann
Inge Eidsvåg
Trine Eklund
Thomas Hylland Eriksen
Ståle Eskeland
Levi Fragell
Berge Furre
Lars Gule
Jostein Gaarder
Arne Haugestad
Fredrik S. Heffermehl
Anders Heger
Ottar Hellevik
Helge Hognestad
Knut Holtedahl
Jacob Jervell
Mosse Jørgensen
Rosemarie Köhn
IdaLou Larsen
Lars Andreas Larsen
Oddbjørn Leirvik
Eva Lian
Ole Danbolt Mjøs
Kari Anne Moe
Halvor Moxnes
Mette Newth
Eva Nordland
Arne Næss
Heming Olaussen
Gerd Grønvold Saue
Margaret Skjelbred
Svein Tindberg
Stig Utnem
Thomas Chr. Wyller
Stein Ørnhøi
Kirsti Aasen
Jeg synes dette er et klokt initiativ, som jeg - selvsagt - støtter.
mandag, desember 24
Aker-Kværner og Guantanamo
"Riksadvokaten har bestemt at saken mot Aker Kværner for selskapets operasjoner på Guantanamo skal henlegges. Kildegrunnlaget for den avgjørelsen er ikke det beste", skriver Erling Borgen i Dagbladet i dag.
Jeg deler Erlings bekymring. Rikadvokatens beslutning, i all hovedsak formulert som en støtte til statsadvokat Pål K. Lønseth ved Det nasjonale statsadvokatembete, viser at norsk påtalemyndighet foreløpig ikke har tilstrekkelig vilje og evne til å reagere overfor internasjonale menneskerettighetsbrudd utført av norsk næringsliv.
Statadvokaten er tydelig på at Guantanamo-basen representererer et alvorlig brudd på internasjonal folkerett bl.a. når det gjelder torturbestemmelser ( se side 2 og 3):
"Etter mitt syn er det ikke tvilsomt at USA ved opprettelsen og driften av Guantanamo-systemet har gjort seg skyldig i brudd på sine folkerettslige forpliktelser. Særlig gjelder dette FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og til dels torturkonvensjonen. USA har ratifisert begge og heller ikke derogert fra dem (de sentrale forpliktelsene kan det heller ikke derogeres fra). USAs synspunkt om at landets forpliktelser ikke gjelder utenfor dets territorium er ikke rettslig holdbart, jfr, blant annet International Court of Justice (ICJ) rådgivende uttalelse i ”Legal consequences of the Construction of a Wall in the Occupeid Palestinian Territories”3, hvor det ble lagt til grunn at Israels forpliktelser ikke opphørte ved myndighetsutøvelse utenfor dets territorium."
Men Riksadvokaten lar altså Røkke slippe unna sitt medansvar for alvorlige menneskerettighetsbrudd.
Jeg deler Erlings bekymring. Rikadvokatens beslutning, i all hovedsak formulert som en støtte til statsadvokat Pål K. Lønseth ved Det nasjonale statsadvokatembete, viser at norsk påtalemyndighet foreløpig ikke har tilstrekkelig vilje og evne til å reagere overfor internasjonale menneskerettighetsbrudd utført av norsk næringsliv.
Statadvokaten er tydelig på at Guantanamo-basen representererer et alvorlig brudd på internasjonal folkerett bl.a. når det gjelder torturbestemmelser ( se side 2 og 3):
"Etter mitt syn er det ikke tvilsomt at USA ved opprettelsen og driften av Guantanamo-systemet har gjort seg skyldig i brudd på sine folkerettslige forpliktelser. Særlig gjelder dette FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og til dels torturkonvensjonen. USA har ratifisert begge og heller ikke derogert fra dem (de sentrale forpliktelsene kan det heller ikke derogeres fra). USAs synspunkt om at landets forpliktelser ikke gjelder utenfor dets territorium er ikke rettslig holdbart, jfr, blant annet International Court of Justice (ICJ) rådgivende uttalelse i ”Legal consequences of the Construction of a Wall in the Occupeid Palestinian Territories”3, hvor det ble lagt til grunn at Israels forpliktelser ikke opphørte ved myndighetsutøvelse utenfor dets territorium."
Men Riksadvokaten lar altså Røkke slippe unna sitt medansvar for alvorlige menneskerettighetsbrudd.
Etiketter: fred, kriminalitet
torsdag, oktober 11
Når våpeneksportregler brytes
"Uten godkjennelse fra myndigheter verken i USA eller Norge har Forsvarsdepartementet og FLO inngått en avtale om salg av Forsvarets 15 jagerfly av typen F-5 til milliardæren Ross Perot jr.
Inntil torsdag hadde ikke Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) søkt UD om eksportlisens og såkalt sluttbrukersertifikat for F-5-flyene. Salget har heller ikke vært behandlet av politisk ledelse i Forsvarsdepartementet, skriver VG.
Generelt tillater vi ikke salg av såkalt A-materiell eller dødelige våpen, som disse flyene er, til andre enn forsvarsmyndigheter i land vi godkjenner. Jeg kan ikke tenke meg at vi vil selge til privatpersoner eller firmaer, sier avdelingsdirektør Jan Grevstad ved seksjonen for nedrustning og ikke-spredning i UD til VG." (NTB-melding 18. nov. 2006)
Det var i november i fjor.
Det som var utenkelig i fjor høst er nå blitt virkelighet. Utenriksdepartementet har gitt alle de nødvendige tillatelser. I stedet for å selge til NATO-landet Tyrkia, som er interessert, har altså Norge prioritert å selge våre gamle jagerfly til et amerikansk privatfirma for 70 millioner kroner . Og det på tross av at det i Utenriksdepartementets retningslinjer for eksportlisens helt klart heter at leveranser av våpen, ammunisjon og visse andre typer militært materiell - dvs. utstyr som kan være dødbringende - ikke må gå "til andre sluttbrukere enn statlige myndigheter".
Jeg stiller spørsmål om det underliggende motiv fra Utenriksdepartementets side til så åpenbart å sette til side norske våpeneksportregler.
Inntil torsdag hadde ikke Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) søkt UD om eksportlisens og såkalt sluttbrukersertifikat for F-5-flyene. Salget har heller ikke vært behandlet av politisk ledelse i Forsvarsdepartementet, skriver VG.
Generelt tillater vi ikke salg av såkalt A-materiell eller dødelige våpen, som disse flyene er, til andre enn forsvarsmyndigheter i land vi godkjenner. Jeg kan ikke tenke meg at vi vil selge til privatpersoner eller firmaer, sier avdelingsdirektør Jan Grevstad ved seksjonen for nedrustning og ikke-spredning i UD til VG." (NTB-melding 18. nov. 2006)
Det var i november i fjor.
Det som var utenkelig i fjor høst er nå blitt virkelighet. Utenriksdepartementet har gitt alle de nødvendige tillatelser. I stedet for å selge til NATO-landet Tyrkia, som er interessert, har altså Norge prioritert å selge våre gamle jagerfly til et amerikansk privatfirma for 70 millioner kroner . Og det på tross av at det i Utenriksdepartementets retningslinjer for eksportlisens helt klart heter at leveranser av våpen, ammunisjon og visse andre typer militært materiell - dvs. utstyr som kan være dødbringende - ikke må gå "til andre sluttbrukere enn statlige myndigheter".
Jeg stiller spørsmål om det underliggende motiv fra Utenriksdepartementets side til så åpenbart å sette til side norske våpeneksportregler.
Etiketter: fred, kriminalitet
mandag, oktober 8
SV som fredsparti
SV-eren Trine Ekelund har sendt nedenstående mail til SVs to nestledere. Perspektivet er godt, og jeg gjengir det derfor her:
Kjære Audun Lysbakken og Bàrd Vegar Solhjell,
Jeg leser om strategiplanen dere to utarbeider for à "berge" SV (KK 29/30 sept) - hvor dere ogsà inviterer til brei debatt om hvilken plattform SV bòr gà til valg pà i 2009.
Som SV medlem vil jeg gjerne vère med i debatten. SV for meg er det eneste Fredspartiet vi har, og mener at dette er noe SV kan, bòr og mà satse stort pà !
- SV har en unik og mer forankret alternativ forsvar/utenrikspolitikk enn de andre to partiene - hvor
- SV viser at partiet er forskjellig fra AP pà mange punkter, og mer radikal enn Sp pà de fleste.
- SV viser til at vi har alternativer til krig og voldelig konfliktlòsning - hvis vi tòr à si "Roma midt i mot" og synliggjòre alternativene.
- SV vil kunne vise at det er en (stor) forskjell om SV er med i Regjering eller ikke
Vi er mange SV velgere som satser pà SV pga partiets fredspolitikk, og stoler pà at SV synliggjòr sine standpunkter.
Miljòpolitikken er en del av fredspolitikken - og vice versa
Fattigdomsbekjempelse er en del av fredspolitikken - og vice versa
Fredspolitikk er i hòy grad del av verdipolitikken, og en meget viktig del
Gjennom à lansere en konkret fredspolitikk, kan SV vise til mange eksempler hvordan det hadde vèrt, om ikke SV var med.
Jeg nevner her konkrete eksempler:
* "NEI til krig !" SV har alltid vèrt fòrst ute og meget klare pà "NEI til KRIG" - i enhver henseende, vère seg Irak, Afghanistan, fhv. Jugoslavia (Bosnia, Serbia, Kosovo) for à nevne krigene i senere tid.
* NEI til Nato's "out of area" - eneste parti som stàr fast pà "Nei til det nye Nato"
* Vàpenhandel og vàpeneksport : Klare standpunkt og mye jobbing pà dette feltet inkl. produksjon av smàvàpen, landmine/ klasebombe kampanjene. Viser til Alexander og hans gruppe. Den flotte jobben de gjòr og som vel er unik i partisammenheng ?
* Fredsskatt : konvertering av endel av militèrskatten til fredskatt. Hallgeir Langeland lanserte ideen for Stortinget i 2000.
"Fredsskattalliansen" fortsetter à jobbe med saken og har stòtte bl.a. fra K. Halvorsen, M.Arnstad og mange, mange fra kultureliten.
Se www.fredslaget.no "Fredsskatt/Fredsalliansen."
* Verneplikt for kvinner - hvor SV v/Torild Skard, IKFF og Berit von der Lippe har et helt annet syn enn AP's forsvarsminister.
Her har SV en unik sjanse til à vise til alternativ fredspolitikk - bàde gjennon "FN resolusjon "1325" om Kvinner og Fred" og gjennom kampanjen "Sivil Fredtjeneste" www.nowar.no .Expl."Ja til verneplikt for alle - hvis alle fàr valgmulighet mellom militèr tjeneste og sivil fredtjeneste".
* Sivil Fredtjeneste - en jobb à gjòre for SV . Likestille militèr tjeneste og sivil fredtjeneste pà helt likt grunnlag. Samme òkonomiske og tidsmessige vilkàr. Likeverdig og likestilt - da kan vi snakke om "verneplikt for alle" og demokratisk valgfrihet.
* Midtòsten konflikten - ogsà pà dette omràdet er SV langt mer konkret og radikal enn de andre to regjeringspartiene.
* Menneskerettigheter, menneskerettigheter og atter menneskrettighetter - for alle i hele verden
Hamre det inn som del av SV verdidebatt, hvor SV ikke viker en tomme. Del av fattigdomsbekjempelsen.
To viktige artikler i KK i hòst som understreker viktigheten av à bekjempe USA's "fredsatsing" og "demokratiserings strategi" er Naomi Klein's nye bok "Sjokkdoktrinen" og Ole Wèver's artikkel om "Krigen mot terror". Begge viser til fulle hvor viktig det er at vi synligjòr USA's verdivalg, maktarroganse og farlige selvsyn i troen pà at de "skal redde verden".
Dette synet pà egen fortreffelighet er det dessverre ikke bar Bush & Co som har, men vil vère nesten like sterkt etter valget i 2008.
SV har tidligere sagt hòyt at USA adm. er vàr stòrste trussel/krigstrussel. Si det hòyt - om igjen og om igjen
Jimmy Carter har gàtt sterkt ut mot USA's Israel/Palestina politikk.
Vi har Sami Al Araian saken hvor Aagot Valle gjòr en kjempejobb og vi har fortsatt M. Vanunu som sitter i fengsel igjen.
Boken til den lutherske presten Mitri Raheb "Betlehem under beleiring" diskuterer Palestina som offer og syndebukk for sà mange grupperinger. Ikke minst Europa's dàrlige samvittighet overfor jòdene og Israel's uforholdsmessige behov og krav for "sikkerhet". Ogsà de mange relgiòse miljòene i USA - alle fokuserer Palestina som offer og syndebukk - uten reell grunn, men palestinerene lider fortsatt under 40 àrs tòff okkupasjon - fordi VI og alle andre grupper ikke tar et oppgjòr med egen frykt overfor islam og dàrlige samvittighet overfor jòdene. Her har SV en alvorlig jobb à gjòre overfor hele befolkningen og spesifikt overfor flere kristne miljòer i Norge, gjerne v/Dagfinn Hòybràten, men ogsà overfor Siv Jensen og Gahr Stòre.
SV gjòr en stor forskjell i Regjering - bàde i forsvars-, utvikling- og i utenrikspolitikken. For meg de tre viktigste omràdene vi idag stàr overfor - sammen med Miljò. Pà alle 4 punktene har SV mye à fare med, og SV har en annen innfallsvinkel og satsning enn de andre to regjeringspartiene pà disse punktene.
Kjère dere - utnytt denne sjansen for alt den er verd !
Med vennlig hilsen og ònske om at vi sammen skal lykkes i 2009 !
Trine Eklund - t-eklun@online.no - pt i Italia med italiensk computer.
Kjære Audun Lysbakken og Bàrd Vegar Solhjell,
Jeg leser om strategiplanen dere to utarbeider for à "berge" SV (KK 29/30 sept) - hvor dere ogsà inviterer til brei debatt om hvilken plattform SV bòr gà til valg pà i 2009.
Som SV medlem vil jeg gjerne vère med i debatten. SV for meg er det eneste Fredspartiet vi har, og mener at dette er noe SV kan, bòr og mà satse stort pà !
- SV har en unik og mer forankret alternativ forsvar/utenrikspolitikk enn de andre to partiene - hvor
- SV viser at partiet er forskjellig fra AP pà mange punkter, og mer radikal enn Sp pà de fleste.
- SV viser til at vi har alternativer til krig og voldelig konfliktlòsning - hvis vi tòr à si "Roma midt i mot" og synliggjòre alternativene.
- SV vil kunne vise at det er en (stor) forskjell om SV er med i Regjering eller ikke
Vi er mange SV velgere som satser pà SV pga partiets fredspolitikk, og stoler pà at SV synliggjòr sine standpunkter.
Miljòpolitikken er en del av fredspolitikken - og vice versa
Fattigdomsbekjempelse er en del av fredspolitikken - og vice versa
Fredspolitikk er i hòy grad del av verdipolitikken, og en meget viktig del
Gjennom à lansere en konkret fredspolitikk, kan SV vise til mange eksempler hvordan det hadde vèrt, om ikke SV var med.
Jeg nevner her konkrete eksempler:
* "NEI til krig !" SV har alltid vèrt fòrst ute og meget klare pà "NEI til KRIG" - i enhver henseende, vère seg Irak, Afghanistan, fhv. Jugoslavia (Bosnia, Serbia, Kosovo) for à nevne krigene i senere tid.
* NEI til Nato's "out of area" - eneste parti som stàr fast pà "Nei til det nye Nato"
* Vàpenhandel og vàpeneksport : Klare standpunkt og mye jobbing pà dette feltet inkl. produksjon av smàvàpen, landmine/ klasebombe kampanjene. Viser til Alexander og hans gruppe. Den flotte jobben de gjòr og som vel er unik i partisammenheng ?
* Fredsskatt : konvertering av endel av militèrskatten til fredskatt. Hallgeir Langeland lanserte ideen for Stortinget i 2000.
"Fredsskattalliansen" fortsetter à jobbe med saken og har stòtte bl.a. fra K. Halvorsen, M.Arnstad og mange, mange fra kultureliten.
Se www.fredslaget.no "Fredsskatt/Fredsalliansen."
* Verneplikt for kvinner - hvor SV v/Torild Skard, IKFF og Berit von der Lippe har et helt annet syn enn AP's forsvarsminister.
Her har SV en unik sjanse til à vise til alternativ fredspolitikk - bàde gjennon "FN resolusjon "1325" om Kvinner og Fred" og gjennom kampanjen "Sivil Fredtjeneste" www.nowar.no .Expl."Ja til verneplikt for alle - hvis alle fàr valgmulighet mellom militèr tjeneste og sivil fredtjeneste".
* Sivil Fredtjeneste - en jobb à gjòre for SV . Likestille militèr tjeneste og sivil fredtjeneste pà helt likt grunnlag. Samme òkonomiske og tidsmessige vilkàr. Likeverdig og likestilt - da kan vi snakke om "verneplikt for alle" og demokratisk valgfrihet.
* Midtòsten konflikten - ogsà pà dette omràdet er SV langt mer konkret og radikal enn de andre to regjeringspartiene.
* Menneskerettigheter, menneskerettigheter og atter menneskrettighetter - for alle i hele verden
Hamre det inn som del av SV verdidebatt, hvor SV ikke viker en tomme. Del av fattigdomsbekjempelsen.
To viktige artikler i KK i hòst som understreker viktigheten av à bekjempe USA's "fredsatsing" og "demokratiserings strategi" er Naomi Klein's nye bok "Sjokkdoktrinen" og Ole Wèver's artikkel om "Krigen mot terror". Begge viser til fulle hvor viktig det er at vi synligjòr USA's verdivalg, maktarroganse og farlige selvsyn i troen pà at de "skal redde verden".
Dette synet pà egen fortreffelighet er det dessverre ikke bar Bush & Co som har, men vil vère nesten like sterkt etter valget i 2008.
SV har tidligere sagt hòyt at USA adm. er vàr stòrste trussel/krigstrussel. Si det hòyt - om igjen og om igjen
Jimmy Carter har gàtt sterkt ut mot USA's Israel/Palestina politikk.
Vi har Sami Al Araian saken hvor Aagot Valle gjòr en kjempejobb og vi har fortsatt M. Vanunu som sitter i fengsel igjen.
Boken til den lutherske presten Mitri Raheb "Betlehem under beleiring" diskuterer Palestina som offer og syndebukk for sà mange grupperinger. Ikke minst Europa's dàrlige samvittighet overfor jòdene og Israel's uforholdsmessige behov og krav for "sikkerhet". Ogsà de mange relgiòse miljòene i USA - alle fokuserer Palestina som offer og syndebukk - uten reell grunn, men palestinerene lider fortsatt under 40 àrs tòff okkupasjon - fordi VI og alle andre grupper ikke tar et oppgjòr med egen frykt overfor islam og dàrlige samvittighet overfor jòdene. Her har SV en alvorlig jobb à gjòre overfor hele befolkningen og spesifikt overfor flere kristne miljòer i Norge, gjerne v/Dagfinn Hòybràten, men ogsà overfor Siv Jensen og Gahr Stòre.
SV gjòr en stor forskjell i Regjering - bàde i forsvars-, utvikling- og i utenrikspolitikken. For meg de tre viktigste omràdene vi idag stàr overfor - sammen med Miljò. Pà alle 4 punktene har SV mye à fare med, og SV har en annen innfallsvinkel og satsning enn de andre to regjeringspartiene pà disse punktene.
Kjère dere - utnytt denne sjansen for alt den er verd !
Med vennlig hilsen og ònske om at vi sammen skal lykkes i 2009 !
Trine Eklund - t-eklun@online.no - pt i Italia med italiensk computer.
Etiketter: fred
søndag, august 26
Norskproduserte våpen for amerikaneren i Irak og Afghanistan
Kongsberg Defence & Aerospace, som er et datterselskap i Kongsberg Gruppen ASA, har inngått en rammeavtale med US Army. Avtalen gjelder leveranser av fjernstyrte våpenstasjoner (RWS - Remote Weapon Stations) til CROWS-programmet (Common Remotely Operated Weapon Station). Rammen er på cirka 8 milliarder kroner og har en varighet på fem år, melder Kongsberg Gruppen i en børsmelding.
Disse fjernstyrte våpenstasjonene brukes fra amerikanernes side bl.a. i Irak og Afghanistan, og slik kan norske næringsinteresser fortsatt profitere på USA aggressive og imperialistiske kriger rundt om i verden. Dette er drapsvåpen.
Disse fjernstyrte våpenstasjonene brukes fra amerikanernes side bl.a. i Irak og Afghanistan, og slik kan norske næringsinteresser fortsatt profitere på USA aggressive og imperialistiske kriger rundt om i verden. Dette er drapsvåpen.
søndag, juni 10
Afghanistan: Politiske vilkår for bistand
NATO og USA fortsetter å blande sammen humanitær bistand og krav om overgivelse; hvor det stiller som forutsetning for humanitær hjelp at lokalbefolkningen innordner seg USA og president Hamid Karzai.
Her en aktuell nyhetsmelding fra Reuter.
Her en aktuell nyhetsmelding fra Reuter.
Etiketter: fred, militæret, solidaritet
torsdag, juni 7
Afghanistan: Uklokt
En norsk offiser jobbet i mai i år som rådgiver for den afghanske hæren i Sør-Afghanistan. Forsvarsministeren ante ingenting, melder NRK og Dagbladet.
Dette er særs uklokt.
Rett nok er dette en norsk offiser tilknyttet NATOs opplæringsenhet, med ansvar for opplæring av en av avdeling i ANA i nord. To ganger har denne norske offiseren fulgt avdelingen på treningsoppdrag i sør.
Norges beslutning om ikke å delta i de offensive kamphandlingene i Sør-Afghanistan kan jo ikke bare gjelde norske soldater. Norges reservasjon vil ikke ha noen mening dersom beslutningen omgås ved at en rett nok sender afghanske styrker inn i sør-områdene, men hvor det er norske offiserer som planlegger operasjonene og gir råd.
Norge skal, og kan ikke, være en aktiv deltaker i den grisete og offensive krigsoperasjonen som skjer i Sør-Afghanistan.
Dette er særs uklokt.
Rett nok er dette en norsk offiser tilknyttet NATOs opplæringsenhet, med ansvar for opplæring av en av avdeling i ANA i nord. To ganger har denne norske offiseren fulgt avdelingen på treningsoppdrag i sør.
Norges beslutning om ikke å delta i de offensive kamphandlingene i Sør-Afghanistan kan jo ikke bare gjelde norske soldater. Norges reservasjon vil ikke ha noen mening dersom beslutningen omgås ved at en rett nok sender afghanske styrker inn i sør-områdene, men hvor det er norske offiserer som planlegger operasjonene og gir råd.
Norge skal, og kan ikke, være en aktiv deltaker i den grisete og offensive krigsoperasjonen som skjer i Sør-Afghanistan.
Etiketter: fred, militæret, solidaritet
torsdag, mai 17
Civilian Deaths Undermine Allies' War on Taliban
Denne artikkelen fra New York Times gir en god innsikt i å forstå hvorfor motstanden øker – og hvordan NATO nå prøver å framstille dette overfor Europa.
"Scores of civilian deaths over the past months from heavy American and allied reliance on airstrikes to battle Taliban insurgents are threatening popular support for the Afghan government and creating severe strains within the NATO alliance".... osv.
Nyttig lesning.
"Scores of civilian deaths over the past months from heavy American and allied reliance on airstrikes to battle Taliban insurgents are threatening popular support for the Afghan government and creating severe strains within the NATO alliance".... osv.
Nyttig lesning.
Etiketter: fred, militæret, solidaritet
torsdag, mai 3
Fra dagens mail: Guantanamo
Fra dagens mailpost:
"Viser til din mail hertil av 26. april hvor du etterlyste status i Aker Kværner-saken. Saken er prioritert hos oss men må likevel konkurrere om oppmerksomhet blant andre også høyt prioriterte oppgaver. At det ikke har kommet noen umiddelbar avgjørelse om det skal åpnes etterforskning har sammenheng med det.
Jeg kan orientere deg om at vi fortsatt ønsker å innhente mer informasjon før avgjørelsen tas. Denne informasjonen vil først og fremst bli innhentet fra Aker Kværner ASA. I tillegg er det behov for en grundig rettslig vurdering av medvirkningsansvaret for foretak.
Dette vil fortsatt ta noe tid, men jeg forventer å kunne treffe en avgjørelse på spørsmålet om åpning av etterforskning innen utgangen av juni.
Mvh
Pål K. Lønseth
Statsadvokat
Det nasjonale statsadvokatembetet "
"Viser til din mail hertil av 26. april hvor du etterlyste status i Aker Kværner-saken. Saken er prioritert hos oss men må likevel konkurrere om oppmerksomhet blant andre også høyt prioriterte oppgaver. At det ikke har kommet noen umiddelbar avgjørelse om det skal åpnes etterforskning har sammenheng med det.
Jeg kan orientere deg om at vi fortsatt ønsker å innhente mer informasjon før avgjørelsen tas. Denne informasjonen vil først og fremst bli innhentet fra Aker Kværner ASA. I tillegg er det behov for en grundig rettslig vurdering av medvirkningsansvaret for foretak.
Dette vil fortsatt ta noe tid, men jeg forventer å kunne treffe en avgjørelse på spørsmålet om åpning av etterforskning innen utgangen av juni.
Mvh
Pål K. Lønseth
Statsadvokat
Det nasjonale statsadvokatembetet "
Etiketter: fred
søndag, april 15
Antidemokratiske militarister
Å diskutere forsvars- og sikkerhetspolitikk på det debattforumet som markedsfører seg som "Norges største militære forum" (Milforum) kan være en prøvelse. Debattforumet har 4.500 påmeldte, og i all hovedsak militært personell.
Det som først og fremst slår meg er den antidemokratiske tonen som preger mange av innleggene.
Jeg valgte å legge ut en link til den kronikken jeg hadde i Dagbladet etter en ukes opphold i Afghanistan, og hvor jeg stiller kritiske spørsmål til deler av Afghanistanengasjementet. Første spørsmål en da blir møtt med er: "Vil du hellere have Taliban tilbage på magten i Afghanistan...??", betegnelse av kronikken som "denne søpla" - uten en eneste kommentar på det saklige innholdet, teknikken med å ta mannen i stedet for ballen, ved å stemple meg som å tilhøre "den ekstreme venstresiden i Norge" eller "det er jo valgår og pakket som tier ellers, er mektig aktive i disse dager" eller "dere er Talibans nyttige idioter".
Og litt typisk skriver en kar at jeg selvfølgelig har rett til å mene og si det jeg vil "men det er tungt å møte et syn på jobben som blir gjort i Afghanistan som er så forskjellig fra mitt eget, presentert fra en som er valgt for å støtte "oss"." Dette i relasjon til mitt verv som medlem av Stortingets ombudsmannsnemnd for Forsvaret.
Da synes jeg en annen debattant gir et godt tilsvar:
"Han er ikke valgt for å støtte "oss". I Norge har vi heldigvis et demokratisk samfunn og han kan mene hva p... han vil - så lenge andre kan mene sitt. Den dagen jeg lever i ett samfunn hvor politikere "plikter" å støtte forsvaret og de oppgaver det løser føler jeg at ganske mye av min innsats har vært forgjeves.
Vær uenig - og påpek for all del feil i faktagrunnlag for meninger - men ikke forlang at alle skal støtte det vi driver med. Flertallet bestemmer at vi skal være der -det er demokrati. Flertallet bestemmer ikke at resten skal mene det samme."
Jeg tenker at det bør være sammenheng mellom teori og praksis. Skal en slåss for demokrati, ytringsfrihet og rettferdighet i andre verdensdeler, bør han kanskje vise at en behersker et visst demokratisk sinnelag også i eget hode og her hjemme.
Det som først og fremst slår meg er den antidemokratiske tonen som preger mange av innleggene.
Jeg valgte å legge ut en link til den kronikken jeg hadde i Dagbladet etter en ukes opphold i Afghanistan, og hvor jeg stiller kritiske spørsmål til deler av Afghanistanengasjementet. Første spørsmål en da blir møtt med er: "Vil du hellere have Taliban tilbage på magten i Afghanistan...??", betegnelse av kronikken som "denne søpla" - uten en eneste kommentar på det saklige innholdet, teknikken med å ta mannen i stedet for ballen, ved å stemple meg som å tilhøre "den ekstreme venstresiden i Norge" eller "det er jo valgår og pakket som tier ellers, er mektig aktive i disse dager" eller "dere er Talibans nyttige idioter".
Og litt typisk skriver en kar at jeg selvfølgelig har rett til å mene og si det jeg vil "men det er tungt å møte et syn på jobben som blir gjort i Afghanistan som er så forskjellig fra mitt eget, presentert fra en som er valgt for å støtte "oss"." Dette i relasjon til mitt verv som medlem av Stortingets ombudsmannsnemnd for Forsvaret.
Da synes jeg en annen debattant gir et godt tilsvar:
"Han er ikke valgt for å støtte "oss". I Norge har vi heldigvis et demokratisk samfunn og han kan mene hva p... han vil - så lenge andre kan mene sitt. Den dagen jeg lever i ett samfunn hvor politikere "plikter" å støtte forsvaret og de oppgaver det løser føler jeg at ganske mye av min innsats har vært forgjeves.
Vær uenig - og påpek for all del feil i faktagrunnlag for meninger - men ikke forlang at alle skal støtte det vi driver med. Flertallet bestemmer at vi skal være der -det er demokrati. Flertallet bestemmer ikke at resten skal mene det samme."
Jeg tenker at det bør være sammenheng mellom teori og praksis. Skal en slåss for demokrati, ytringsfrihet og rettferdighet i andre verdensdeler, bør han kanskje vise at en behersker et visst demokratisk sinnelag også i eget hode og her hjemme.
Etiketter: fred, militæret, åpenhet
onsdag, april 11
Etikk i Forsvarets retorikk
Norske soldater er med på å gi sivile afghanere propaganda forkledd som journalistikk. Er dette ok?
Tankevekkende artikkel av frilansjournalist Berit E. Baumberger i siste nummer av forsvarets blad F.
Som hun skriver: "De internasjonale styrkene i Afghanistan, hvor Norge har om lag 700 soldater, bruker aktivt psykologiske operasjoner (psyops) for å innynde seg hos lokalbefolkningen. De deler ut leketøy og skolemateriell til barna. De produserer aviser, driver radiokanaler og kjøper seg plass i ordinære nyhetssendinger på tv. «Vi er Isaf, vi er snille, vi vil bare gjøre gode ting mot dere», er budskapet. Slik opparbeider man seg tillit, får jeg opplyst av folk som jobber med dette. Soldatene skal vinne «hearts and minds», de skal påvirke holdninger og adferd hos lokalbefolkningen. Metoden beskrives som en suksess, dette ses på som fremtidens krigføring. Og det høres egentlig ikke så verst ut: Det er lett å være enig i at det er bedre å bruke retorikk enn fysisk makt. «Ordet som våpen», er også et uttrykk som klinger ganske bra. Men er det så enkelt?"
Og hun gir også mye av svaret selv: "Jeg vil ikke påstå at metodene til det norske forsvaret er i ferd med å bevege seg i denne retningen. Men psykologiske operasjoner og propaganda blir stadig viktigere virkemidler i krig og konflikter – også for det norske forsvaret. Derfor trenger vi mer informasjon om hva norske psyops-soldater driver med. Jeg etterlyser også en debatt rundt de etiske sidene: Er det ok å gi reklamemateriale til barn? Bør militæret drive medier, eller er dette en oppgave for sivile? Det er lett å være enig i at det er bedre å bruke retorikk enn fysisk makt, men det betyr ikke at retorikk er ufarlig. På samme måte som Forsvaret diskuterer bruken av miner og klasevåpen, må også de myke våpnene under debatt i langt større grad enn det som er tilfellet i dag."
Godt innspill.
Tankevekkende artikkel av frilansjournalist Berit E. Baumberger i siste nummer av forsvarets blad F.
Som hun skriver: "De internasjonale styrkene i Afghanistan, hvor Norge har om lag 700 soldater, bruker aktivt psykologiske operasjoner (psyops) for å innynde seg hos lokalbefolkningen. De deler ut leketøy og skolemateriell til barna. De produserer aviser, driver radiokanaler og kjøper seg plass i ordinære nyhetssendinger på tv. «Vi er Isaf, vi er snille, vi vil bare gjøre gode ting mot dere», er budskapet. Slik opparbeider man seg tillit, får jeg opplyst av folk som jobber med dette. Soldatene skal vinne «hearts and minds», de skal påvirke holdninger og adferd hos lokalbefolkningen. Metoden beskrives som en suksess, dette ses på som fremtidens krigføring. Og det høres egentlig ikke så verst ut: Det er lett å være enig i at det er bedre å bruke retorikk enn fysisk makt. «Ordet som våpen», er også et uttrykk som klinger ganske bra. Men er det så enkelt?"
Og hun gir også mye av svaret selv: "Jeg vil ikke påstå at metodene til det norske forsvaret er i ferd med å bevege seg i denne retningen. Men psykologiske operasjoner og propaganda blir stadig viktigere virkemidler i krig og konflikter – også for det norske forsvaret. Derfor trenger vi mer informasjon om hva norske psyops-soldater driver med. Jeg etterlyser også en debatt rundt de etiske sidene: Er det ok å gi reklamemateriale til barn? Bør militæret drive medier, eller er dette en oppgave for sivile? Det er lett å være enig i at det er bedre å bruke retorikk enn fysisk makt, men det betyr ikke at retorikk er ufarlig. På samme måte som Forsvaret diskuterer bruken av miner og klasevåpen, må også de myke våpnene under debatt i langt større grad enn det som er tilfellet i dag."
Godt innspill.
onsdag, mars 14
Terrorister...
Vil gjerne formidle et tankevekkende innlegg fra Trond Andresen til debatten om hva som er terror og hvem som er terrorister:
Et aspekt som jeg savner er piloter og kontrollromsoperatører (av førerløse fly, cruisemissiler). I den grad de velger ut mål og trykker på knapper som resulterer i at sivile liv går tapt: Er de også terrorister?
Palestinske selvmordsbombere er terrorister, i følge den alminnelige konsensus. Er de israelske militære terrorister? Jeg tenker på dem som et par dager før freden kom i Sør-Libanon, og på et tidspunkt hvor det var helt klart at det ville bli en avtale om opphør av krigshandlinger, valgte å drysse rundt en million små klasebomber ut over Sør-Libanon -- klasebomber av en eldre type som har en meget høy prosent av blindgjengere og dermed fungerer som miner. Mange sivile,
inklusive barn, er drept av disse etter krigens opphør. Er dette "terrorisme"?
Hvis du dreper sivile ved å gå inn blant dem og sprenge dem i lufta, så er du terrorist. Hvis du dreper sivile ved å trykke på knappen lang unna der målet er, er du profesjonell soldat. Moderne og teknologisk er du også. Ikke minst pilotene, som er luftens helter og i hvert fall
ikke terrorister.
Se ellers artikkelen og videoen
(video tatt fra Apache-helikopter. Autentisk klipp. Flere drepes fra helikopteret. Det ender med at helikopteret skyter en såret iraker som vrir seg på bakken. Lytt også til den barske dialogen mellom mannskapet: "He's wounded." "Hit him!". "Roger".)
Et aspekt som jeg savner er piloter og kontrollromsoperatører (av førerløse fly, cruisemissiler). I den grad de velger ut mål og trykker på knapper som resulterer i at sivile liv går tapt: Er de også terrorister?
Palestinske selvmordsbombere er terrorister, i følge den alminnelige konsensus. Er de israelske militære terrorister? Jeg tenker på dem som et par dager før freden kom i Sør-Libanon, og på et tidspunkt hvor det var helt klart at det ville bli en avtale om opphør av krigshandlinger, valgte å drysse rundt en million små klasebomber ut over Sør-Libanon -- klasebomber av en eldre type som har en meget høy prosent av blindgjengere og dermed fungerer som miner. Mange sivile,
inklusive barn, er drept av disse etter krigens opphør. Er dette "terrorisme"?
Hvis du dreper sivile ved å gå inn blant dem og sprenge dem i lufta, så er du terrorist. Hvis du dreper sivile ved å trykke på knappen lang unna der målet er, er du profesjonell soldat. Moderne og teknologisk er du også. Ikke minst pilotene, som er luftens helter og i hvert fall
ikke terrorister.
Se ellers artikkelen og videoen
(video tatt fra Apache-helikopter. Autentisk klipp. Flere drepes fra helikopteret. Det ender med at helikopteret skyter en såret iraker som vrir seg på bakken. Lytt også til den barske dialogen mellom mannskapet: "He's wounded." "Hit him!". "Roger".)
Etiketter: fred, militæret, solidaritet
tirsdag, mars 6
Afghanistan-oppsummering
Da har jeg oppsummert mine viktigste inntrykk fra Afghanistan i en kronikk i Dagbladet i dag.
Tar veldig gjerne i mot respons,- kritikk/støtte m.v.
Tar veldig gjerne i mot respons,- kritikk/støtte m.v.
onsdag, februar 28
Krav for flyktningebistand: skift side, ellers får dere ikke humanitær hjelp
Kabul, onsdag kveld
I dag møtte vi bl.a. ledelen for de norske hjelpeorganisasjonene Kirkens Nødhjelp og Flytningehjelpen her i Afghanistan. De er særs kritiske til ISAF og den militære kriginnsatsen i Afghanistan.
Særlig bekymrer det bistandsorganisasjonene at det ikke er innbyggernes hjelpebehov som styrer hvor landenes bistandsmidler settes inn, men heller innenrikspolitiske hensyn og hvor det enkelte land selv har et operativt ansvar. Bistanden politiseres, og det settes politiske betingelser for bistanden. Derfor settes norske bistandsmidler inn i nord, mens de største behovet er i helt andre deler av landet, og særlig i sør.
Flyktningehjelpen nektes informasjon og tilgang i sør, av de landene som er ansvarlig for ISAF-operasjonene der. Det er minst 100.000 flyktningene som er blitt fordrevet fra sine hjem, men Flyktningehjelpen nektes å bistå. Og verre enn som så; ansvarlige for ISAF-operasjonene sier til landsbybefolkningen at de ikke vil få nødvendig hjelp før de skifter side i konflikten. Dette er naturligvis et helt uakseptabelt press, og i strid med enhver tenkning om bistand.
Et annet tema:
Regjeringen har presisert at de norske spesialstyrkene kun skal operere i Kabulregionen, og f.eks. ikke delta i den offensive krigføring i sør.
Utenriksministeren sa f.eks. dette i Stortinget 13. februar:
"En norsk spesialstyrkeavdeling i Kabul vil på denne måten bidra til å sikre og understøtte den mer helhetlige og balanserte strategien som det nå er så viktig å utvikle. Avdelingen vil bli stasjonert i Kabul-regionen og ikke i noen annen del av landet, herunder i sør."
Men de norske spesialstyrkene kan gjennom dette allikevel komme til å bli aktive deltagere i svært offensive kamper, og direkte koblet til USA "terrorkrig" og engasjement for å få tak i Bin Laden. Innenfor "Kabul-regionen" ligger nemlig det distrikt som det er grunn til å tro at vi står foran noen svært offensive kamper, et distrikt hvor USA har det operative ansvar og hvor det bl.a. er antatt at Bin Laden kan ha gjemt seg bort.
Den kampen kan bli vel så offensiv og brutal som krigen i sør, og altså muligens med norske spesialstyrker som sentral krigsaktør.
Ellers merker jeg meg at mange understreker at det foregår omfattende maktmisbruk fra de gamle krigsherrene i provinsen og som sitter i sentrale maktposisjoner, særlig i nord. Politiet er ofte instrumenter for disse krigsherrene, og gjør situasjonen utrygg for lokalbfolkningen. Samtidig er dette det samme apparatet som ISAF og Norge samarbeider tett med.
I dag møtte vi bl.a. ledelen for de norske hjelpeorganisasjonene Kirkens Nødhjelp og Flytningehjelpen her i Afghanistan. De er særs kritiske til ISAF og den militære kriginnsatsen i Afghanistan.
Særlig bekymrer det bistandsorganisasjonene at det ikke er innbyggernes hjelpebehov som styrer hvor landenes bistandsmidler settes inn, men heller innenrikspolitiske hensyn og hvor det enkelte land selv har et operativt ansvar. Bistanden politiseres, og det settes politiske betingelser for bistanden. Derfor settes norske bistandsmidler inn i nord, mens de største behovet er i helt andre deler av landet, og særlig i sør.
Flyktningehjelpen nektes informasjon og tilgang i sør, av de landene som er ansvarlig for ISAF-operasjonene der. Det er minst 100.000 flyktningene som er blitt fordrevet fra sine hjem, men Flyktningehjelpen nektes å bistå. Og verre enn som så; ansvarlige for ISAF-operasjonene sier til landsbybefolkningen at de ikke vil få nødvendig hjelp før de skifter side i konflikten. Dette er naturligvis et helt uakseptabelt press, og i strid med enhver tenkning om bistand.
Et annet tema:
Regjeringen har presisert at de norske spesialstyrkene kun skal operere i Kabulregionen, og f.eks. ikke delta i den offensive krigføring i sør.
Utenriksministeren sa f.eks. dette i Stortinget 13. februar:
"En norsk spesialstyrkeavdeling i Kabul vil på denne måten bidra til å sikre og understøtte den mer helhetlige og balanserte strategien som det nå er så viktig å utvikle. Avdelingen vil bli stasjonert i Kabul-regionen og ikke i noen annen del av landet, herunder i sør."
Men de norske spesialstyrkene kan gjennom dette allikevel komme til å bli aktive deltagere i svært offensive kamper, og direkte koblet til USA "terrorkrig" og engasjement for å få tak i Bin Laden. Innenfor "Kabul-regionen" ligger nemlig det distrikt som det er grunn til å tro at vi står foran noen svært offensive kamper, et distrikt hvor USA har det operative ansvar og hvor det bl.a. er antatt at Bin Laden kan ha gjemt seg bort.
Den kampen kan bli vel så offensiv og brutal som krigen i sør, og altså muligens med norske spesialstyrker som sentral krigsaktør.
Ellers merker jeg meg at mange understreker at det foregår omfattende maktmisbruk fra de gamle krigsherrene i provinsen og som sitter i sentrale maktposisjoner, særlig i nord. Politiet er ofte instrumenter for disse krigsherrene, og gjør situasjonen utrygg for lokalbfolkningen. Samtidig er dette det samme apparatet som ISAF og Norge samarbeider tett med.
