fredag, februar 29

Arbeidsmoralisme mot fattigdom

Arbeidslinja i sosialpolitikken fungerer som en avledningsmanøver. Den tar fokus vekk fra det underliggende hovedproblemet. Samtidig tildekker den mangelen på vilje til å skaffe alternativt arbeid, skriver NIBR-forsker Ivar Brevik i siste nummer av LO-aktuelt:

Framveksten av nyfattigdom er knyttet til omstruktureringen av arbeidslivet de 30 siste åra. Med effektivitet og avkastning som overordnet mål, har vi gjennom utstøting og utestengning fra lønnsarbeid ført en økende andel i yrkesaktiv alder over på langvarige eller permanente stønader.

Jevnt og ufortrødent har vi skaffet oss et stort stønads- og trygde proletar iat. To tredeler av all inntekt blant de 10 prosent av befolkningen med lavest inntekt, kommer fra trygder og stønader. Fattigdom er framfor alt forbundet med å måtte leve av offentlige overføringer. Over 700 000 mottar i dag offent lige ytelser knyttet til sykdom, attføring, ledighet eller sosiale forhold. Dette utgjør cirka 24 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder, mot åtte prosent 1980.

Omfattende samfunnsendringer ligger til grunn for tredoblingen på 25 år. Men egenskaper ved arbeidsmarkedet er fraværende som den underliggende årsaken i forklaringene av fattigdom.

Gjennom vedvarende repetisjon av å «stå opp om morran», individualiseres et alvorlig samfunnsproblem. Både forskere og politikere har så langt naive og overivrige, oftest satt fokus på symptomene, det vil si egenskaper ved individene. De har skylapper for årsakene og behovet for et radikalt endret arbeids marked. Bøygen er arbeidsmarkedenes innretning. Å gå utenom løser ingen ting.

Moral, arbeid og trygdeytelser er nøye forbundet i vårt protestantiske samfunn: Gjør din plikt, krev din rett. Våre stønadsrettigheter utgår mest fra innsats i lønnsarbeid, mindre fra humanisme. Arbeidsmoralismen er selve inngangsbilletten til et fullverdig sosialdemokratisk velferdsfellesskap. Arbeidsmoralismen er også hovedårsaken til at Arbeiderpartiet aldri har ønsket å heve sosialhjelpa opp på folketrygdens minstesatser. Arbeiderbevegelsen har oftest vært en motkraft og ikke en drivkraft i arbeidet med å sikre fattige legale økonomiske rettigheter.

Arbeidslinja har lenge ligget til grunn for norsk sosialpolitikk. Den ble reaktivisert i 1995 (Velferdsmeldinga). Og de fleste tiltakene, både i den forrige og nåværende regjerings Tiltaksplan mot fattigdom, er tuftet på, og gjennomsyret av, den såkalte arbeidslinja. Den protestantiske arbeidsmoralismens nakkegrep på sosialpolitikken og dens hellige konsekvens, arbeidslinja, er hovedårsaken til at en gang på gang kjører seg fast. Det er regjeringens hovedsatsing i kampen mot fattigdom, det nye kvalifiseringsprogrammet for sosialhjelpsklienter, et ferskt eksempel på.

I tråd med arbeidslinja har regjeringen nå lansert er kvalifiseringsprogram med tilhørende kvalifiseringsstønad for å føre langtids sosialhjelpsklienter tilbake til arbeidslivet. Det vil maks være 10 000 i målgruppen ved full drift av kvalifiseringsprogrammet i 2010. Om vi tar utgangspunkt i OECDs definisjon av fattigdom, vil de teoretiske 10 000 som vil kunne delta i kvalifiseringsprogrammet, utgjøre fire prosent av de fattige i Norge. Hva med de øvrige 96 prosentene som ikke vil ha nytte av hovedsatsingen i regjeringens fattigdomsbekjempelse? I 2006 var det for øvrig cirka 50 000 langtidsmottakere (6 mnd+) av sosialhjelp og 120 000 sosialhjelpsklienter i alt.

I 2008 koster kvalifiseringsprogrammet staten 230 millioner til kommunene til antatt 4 000 sosialhjelpsklienter, altså 58 000 kroner per person. Tidligere evalueringer av denne typen tiltak viser at de enten har vært uten positivt resultat, at effekten er usikker eller at én av ti er kommet i arbeid. Regjeringen legger til grunn at sysselsettingsandelen blant deltakere i programmet sannsynligvis vil øke til 12 prosent på lengre sikt. Programmet vil således arte seg som en helårsmanøver over to år uten ut sikt til vesentlig positivt sysselsettingsmessig utfall.

Det må dessuten være nokså illusorisk å forutsette at det arbeidsmarkedet som har støtt folk ut eller hindret dem i å komme inn – oftest gjentatte ganger – i neste omgang skal ta dem tilbake når de attpå til har en rekke helseproblemer. Å legge opp til en ferd for disse som forutsetter ordinær inkludering i det ordinære arbeidsmarked, vil være som å bekjempe sykdom med sykdommens årsak.

Vi har bedrevet tiltaksplaner mot fattigdom i seks år. Knapt noe sosialpolitisk område har hatt større fokus i disse åra og knapt noe område har hatt så liten faktisk uttelling.

Regjeringens kvalifiseringsprogram er egentlig en retorisk øvelse til en relativt billig penge, der den politiske «gevinsten» sannsynligvis er langt større enn hva øvelsen koster. Arbeidslinja i sosialpolitikken fungerer som en avledningsmanøver. Den bringer fokus vekk fra det underliggende hovedproblemet, samtidig som den tildekker mangelen på vilje til å framskaffe alternativt arbeid. En gjør hva en gjør for å slippe å gjøre det som egentlig må gjøres. Min påstand er at den norske vassekte protestantiske arbeidsmoralismen forkludrer arbeidet med å løse fattigdomsproblemene. Både fagfolk, politikere og menigmann må gjennom en langvarig lutring i forhold til denne arbeidsmoralismen. Den er hovedproblemet vi må komme rundt for å skape faktiske framskritt i forhold til fattigdomsbekjempelse. Den veien er lang.

I sitt overdøvende fokus på arbeidslinja farer myndighetene uansvarlig lett over det forhold at det i dag er svært lite rom – om noe – for den som ikke er fullt tilpasset og med arbeidsevne som gjør at en kan fungere 100 prosent. Skal vi nå faktiske og varige resultater må det gjennomføres en politikk som stiller slike krav til arbeidslivet at det blir plass også for dem med redusert arbeidsevne.

Så lenge det ikke stilles forpliktende krav til arbeidsgiverne og så lenge retten til arbeid bare gjelder dem markedet ser seg tjent med, vil det frenetiske fokuset på arbeidslinja kun tjene den funksjon den allerede har, nemlig å maskere hovedproblemet: et avkastnings- og effektivitetsinnretta arbeidsmarked som en
stadig avtakende del av befolkningen har helse til og der det i avtakende grad er rom for dem Nav skal hjelpe. NAV kan etablere og drive arbeidstiltak for sosialhjelpsklienter så kløktig de bare måtte evne og ville, men er dømt til å mislykkes så lenge det i det reelle arbeidslivet finnes så få arbeidsplasser
med rom for personer med redusert arbeidsevne.

Så langt har arbeidsgivere av alle slag vederlagsfritt kunnet vrake og overlate den arbeidskrafta de ikke har sett seg tjent med nesten gratis til folketrygden. Nå, i den neste runden, inviteres de til ta å den tilbake like vederlagsfritt for å ta ut restarbeidsevnen ved gjenbruk av gode rester gjennom ordningen arbeid for lønnstilskudd. Når amerikanske næringslivsledere får høre om alt dette utrolige, utbryter de: «say that again»!!

Inntil vi har fått gjenreist et demokratisk arbeidsliv der det er plass for de fleste og retten til arbeid er reell, må vi satse bredt på å bygge ut tilrettelagte arbeidsplasser utenom det ordinære markedet i offentlig regi i form av det vi blant annet lenge har kjent som vernete arbeidsplasser.

Men så lenge en ikke evner å få lagt om arbeidslivets være- og virkemåte slik at det gis rom for de etter hvert store deler av befolkningen som ikke har full arbeidsevne, slik markedet til enhver tid definerer den, vil lavinntektsgruppene og fattigdommen fortsette å vokse på samme måte som den har gjort de 20 siste åra. Fordi politikerne ikke tør å tømre en politikk for radikal stopp av utstøtingen fra lønnsarbeid, vil Soria Moria-løftet om å avskaffe fattigdom gradvis forta seg og forvandles til det håp om et Fata Morgana som det under dagens realpolitiske kurs de facto er.

I politikken nytter en i dag de svakestes avmaktssituasjon som spillplass, der en bruser med de sosialdemokratiske retoriske fjærene og avleder fra det egentlige prosjektet: Velferd for de brede middelklasse-lag! Det å ikke løfte de svake først, går på et samfunns anstendighet løs. Og det gjør det når en løfter middelklassen og de rike foran dem som befinner seg nederst: «Ti jo høiere de som er stillet dårligst løftes op, des høiere løftes hele samfundet op», sa Johan Castberg for 100 år siden.

Etiketter: , ,


torsdag, februar 28

Minoriteter og arbeid: Vil ha bare hemmelige søkere

Med mitt forslag i Oslo bystyre om å innføre moderat kvotering av ikke-vestlige minoriteter ved ansettelser i Oslo kommune, for å motvirke den tydelige diskrimineringen vi i dag ser ved at særlig minoritesungdom taper på arbeidsmarkedet, har ført til også konstruktive innspill fra andre partier.

- Vi kjenner til at det er mye diskriminering i arbeidslivet. Derfor ønsker vi å ta fra arbeidsgiveren muligheten til å sile bort søkere med annerledesklingende navn, sier bystyrerepresentant for Høyre i Oslo, Mertefe Bartinlioglu, til Dagbladet.no. Han foreslår nå at alle som søker på jobber i Oslo kommunen får tildelt et ID-nummer, slik at arbeidsgiveren ikke har muligheten til å vite navnet til de som de kaller inn til jobbintervju. Og han sier at Høyres bystyregruppe nå går for hans forslag.

Lederen av etnisk likestillingsutvalg og sentralstyret i SV, Gulay Kutal,
sier til Utrop forslaget er verdt å diskutere, men virker ikke som et godt nok tiltak.

Dette er naturligvis ikke i motstrid til å gå for moderat kvotering, men uansett et konstruktivt innspill.

Etiketter: , ,


onsdag, februar 27

Afghanistankrigen: Defensivt eller offensivt?

Med tyngde hevder forsvarssjef Sverre Diesen nå at NATO og ISAF slett ikke har noen offensiv krigføring.

Forsvarsjefen's poeng er militærfaglig, og han bruker her sin autoritet for å sette premissene for diskusjon. Det han sier er at bruken av militærmakt i Afghanistan er defensiv på det strategiske nivået (alle vet at konflikten ikke vil vinnes med militære virkemidler), men at den er offensiv på det taktiske nivået (fordi krigføringen fra Taliban nødvendigjør offensiv innsats på bakken). Det er ikke første gang han argumenterer slik.

På Forsvarets Afghanistanseminar på mandag gikk han imidlertid ett skritt videre. Han sier at det er den sivile innsatsen som er strategisk offensiv, mens den militære innsatsen bare støttet opp om det sivile. Dette er et forsøk på å bringe oppmerksomheten bort fra det som jeg mener er viktig, nemlig en feilslått militær strategi, og legger i stor grad ansvaret over på de sivile aktørene (og det er ingen tvil om at den ikke-militære innsatsen også har sviktet). Deretter kommer ønsket om en streng koordinering av sivil og militær innsats - etter modell av en militær kommandostruktur - noe som virker både urealistisk og lite ønskelig.

Forsvarssjefen har ett poeng i at NATO i sine overordnede ('strategiske') overlegninger har innsett mange av kostnadene ved å drive offensiv krig, og ønsker å legge om til en mer defensiv stil. I praksis (på operasjonelt og taktisk nivå) får man det imidlertid slett ikke til:

- OEF fortsetter en offensiv krigføring, uten å koordinere med ISAF eller afghanske myndigheter

- ISAF mangler den etteretning og de styrker som skal til for en treffsikker respons

- Både OEF og ISAF bruker i økende grad flymakt, med store sivile tap og skader

- ISAF-styrkene er i overveldende grad trent for offensiv krigføring, og klarer ikke omsette NATO-strategien i praksis

Etiketter: , , ,


tirsdag, februar 26

Nordirakiske kurdere kastes ut

”Regjeringen har besluttet å gi avslag til 2/3 av de nordirakiske kurderne” var hovednyhet i dagens morgensendinger på NRK Radio.

I den anledning fikk jeg en mail fra Simon Souyris Strumse som godt illustrerer at regjeringens asylpolitikk ikke er som den skal være:

"Selv mottar jeg daglig gjennom jobben i SOS Rasisme rapporter om familier som splittes og ødelegges, og mindreårige som brukes for å statuere eksempler. Jeg legger ved den siste jeg fikk, men om noen ønsker det kan dere få en lang liste saker
http://www.rbnett.no/article/20080225/LOKALNYTT/223639757/1122

Jeg ser noen av resultatene av regjeringens asylpolitikk daglig. Det er få sinte islamister som ikke får gjøre som de vil blant dem. Det er 19 år gamle unge Iranske jenter som ikke orker livet når utlendingsmyndighetene konsekvent vil sende dem til et hjemland hvor unge enslige kvinner ikke har noen fremtid. Sælig etter å ha vokst opp i Norge de viktigste årene av barndommen.

Det er unge pakistanere på 20 år som sitter i varetekt i 3(!) uker, og på den norske toruranstalten Trandum, mens utlendingsmyndighetene bruker enorme ressurser i et fåfengt forsøk på å få sendt dem ut selv om det er umulig å engang skaffe dem ID papirer til hjemlandet.

Det er et ungt Sri Lankisk par på noen og tjue, med to barn på 4 og 6 som er født og oppvokst i Norge, som nå skal sendes tilbake til menneskehandlerne og slavedriverne de måtte stjele fra for å komme seg i "sikkerhet" i et annet land.

I annenhver kommune i Norge sitter det minste en ung Nord-Irakisk kurder i tjueårene som etter å ha strevet for å skape seg en fremtid basert på midlertidige oppholdstillatelser i snart 10 år, har fått avslag på oppholdstillatelsen og hvis eneste legale overlevelsesmulighet er å dra til torturanstalten (de som synes tortur er sterke ord kan besøke den selv) av et ventemottak SV var med og opprettet på Lier."

Etiketter: ,


søndag, februar 24

Afghanistan og SV: Når seire gjøres til nederlag

Til Oslo SVs årsmøte nå i helga fremmet jeg, sammen med Rolf Vestvik, et forslag til uttalelse om Afghanistan, i et forsøk på å flytte noen grenser i SVs Afghanistan-politikk. Rolf Vestvik og jeg har nok forskjellige holdninger til Afghanistan-saken, men vi klarte allikevel å formulere oss sammen til en Afghanistanpolitikk som forsterker SVs antikrigsprofil. Det er særs gledelig når et praktisk talt enstemmig Oslo SV slår fast at SVs politikk er må være at de norske militære styrker skal ut av Afghanistan: Først og fremst med å få et FN-alternativ på plass til erstatning for NATO, ISAF og Norge, men samtidig sier Oslo SV at det er en forutsetning for at vi kan vente på FN-alternativet: "Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan." Mao; dersom ikke NATO-strategien nå endres skal de norske styrker ensidig trekkes ut.

Den uttalelse som ble vedtatt lyder:

"Situasjonen i Afghanistan går fra vondt til verre. Krigshandlingene øker i intensitet. Tusenvis av sivile er drept siden invasjonen i 2001. Rekrutteringa til Taliban har økt, både som resultat av vestlig krigføring, og fordi folk ikke har tro på den sittende regjeringa.

Den NATO-ledete ISAF-operasjonen har mer og mer fått en offensiv karakter. Den samarbeider tett med USAs operasjon Enduring Freedom, der hovedmålet er militær nedkjemping av Taliban og lignende grupper. NATOs bombetokt tar livet av mange sivile og driver enda flere på flukt. Dette skaper berettiget sinne i det afghanske folket, og legger grunnlaget for økt rekrutteringa til Taliban.

NATOs nærvær i Afghanistan begrunnes ofte med humanitære formål. Og i enkelte deler av landet skaper den internasjonale tilstedeværelsen sikkerhet som bidrar til at et humanitært arbeid kan gjennomføres. Mens andre steder ser en at USA og NATOs krigføring forsterker konfliktene – noe som igjen gir krigsherrene økt makt og sivilbefolkningen større lidelse. NATOs forsøk på å koble militær og humanitær innsats setter dessuten hjelpearbeidere i fare, også hjelpeorganisasjoner som prøver å være nøytrale.

Invasjonen av Afghanistan i 2001, og dermed den påfølgende krigen, ble gjennomført i strid med folkeretten og uten FN-mandat. ISAF-styrkens FN-mandat var i starten begrenset til et stabiliseringsoppdrag i Kabul. Dette er senere blitt utvidet,.

Debatten om NATOs krigføring pågår i alle land som bidrar med militære styrker. Det er stor folkelig skepsis og motstand i de fleste NATO-land. Norge og andre NATO-land bør velge å lytte til sine egne innbyggere, og stå sammen for en endring av NATOs strategi.

Afghanistans befolkning trenger fredsforhandlinger og omfattende humanitær hjelp, ikke mer krig. Norge må snarest arbeide i FN, NATO og andre internasjonale fora for en helt ny strategi. En slik strategi må bygge på våpenhvile og forhandlinger, og legge til rette for en ny politisk prosess der det afghanske sivilsamfunnet kan legge premissene. USA militære nærvær står i dag i veien for dette.

Dagens afghanske regime er i alt for stor grad preget av korrupsjon og vilkårlig maktbruk. Forutsetninga for at ei internasjonal styrke skal kunne ha en positiv effekt er at målet faktisk er å skape demokrati og stabilitet. Derfor bør den rød-grønne regjeringa gå inn for ei fredsbevarende, nøytral FN-styrke som en del av ei forhandlingsløsning, dersom partene i Afghanistan ønsker det.

Oslo SV ber regjeringen arbeide for at en nøytral,fredsbevarende FN-styrke kan erstatte den NATO-lede ISAF-styrken. Forhandlingene mellom partene i Afghanistan må avgjøre om en slik FN-styrke skal settes inn for å overvåke fredsavtaler og verne sivilbefolkningen mot overgrep. Det vil være en fordel om slike styrker i hovedsak er satt sammen av ikke-vestlige styrkebidrag. NARO vil ikke kunne oppfattes som en nøytral styrke.

Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan.

Oslo SV oppfordrer alle medlemmer og andre til å skrive under på oppropet "Ingen krig i mitt navn". Oppropet finnes på www.klassekampen.no/opprop/afghanistan."


Det eneste uenighet var på formuleringen i neste avsnitt, hvorvidt det skulle lyde:

"Oslo SV ber regjeringen arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrkene trekkes ut av Afghanistan."

eller det alternative forslaget:

"Oslo SV ber regjeringen legge press på NATO for at organisasjonen endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring. Dersom dette ikke får gjennomslag innen utløpet av mandatperioden for de nåværerende norske styrkene i Afghanistan, må alle styrker trekkes ut."

Et flertall i årsmøtet (76 delegater) ønsket den første formulering, mens et mindretall (64 delegater - meg selv inkludert) ønsket den siste formulering. Hvorvidt forutsetning for endring av NATOs offensive strategi er "snarest mulig", eller senest innen utgangen av 2009 (som er utløpet for mandatperioden) er klart mindre viktig enn at Oslo SV med sin Afghanistanuttalelse har inntatt posisjonen som et klart og tydelig antikrigsparti. Jeg ser av pressen at enkelte fredsaktivister i SV vil gjøre denne betydelige seier til et nederlag. Og i sin konsekvens bidrar de til å svekke SVs posisjon og mulighet for å få den endring av norsk Afghanistanpolitikk som afghanerne så sårt trenger.

Skal vi å lykkes i å endre den norske Afghanistan-politikken må SV-ere og norsk fredsbevegelse på en offensiv måte utfordre Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Fredsvenner i disse partiene må utfordres til å presse fram uttalelser som er like klare som Oslo SVs uttalelse. Uttalelsen fra Oslo SV og andre fylkeslag viser at SV er et tydelig fredsparti, og - så langt dessverre - det eneste stortingspartiet som krever en radikal omlegging av NATO og Norges Afghanistanpolitikk.

(og i parentes; jeg ser at flere aviser og går og i dag skriver,som f.eks. Dagbladet i dag: "Uenigheten går ut på hvor raskt de mener Norge skal trekke sine styrker ut av Afghanistan. SVs internasjonale leder, Ivar Johansen, kan godt vente til 2009, når FN-mandatet løper ut". Det er mandatet for de norske styrker som utløper mot slutten av 2009, som en konsekvens av at SV og Kristin Halvorsen i høst fikk til et "frys-vedtak" i regjeringen fram til etter valget 2009. Men jeg er nok mer utålmodig enn som så. Jeg mener, og Oslo SV har enstemmig vedtatt at regjeringen må "arbeide for at NATO så raskt som mulig endrer sin strategi og avslutter all offensiv krigføring". Dette må skje ved først mulige anledning nå på vårparten, og som Oslo SV sier: "dersom dette ikke får gjennomslag, må de norske styrke trekkes ut av Afghanistan". Det kan bety før 2009.)

Etiketter: , , ,


torsdag, februar 21

Tar for lett på psykiske lidelser

Antall uføre øker for hvert år. Og stadig flere av dem blir uføre på grunn av psykiske lidelser. - Psykiske lidelser har overtatt som hovedårsak til uføretrygding, foran muskel- og skjelett-lidelser, sa forsker Arnstein Mykletun til Aftenposten forleden. Han mener at psykiske lidelser er systematisk undervurdert som årsak til at folk blir uføre og underbehandlet.

I den sammenheng har jeg fått klokt innspill fra en av de mange dyktige fagfolk i bydelene som jobber med psykisk helse:

"Jeg leste med stor interesse artikkelen i Aftenposten om psykisk lidelse og antall ufør. Som "en av fotfolket" har jeg noen synspunkter på dette. Jeg tror mange flere, også de med psykiske lidelser ville kunne komme i jobb - fulltid eller deltid hvis følgende forutsetninger var tilstede: - noen som kunne komme hjem til den enkelte om morgenen på arbeidsdager og bistå med å komme seg både opp og ut,- ledsagertjeneste til arbeid, når det er behov for det,- behandling på spesialisthelsenivå som tar høyde for at ordinær kontortid ikke nødvendigvis er den beste tiden "å behandle", gitt at individet vil prioritere å være på jobb på dagtid. - ambulant kommunal miljøarbeidertjeneste som jobber turnus, og som da kan møte/følge opp etter jobb. NAV - arbeid bør ha gode kartleggingsverktøy for å finne ut hva den enkelte kan mestre, og ha fokus på det, selv om dette gir kun en liten arbeidsevne.

De fleste av tjenestemottakerne som sliter med kroniske psykiske lidelser, og som jeg kjenner, er i perioder av livet sitt innom dette med å ha mulighet for å være til nytte/gjøre noe nyttig. "Peset" rundt den såkalte arbeidslinjen og alt som er publisert rundt dette er ikke nødvendigvis at det gode for mennesker med alvorlig psykisk lidelse. Noen av dem kommer med uttalelser som "ja nå skal jo alle ut å jobbe, men hva kan jeg jobbe med da....?" Den kjenner nok stresset på kroppen og føler det sannsynligvis som en tilleggsbelastning fordi de som ikke har arbeidsevne ligger samfunnet til byrde."

Etiketter: , , , ,


onsdag, februar 20

Parkeringshus under Youngstorget

Stian Oen hadde forleden en utmerket kommentar på sin blogg, som jeg velger å klippe inn her i sin helhet:

"Eigarane av dei store kontorbygga rundt Youngstorget i Oslo går no saman om å søkje om å få byggje underjordisk parkeringshus under torget, med plass til 450 bilar. Dette skal erstatte 350 parkeringsplassar som finns i tilknyting til Youngstorget i dag. Dagleg leiar i utviklingsselskapet for parkeringshuset, den profilerte Ap-politikaren Steinar Saghaug, argumenterer mellom anna for det underjordiske parkeringshuset med at det vil trengast mange fleire parkeringsplassar i område rundt Youngstorget i framtida.

At Youngstorget og bygga som krinsar rundt torget vil vere attraktivt også i tida som kjem er eg også overbevist om. Men at det difor trengs eit flunka nytt parkeringsanlegg med plass til 100 fleire parkeringsplassar enn i dag er det ikkje umiddelbart heilt enkelt å sjå.

For det fyrste finns det allereie fleire parkeringshus i nærleiken av Youngstorget, der det framleis er godt med ledig kapasitet. For det andre er det i mine auge ei fallitterklæring, både i eit miljøperspektiv og i samferdsleperspektiv, å no skulle setje i gong ei storstilt utbygging av endå fleire parkeringsplassar midt inne i tjukkaste Oslo Sentrum. Eigarene av kontorbygga rundt Youngstorget burde i staden engasjere seg i korleis det kan verte enklare for brukarane av torget å kome seg til å frå ved hjelp av kollektivtransport. Men det er dei merkeleg nok ikkje opptekne av. Fleire parkeringsplassar er openbert tingen."

mandag, februar 18

Ullevål Sykehus: Når juks tolereres

Til tross for at handikapdrosjeselskapet Persontransport Norge over flere år har drevet omfattende dobbeltfakturering av Ullevål universitetssykehus, nekter ledelsen ved sykehuset å politianmelde dette og andre graverende forhold.

Ikke uventet skriver et av firmaets konkurrenter til meg: "Ikke enkelt å prøve å være en seriøs aktør i transportbransjen .:-) Moralen må jo være at juks så lenge du kan. Det er bare å betale tilbake om du er uheldig å bli oppdaget. Så kan en fortsette å kjøre for det offentlige."

Det er helt uforståelig, og uakseptabelt, at et offentlig sykehus på denne måte premierer useriøse aktører som driver med juks og fanteri.

Etiketter: , , ,


fredag, februar 15

Oslo trenger en bydelsovergripende ungdomspolitikk

Jeg mener det er viktig å få plass en overordnet, bydelsovergripende, ungdomspolitikk for Oslo, og har derfor denne uka (sammen med Marianne Borgen) sendt fram et forslag i bystyret, om nettopp det.

Begrunnelsen er som følger:

Bjørn Lindstad, generalsekretær i Landsforeningen for utekontakter, har i artikler i Aftenposten og Dagsavisen bl.a. framført følgende synspunkter:

”På ny har vi sett hvordan bydelene i Oslo truet med å kutte i den delen av det kommunale ungdomstilbudet som ivaretas av utekontaktene og fritidsklubbene. Flere stillinger ble foreslått inndratt. Ungdomsrådene er fortvilte, ungdom som bruker tilbudene ble sinte og lei seg, og ansatte – ja de fikk munnkurv inntil budsjettet ble vedtatt. Hva slags faglige råd mottar Oslos politikere i forkant av beslutningene egentlig? Hvor er prosessen som involverer ungdom? Skal denne årlige dumskapen da ingen ende ta?

Etter LUK`s oppfatning mangler Oslo en helhetlig ungdomspolitikk. For hva er det som skjer hvert år? Jo, bydelene overskrider budsjettene i de lovpålagte tjenester, byrådet toer sine hender og overlater ansvaret til bydelene. Så, etter at sparekniven er slipt trues de kommunale ungdomstiltakene med kutt og nedleggelse. Bydelene er bundet på hender og føtter og må forvalte et ansvar de ikke har økonomiske forutsetninger til å bære. Dette må det bli en endring på!

Nedleggelser av utekontaktene utgjør en trussel mot den sosiale integreringen i Oslo by og øker sjansen for vold, hærverk og andre problemer lokalt. ”

SV mener Oslo har behov for en bydelsovergripende ungdomspolitikk. Å skape gode oppvekstbetingelser for barn og unge er den beste investeringen vi kan gjøre for å forebygge kriminalitet, rus og adferdsproblemer blant barn. Selv om Oslo har 15 bydeler, som selv skal prioritere og sikre en god ungdomspolitikk, så er det behov for noen overordnede politiske føringer som skal gjelde for hele byen. Dette er ikke minst viktig fordi ungdomsgruppen er særs mobile, både på tvers av bydeler og mellom bydel og sentrum.

Vi minner om at det6 på flere andre områder, som innen oppvekst, sykehjemssektoren, eldresenter og barnehager eksisterer byovergripende prinsippdokumenter og planer på saksområder, selv om disse i hovedsak er lagt til bydel.

For å utvikle en helhetlig ungdomspolititikk, er det nødvendig med aktiv deltakelse fra ungdom selv. Dette kan skje både via Sentralt ungdomsråd, SUR og Barne- og ungdomsrådet BURO, men også via andre barne- og ungdomsorganisasjoner. Det er også særdeles viktig å sikre aktiv deltakelse fra ungdom med minoritetsbakgrunn.


Jeg har derfor invitert bystyret til å fatte følgende vedtak:

Byrådet fremmer en bystyremelding for en bydelsovergipende ungdomspolitikk. Det forutsettes at den utvikles i nært samarbeid med ungdom fra hele byen, både den organiserte og uorganiserte del av ungdom i byen. Det legges spesielt vekt på også å sikre deltakelse fra ungdom med minoritetsbakgrunn og ungdom med funksjonshemminger.

Og for den som er i tvil om behovet for dette:

Ungdomsklubber legges ned
Fritidsklubbene spares i hjel
Tre fritidsklubber kan bli stengt
Hvorfor har vi ikke råd?
To av tre klubber legges ned
Tre fritidsklubber kan bli stengt

Etiketter: ,


Kosovos uavhengighet

Alt tyder på at den vesle serbiske provinsen Kosovo vil rive seg løs fra Serbia og bli en uavhengig stat denne helgen. Kosovos statsminister Hashim Thaci kommer trolig til å erklære landet som uavhengig klokken halv ett på søndag, melder nyhetsbyrået AFP med henvisning til kilder som jobber ved Thacis kontor, i følge Aftenposten.

USA vil trolig umiddelbart anerkjenne Kosovo som selvstendig stat. EUs utenriksministere har avtalt møte mandag 18. februar og vil nok anerkjenne Kosovo på vegne av EU, men enkeltland gis trolig muligheten til å avstå fra anerkjennelse. FNs sikkerhetsråd vil neppe rekke å møtes før USA og EU anerkjenner Kosovo. Når FN samles er det forventet at Russland legger ned veto. Det er ventet at Norge vil følge EU, ved å anerkjenne Kosovo.

Når det gjelder mulig vold og uro som følge av uavhengighetserklæringen vil mye avhenge av følgende forhold:

1. Serbiske myndigheters opptreden; den politiske situasjonen i Serbia er kaotisk med store splittelser innad i regjeringen, samtidig som de nasjonalistiske kreftene er på fremmarsj. Serbia kan teoretisk sende in politistyrker for å forsvare serbiske enklaver, med påfølgende trefninger og uro – dette er imidlertid lite sannsynlig.

2. Kosovo-albanernes oppførsel: Man kan ikke se bort fra at kosovo-albanere (ikke formelle institusjoner, men gjenger og bråkmakere) angriper serbiske enklaver og serbiske ”symboler” (klostre, minnesmerker, etc.) og dette fører til svar fra enten internasjonale styrker eller serberne selv.

3. Flukt ut av Kosovo. Dersom uavhengigheten går rolig for seg blir det trolig liten flukt ut av Serbia. De fleste regner med at kosovo-albanske politikere i stedet ønsker en ”seigpining” av serberne i provinsen, slik at de sakte men sikkert forlater landet.. Men ”mass exodus” kan ikke utelukkes. Serbia er allerede i dag det fjerde største asylproduserende land når det gjelder asylsøkere til Norge. Dette vil trolig øke. Dersom uavhengigheten blir voldelig må en påregne flukt av flere titusener (det bor i dag om lag 100 000) serbere i Kosovo.

4. Serbisk hevn: det bor i dag mange kosovo-albanere i de sørlige delene av Serbia. En kan ikke se bort fra at serbiske gjenger / bråkmakere vil angripe og drive ut kosovo-albanere som bor innenfor Serbia-proper dersom Kosovo erklærer uavhengighet.

I tillegg er det en del andre faktorer en bør være oppmerksom på:

1. Forholdet mellom Russland og ”vesten” vil trolig forverres dersom mange vestlige land (store deler av EU, i tillegg til USA) anerkjenner Kosovo. Dette kommer i tillegg til de spenninger som foreliger grunnet rakettskjold, etc.

2. Kosovo albansk uavhengighet kan få konsekvenser for den skjøre statsdannelsen i Bosnia ved at den serbiske delen (Republika Srpska) begynner å ”røre på seg”. Dette er imidlertid lite trolig.

3. Selv om Kosovo erklærer seg uavhengig er det lite som tyder på at det vil ha noen kortsiktig økonomisk effekt i positiv retning. Kosovo vil trolig fortsatt være avhengig av bistand fra det internasjonale samfunn.

Det hadde opplagt vært en fordel om det hadde blitt en forhandlingsløsning, slik at man unngikk en unilateral uavhengighetserklæring.

Men dersom Kosovo erklærer seg uavhengig tror jeg nok det ville være klokt om

1. Norge ikke anerkjenner av Kosovo som selvstendig stat før det foreligger en avtale mellom Serbia og Kosovo som regulerer løsrivelsen.

2. Norge sterkt oppfordrer Kosovoalbanske myndigheter om å inngå en dialog med Serbia for å løse de utestående spørsmål (endelige grenser, beskyttelse av minoriteter, praktisk samarbeid, retur av flyktninger)

3. Norge sterkt oppfordrer serbiske myndigheter om å inngå en dialog med Kosovo, til tross for at Kosovo har erklært uavhengighet.

4. Norge oppfordret det internasjonale samfunn til å:

- Avvente anerkjennelse av Kosovo inntil det foreligger en avtale mellom Kosovo og Serbia.

- Bidra med tilstrekkelige styrker til KFOR slik at ro og minoritetsvern opprettholdes.

- Øke den økonomiske støtten til Kosovo, men samtidig gi økt støtte til Serbia slik at de på en bedre måte kan ivareta flyktningene fra Kosovo.

- Øke mottakskapasiteten for å kunne ta imot flyktninger.

Norge bør selv foreta en gjennomgang av egen Russlandspolitikk med tanke på å finne initiativer som Norge kan bidra med for å dempe den økte spenning som nå utvikles mellom Russland og USA/EU.

Etiketter: , , ,


lørdag, februar 9

Bløffen om forsvar

Et innspill fra Hans Olav Fekjær;

Flere nettmedier rapporterer nå at manualen for den amerikanske hæren nå skal komme i ny utgave, den første siden 2001. I innholdet er det en stor forandring: Nå skal det legges like stor vekt på å vinne "hearts and minds" som på de militære operasjoner.

I 2001 trodde Rumsfeld og andre neocons at verdens folk bare ventet på at amerikanerne skulle fjerne deres regimer ved en rask og seierrik angrepskrig, slik at innbyggerne endelig skulle få oppleve de amerikanske verdiene som de tørstet etter. Erfaringene gjorde at denne troen måtte revideres. Behovet for "winning hearts and minds" er en erkjennelse av at ikke alle folk lengter etter å "frigjøres" av USA.

Samtidig er dette en åpen erkjennelse for at betegnelsen "forsvar" er fullstendig misvisende. Landenes militærvesen har - med få unntak -- opprinnelig tatt sikte på å forsvare eget land mot utenlandske angripere. Da var det intet behov for metoder for å vinne "hearts and minds". Nødvendigheten av dette er en innrømmelse av at militærvesenet ikke tar sikte på forsvar, men på å oppnå dominans i land der befolkningen er motvillig og negativ. Det er med andre ord en erkjennelse av at uttrykk som "forsvar", forsvarsminister, forsvarsdepartement osv., som også USA bruker, er en ren bløff. Det er angrep det dreier seg om, det er det som den amerikanske hæren skal benyttes til.

Med sin beliggenhet har jo ikke USA behov for noe stort og mektig militærvesen for å forsvare eget landområde. Når landets "forsvarsbudsjett" nesten tilsvarer summen av alle andre lands forsvarsbudsjetter, gjenspeiler det ambisjonsnivået. De gamle romere hadde ikke ambisjoner om å dominere stort mer enn Europa, og Hitler likeledes. Storbritannia og andre klassiske kolonimakter hadde stormaktsambisjoner, men bare USA har tatt sikte på virkelig verdensherredømme.

Om US Army's nye manual, se http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/7236054.stm.

Russland og Kina er militært sterke nok til å styre unna USAs dominans, men de siste femten år har de knapt giddet å protestere mot USAs dominans i FN og andre viktige fora. Det har vært til betydelig skade for mange land, f.eks. Palestina og Haiti. Mens USAs militærvesen vil være overlegent i overskuelig tid framover, er det behov for en klar og høy stemme mot USA i verdenspolitikken, slik vi hadde fram til 1990.

Etiketter: , , , ,


onsdag, februar 6

Kommunesektorens utfordringer

KS har hatt sitt landsting i Molde,og jeg er gjenvalgt som medlem av hovedstyret.

I KS understrekes det klokelig nok at et sterkt og velfungerende lokaldemokrati er en forutsetning for demokratiet i Norge. Det er et krav vi med tyngde skal reise overfor en stat som er særs overivrig med detaljstyring enten det er lover, forskrifter, rundskriv og det som verre er.

Men et levende lokaldemokrati dreier seg også om hvordan kommunesektoren selv forholder seg til noe av det som er noe av grunnkjernen i et demokrati: åpenhet og ytringsfrihet. I går fikk jeg en henvendelse fra en Dagbladet-journalist. De hadde sendt mail til noen hundre ansatte i Osloskolen, for å få deres beskrivelse av situasjonen i skolen. Svært mange av svarene var; dessverre, jeg kan ikke uttale meg. Mange lærere begrunnet det med entydige signaler fra Utdanningsetatens ledelse om at det var ønskelig at de skulle holde kjeft, og andre turde ikke uttale seg av frykt for represalier. Oslo er nok spesiell; åpenheten er større i det norske forsvaret, enn i Oslo kommune, men vi får alt for ofte tilsvarende eksempler fra andre fylker og kommuner.

En forutsetning for et levende lokaldemokrati er at alle oppmuntres til å delta. I særlig grad gjelder dette de ansatte, som kan tilføre debatten viktig faktakunnskap.
Her er det viktig den praksis vi ser rundt omkring i kommune-Norge endres. KS - sentralt som lokalt – må bidra til at kommunesektoren skjerper seg.

I landstingets strategidokument for de neste 4 år understrekes det at ”KS er medlemmenes talerør både overfor storting og regjering, politiske partier og ulike organisasjoner.” Jeg synes nok formuleringen litt kan forstås at KS er lik den delen av KS som er lokalisert i Kommunenes Hus i Oslo. Mens vi alle vet at den aller viktigste del av KS jo er det enkelte medlem; den enkelte kommune, fylkeskommune eller bedrift. Forleden fikk jeg en henvendelse fra en lærer ved en de videregående skoler i Nord-Trøndelag. Han ønsket å invitere KS på besøk til sin skole, og det var helt tydelig at for ham var KS synonymt med sentralledelsen i KS. Jeg svarte, som jeg mener, at det mest naturlig var å invitere for eksempel fylkesordføreren aller andre sentrale KS-folkevalgte lokalt.

Hvorfor er det slik at KS entydig blir sett som toppledelsen i Oslo? Kan det være slik vi er en for topp-tung organisasjon. At våre fylkes- og lokalledd er for lite synlig? Og er det slik at vi i for liten grad er en medlemsstyrt organisasjon? Fra SV side er vi sikker på at KS kan bli betydelig bedre på å få medlemsforankring, og at initiativ og forslag i betydelig større grad enn i dag kommer nedenfra og oppover. Vi må få en oppstrømsorganisasjon. Det standpunktet KS sentralt inntok ved hovedtariffoppgjøret for lærerne for 2 år siden var opplagt representative for medlemmene, men jeg ble overrasket hvor mange aktive folkevalgte som ikke kjente til at dette var forankret i fylkeskommunale strategisamlinger. Det må bety at lokalleddene har et betydelig forbedringspotensiale når det gjelder involvering i fylket og kommunene.

Så drøfter også KS sitt strategidokument – dvs drøfter er kanskje litt for sterkt begrep-,for snarere bare beskriver dokumentet de problemer valgfrihet, marked og konkurranseutsetting innebærer innenfor særlig pleie- og omsorgssektoren. En organisasjon som både har hovedfokus på lokaldemokratiet og kvalitative gode tjenester for innbyggerne kan ikke ta lett på en tendens til å flytte beslutninger ut av folkevalgte organer og over det som kalles markedet. For det er ikke sikkert at den fysisk skrøplige 85-årige Marta, nettopp utskrevet fra sykehuset etter en tung operasjon først og fremst er opptatt av å shoppe sykehjemsplass.

Av og til sies det at markedsorienteringen ikke nødvendigvis svekker folkevalgrollen, men bare endrer den. Det sies at vi i stedet for tjenesteprodusenter skal bli bestillere av tjenester samt å sikre kvalitet på tjenesten. Jeg merker meg imidlertid at det bare er et tidsspørsmål før også bestillerdelen blir privatisering. I svenske kommuner snuser nå konservative politikere på en ordning hvor også bestilleroppgaven settes ut til private.
Fra SVs side merker vi oss jo også at i kjølvannet av valgfrihetsløsninger også er en tendens til at kommunene og fylkene tar letter på kvalitetssikringen av tjenesten. Det sies at kvaliteten nå sikres ved at dårligere tjenesteprodusenter blir valgt bort. Dermed overlater en til men viss grad kvalitetssikringen til markedet.

KS skal ikke ta standpunkt til de omstridte temaene konkurranseutsetting, privatisering og valgfrihet. Men en organisasjon som har lokaldemokrati, folkevalgt styring og kvalitetssikring av tjenestene som viktige bærebjelker må allikevel ha bevissthet og fokus på disse temaer.

Det blir nok av utfordringer for KS og kommunesektoren de neste 4 år, og jeg skal bidra med mitt som medlem av hovedstyret i KS:

Etiketter: , , , ,


This page is powered by Blogger. Isn't yours?