lørdag, februar 9
Bløffen om forsvar
Et innspill fra Hans Olav Fekjær;
Flere nettmedier rapporterer nå at manualen for den amerikanske hæren nå skal komme i ny utgave, den første siden 2001. I innholdet er det en stor forandring: Nå skal det legges like stor vekt på å vinne "hearts and minds" som på de militære operasjoner.
I 2001 trodde Rumsfeld og andre neocons at verdens folk bare ventet på at amerikanerne skulle fjerne deres regimer ved en rask og seierrik angrepskrig, slik at innbyggerne endelig skulle få oppleve de amerikanske verdiene som de tørstet etter. Erfaringene gjorde at denne troen måtte revideres. Behovet for "winning hearts and minds" er en erkjennelse av at ikke alle folk lengter etter å "frigjøres" av USA.
Samtidig er dette en åpen erkjennelse for at betegnelsen "forsvar" er fullstendig misvisende. Landenes militærvesen har - med få unntak -- opprinnelig tatt sikte på å forsvare eget land mot utenlandske angripere. Da var det intet behov for metoder for å vinne "hearts and minds". Nødvendigheten av dette er en innrømmelse av at militærvesenet ikke tar sikte på forsvar, men på å oppnå dominans i land der befolkningen er motvillig og negativ. Det er med andre ord en erkjennelse av at uttrykk som "forsvar", forsvarsminister, forsvarsdepartement osv., som også USA bruker, er en ren bløff. Det er angrep det dreier seg om, det er det som den amerikanske hæren skal benyttes til.
Med sin beliggenhet har jo ikke USA behov for noe stort og mektig militærvesen for å forsvare eget landområde. Når landets "forsvarsbudsjett" nesten tilsvarer summen av alle andre lands forsvarsbudsjetter, gjenspeiler det ambisjonsnivået. De gamle romere hadde ikke ambisjoner om å dominere stort mer enn Europa, og Hitler likeledes. Storbritannia og andre klassiske kolonimakter hadde stormaktsambisjoner, men bare USA har tatt sikte på virkelig verdensherredømme.
Om US Army's nye manual, se http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/7236054.stm.
Russland og Kina er militært sterke nok til å styre unna USAs dominans, men de siste femten år har de knapt giddet å protestere mot USAs dominans i FN og andre viktige fora. Det har vært til betydelig skade for mange land, f.eks. Palestina og Haiti. Mens USAs militærvesen vil være overlegent i overskuelig tid framover, er det behov for en klar og høy stemme mot USA i verdenspolitikken, slik vi hadde fram til 1990.
Flere nettmedier rapporterer nå at manualen for den amerikanske hæren nå skal komme i ny utgave, den første siden 2001. I innholdet er det en stor forandring: Nå skal det legges like stor vekt på å vinne "hearts and minds" som på de militære operasjoner.
I 2001 trodde Rumsfeld og andre neocons at verdens folk bare ventet på at amerikanerne skulle fjerne deres regimer ved en rask og seierrik angrepskrig, slik at innbyggerne endelig skulle få oppleve de amerikanske verdiene som de tørstet etter. Erfaringene gjorde at denne troen måtte revideres. Behovet for "winning hearts and minds" er en erkjennelse av at ikke alle folk lengter etter å "frigjøres" av USA.
Samtidig er dette en åpen erkjennelse for at betegnelsen "forsvar" er fullstendig misvisende. Landenes militærvesen har - med få unntak -- opprinnelig tatt sikte på å forsvare eget land mot utenlandske angripere. Da var det intet behov for metoder for å vinne "hearts and minds". Nødvendigheten av dette er en innrømmelse av at militærvesenet ikke tar sikte på forsvar, men på å oppnå dominans i land der befolkningen er motvillig og negativ. Det er med andre ord en erkjennelse av at uttrykk som "forsvar", forsvarsminister, forsvarsdepartement osv., som også USA bruker, er en ren bløff. Det er angrep det dreier seg om, det er det som den amerikanske hæren skal benyttes til.
Med sin beliggenhet har jo ikke USA behov for noe stort og mektig militærvesen for å forsvare eget landområde. Når landets "forsvarsbudsjett" nesten tilsvarer summen av alle andre lands forsvarsbudsjetter, gjenspeiler det ambisjonsnivået. De gamle romere hadde ikke ambisjoner om å dominere stort mer enn Europa, og Hitler likeledes. Storbritannia og andre klassiske kolonimakter hadde stormaktsambisjoner, men bare USA har tatt sikte på virkelig verdensherredømme.
Om US Army's nye manual, se http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/7236054.stm.
Russland og Kina er militært sterke nok til å styre unna USAs dominans, men de siste femten år har de knapt giddet å protestere mot USAs dominans i FN og andre viktige fora. Det har vært til betydelig skade for mange land, f.eks. Palestina og Haiti. Mens USAs militærvesen vil være overlegent i overskuelig tid framover, er det behov for en klar og høy stemme mot USA i verdenspolitikken, slik vi hadde fram til 1990.
Etiketter: Forsvaret, fred, internasjonalt, NATO, USA
