Ivar Johansens blogg

I dag fikk jeg denne mailen fra en fortvilet mor til en tidligere rusmisbruker:

"Hei Ivar Johansen!

Jeg har stor nytte av å lese det du sender, og setter stor pris på det du gjør.
Jeg har en sønn på xx år som ble trafikkskadet da han var cc år. Han har et usynlig handikap, en liten hjerneskade. Han strever med få livet på skinner, etter en periode med rusmisbruk. Det er nå yy år siden han kom ut av det. Sosialkontoret hjelper ikke, - han får bare nødhjelp av og til. Han går på Fattighuset og henter seg mat et par ganger i uka.

Jeg har selv hatt møter med både sosialkontoret og NAV (med fullmakt fra min sønn) og fortalt hva slags skade han har og hva han trenger hjelp til. Likevel faller han mellom to stoler. Han har selv søkt 20-talls jobber uten hell. Han sier at samfunnet ikke har bruk for han. Han er fysisk frisk og burde få hjelp til et verdig liv. Jeg bruker mye tid og energi på å være kontaktperson i det offentlige for han. Jeg forstår ingenting. Jeg TRODDE sosialkontoret skulle være hjelp til selvhjelp. Men jeg har opplevd holdninger der som ikke hører hjemme i sosialt arbeid.

Selv jobber jeg som fagkonsulent innen rusomsorgen.

Jeg bare undrer meg over hvordan samfunnet har blitt, og over politikere som ikke klarer å sørge for å inkludere...

Et lite hjertesukk fra en mamma og sosialarbeider."

Vi snakker så vakkert om ettervern og et tiltaktsapparat som skal bringe tidligere rusmisbrukere tilbake til "normallivet" igjen. Men gang etter gang får vi eksempler på hjelpeapparatets utilstrekkelighet. Hvorfor må det være slik?

Etiketter: arbeid, rusomsorg

Anne, som strever med å få orden på så mangt og særlig helsa, har sendt meg denne mailen i dag:

"I dag da jeg våknet fikk jeg en innsikt på hvorfor jeg er blitt kronisk syk. Livet har ikke vært snilt mot meg og jeg har havnet i den svakeststilte samfunnsgruppen. Alene mor , med 2 barn, uten sted å bo, traumatiske opplevelser i fortiden.....det var store livs utfordringer. Sykdommen har vært min eneste venn. Sykdommen stiller ikke krav, den har gitt meg beskyttelse mot alle andre samfunns krav om selvhjulpenhet. Selvhjulpen kunne ikke jeg ha vært når de første lag av Maslows pyramiden ikke var på plass. Men vi har jo en så bra trygde– og sosialordning, hadde mange ha sagt.

Jo, det er bra, men systemet stiller alltid krav for en sykdom, legeerklæring for å ha grunnlag for hjelp. Derfor ser jeg at jeg og sykdommen min har vokst i hverandre. Så lenge jeg er syk, får jeg hjelp fra det offentlige. Jeg tør ikke å erklære meg frisk. Da står jeg helt alene mot verdenen. Alene- uten sted å bo, uten egen kapital, uten forventet arv. Alt som i våre dager danner grunnlag for selvhjulpenhet. Tar jeg feil? Tre ganger fikk jeg avslag fra banker for etablering og bil innkjøp. De vurderte meg som ikke nedbetalingsdyktig. Kravene for selvhjulpenhet ser uoppnåelig ut for meg. Kravet for å være syk fra de offentlige er mest reelt og oppnåelig, da blir jeg hjulpet.

Da vi kan se på hva systemet gjør for svakestilte. De velger å kutte ut hjelpen og på denne måten å tvinge mennesker ut i livet. Tror dere det hjelper? Angsten bare forstørres og behovet for sykdommen blir sterkere. Jeg føler meg ikke sterk nok for livet. En ond sirkel formeres og jeg står fast- mellom sykdom og selvhjulpenhet."

Etiketter: arbeid, helse, sosialpolitikk

Arbeidslinja i sosialpolitikken fungerer som en avledningsmanøver. Den tar fokus vekk fra det underliggende hovedproblemet. Samtidig tildekker den mangelen på vilje til å skaffe alternativt arbeid, skriver NIBR-forsker Ivar Brevik i siste nummer av LO-aktuelt:

Framveksten av nyfattigdom er knyttet til omstruktureringen av arbeidslivet de 30 siste åra. Med effektivitet og avkastning som overordnet mål, har vi gjennom utstøting og utestengning fra lønnsarbeid ført en økende andel i yrkesaktiv alder over på langvarige eller permanente stønader.

Jevnt og ufortrødent har vi skaffet oss et stort stønads- og trygde proletar iat. To tredeler av all inntekt blant de 10 prosent av befolkningen med lavest inntekt, kommer fra trygder og stønader. Fattigdom er framfor alt forbundet med å måtte leve av offentlige overføringer. Over 700 000 mottar i dag offent lige ytelser knyttet til sykdom, attføring, ledighet eller sosiale forhold. Dette utgjør cirka 24 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder, mot åtte prosent 1980.

Omfattende samfunnsendringer ligger til grunn for tredoblingen på 25 år. Men egenskaper ved arbeidsmarkedet er fraværende som den underliggende årsaken i forklaringene av fattigdom.

Gjennom vedvarende repetisjon av å «stå opp om morran», individualiseres et alvorlig samfunnsproblem. Både forskere og politikere har så langt naive og overivrige, oftest satt fokus på symptomene, det vil si egenskaper ved individene. De har skylapper for årsakene og behovet for et radikalt endret arbeids marked. Bøygen er arbeidsmarkedenes innretning. Å gå utenom løser ingen ting.

Moral, arbeid og trygdeytelser er nøye forbundet i vårt protestantiske samfunn: Gjør din plikt, krev din rett. Våre stønadsrettigheter utgår mest fra innsats i lønnsarbeid, mindre fra humanisme. Arbeidsmoralismen er selve inngangsbilletten til et fullverdig sosialdemokratisk velferdsfellesskap. Arbeidsmoralismen er også hovedårsaken til at Arbeiderpartiet aldri har ønsket å heve sosialhjelpa opp på folketrygdens minstesatser. Arbeiderbevegelsen har oftest vært en motkraft og ikke en drivkraft i arbeidet med å sikre fattige legale økonomiske rettigheter.

Arbeidslinja har lenge ligget til grunn for norsk sosialpolitikk. Den ble reaktivisert i 1995 (Velferdsmeldinga). Og de fleste tiltakene, både i den forrige og nåværende regjerings Tiltaksplan mot fattigdom, er tuftet på, og gjennomsyret av, den såkalte arbeidslinja. Den protestantiske arbeidsmoralismens nakkegrep på sosialpolitikken og dens hellige konsekvens, arbeidslinja, er hovedårsaken til at en gang på gang kjører seg fast. Det er regjeringens hovedsatsing i kampen mot fattigdom, det nye kvalifiseringsprogrammet for sosialhjelpsklienter, et ferskt eksempel på.

I tråd med arbeidslinja har regjeringen nå lansert er kvalifiseringsprogram med tilhørende kvalifiseringsstønad for å føre langtids sosialhjelpsklienter tilbake til arbeidslivet. Det vil maks være 10 000 i målgruppen ved full drift av kvalifiseringsprogrammet i 2010. Om vi tar utgangspunkt i OECDs definisjon av fattigdom, vil de teoretiske 10 000 som vil kunne delta i kvalifiseringsprogrammet, utgjøre fire prosent av de fattige i Norge. Hva med de øvrige 96 prosentene som ikke vil ha nytte av hovedsatsingen i regjeringens fattigdomsbekjempelse? I 2006 var det for øvrig cirka 50 000 langtidsmottakere (6 mnd+) av sosialhjelp og 120 000 sosialhjelpsklienter i alt.

I 2008 koster kvalifiseringsprogrammet staten 230 millioner til kommunene til antatt 4 000 sosialhjelpsklienter, altså 58 000 kroner per person. Tidligere evalueringer av denne typen tiltak viser at de enten har vært uten positivt resultat, at effekten er usikker eller at én av ti er kommet i arbeid. Regjeringen legger til grunn at sysselsettingsandelen blant deltakere i programmet sannsynligvis vil øke til 12 prosent på lengre sikt. Programmet vil således arte seg som en helårsmanøver over to år uten ut sikt til vesentlig positivt sysselsettingsmessig utfall.

Det må dessuten være nokså illusorisk å forutsette at det arbeidsmarkedet som har støtt folk ut eller hindret dem i å komme inn – oftest gjentatte ganger – i neste omgang skal ta dem tilbake når de attpå til har en rekke helseproblemer. Å legge opp til en ferd for disse som forutsetter ordinær inkludering i det ordinære arbeidsmarked, vil være som å bekjempe sykdom med sykdommens årsak.

Vi har bedrevet tiltaksplaner mot fattigdom i seks år. Knapt noe sosialpolitisk område har hatt større fokus i disse åra og knapt noe område har hatt så liten faktisk uttelling.

Regjeringens kvalifiseringsprogram er egentlig en retorisk øvelse til en relativt billig penge, der den politiske «gevinsten» sannsynligvis er langt større enn hva øvelsen koster. Arbeidslinja i sosialpolitikken fungerer som en avledningsmanøver. Den bringer fokus vekk fra det underliggende hovedproblemet, samtidig som den tildekker mangelen på vilje til å framskaffe alternativt arbeid. En gjør hva en gjør for å slippe å gjøre det som egentlig må gjøres. Min påstand er at den norske vassekte protestantiske arbeidsmoralismen forkludrer arbeidet med å løse fattigdomsproblemene. Både fagfolk, politikere og menigmann må gjennom en langvarig lutring i forhold til denne arbeidsmoralismen. Den er hovedproblemet vi må komme rundt for å skape faktiske framskritt i forhold til fattigdomsbekjempelse. Den veien er lang.

I sitt overdøvende fokus på arbeidslinja farer myndighetene uansvarlig lett over det forhold at det i dag er svært lite rom – om noe – for den som ikke er fullt tilpasset og med arbeidsevne som gjør at en kan fungere 100 prosent. Skal vi nå faktiske og varige resultater må det gjennomføres en politikk som stiller slike krav til arbeidslivet at det blir plass også for dem med redusert arbeidsevne.

Så lenge det ikke stilles forpliktende krav til arbeidsgiverne og så lenge retten til arbeid bare gjelder dem markedet ser seg tjent med, vil det frenetiske fokuset på arbeidslinja kun tjene den funksjon den allerede har, nemlig å maskere hovedproblemet: et avkastnings- og effektivitetsinnretta arbeidsmarked som en
stadig avtakende del av befolkningen har helse til og der det i avtakende grad er rom for dem Nav skal hjelpe. NAV kan etablere og drive arbeidstiltak for sosialhjelpsklienter så kløktig de bare måtte evne og ville, men er dømt til å mislykkes så lenge det i det reelle arbeidslivet finnes så få arbeidsplasser
med rom for personer med redusert arbeidsevne.

Så langt har arbeidsgivere av alle slag vederlagsfritt kunnet vrake og overlate den arbeidskrafta de ikke har sett seg tjent med nesten gratis til folketrygden. Nå, i den neste runden, inviteres de til ta å den tilbake like vederlagsfritt for å ta ut restarbeidsevnen ved gjenbruk av gode rester gjennom ordningen arbeid for lønnstilskudd. Når amerikanske næringslivsledere får høre om alt dette utrolige, utbryter de: «say that again»!!

Inntil vi har fått gjenreist et demokratisk arbeidsliv der det er plass for de fleste og retten til arbeid er reell, må vi satse bredt på å bygge ut tilrettelagte arbeidsplasser utenom det ordinære markedet i offentlig regi i form av det vi blant annet lenge har kjent som vernete arbeidsplasser.

Men så lenge en ikke evner å få lagt om arbeidslivets være- og virkemåte slik at det gis rom for de etter hvert store deler av befolkningen som ikke har full arbeidsevne, slik markedet til enhver tid definerer den, vil lavinntektsgruppene og fattigdommen fortsette å vokse på samme måte som den har gjort de 20 siste åra. Fordi politikerne ikke tør å tømre en politikk for radikal stopp av utstøtingen fra lønnsarbeid, vil Soria Moria-løftet om å avskaffe fattigdom gradvis forta seg og forvandles til det håp om et Fata Morgana som det under dagens realpolitiske kurs de facto er.

I politikken nytter en i dag de svakestes avmaktssituasjon som spillplass, der en bruser med de sosialdemokratiske retoriske fjærene og avleder fra det egentlige prosjektet: Velferd for de brede middelklasse-lag! Det å ikke løfte de svake først, går på et samfunns anstendighet løs. Og det gjør det når en løfter middelklassen og de rike foran dem som befinner seg nederst: «Ti jo høiere de som er stillet dårligst løftes op, des høiere løftes hele samfundet op», sa Johan Castberg for 100 år siden.

Etiketter: arbeid, fattigdom, sosialpolitikk

Antall uføre øker for hvert år. Og stadig flere av dem blir uføre på grunn av psykiske lidelser. - Psykiske lidelser har overtatt som hovedårsak til uføretrygding, foran muskel- og skjelett-lidelser, sa forsker Arnstein Mykletun til Aftenposten forleden. Han mener at psykiske lidelser er systematisk undervurdert som årsak til at folk blir uføre og underbehandlet.

I den sammenheng har jeg fått klokt innspill fra en av de mange dyktige fagfolk i bydelene som jobber med psykisk helse:

"Jeg leste med stor interesse artikkelen i Aftenposten om psykisk lidelse og antall ufør. Som "en av fotfolket" har jeg noen synspunkter på dette. Jeg tror mange flere, også de med psykiske lidelser ville kunne komme i jobb - fulltid eller deltid hvis følgende forutsetninger var tilstede: - noen som kunne komme hjem til den enkelte om morgenen på arbeidsdager og bistå med å komme seg både opp og ut,- ledsagertjeneste til arbeid, når det er behov for det,- behandling på spesialisthelsenivå som tar høyde for at ordinær kontortid ikke nødvendigvis er den beste tiden "å behandle", gitt at individet vil prioritere å være på jobb på dagtid. - ambulant kommunal miljøarbeidertjeneste som jobber turnus, og som da kan møte/følge opp etter jobb. NAV - arbeid bør ha gode kartleggingsverktøy for å finne ut hva den enkelte kan mestre, og ha fokus på det, selv om dette gir kun en liten arbeidsevne.

De fleste av tjenestemottakerne som sliter med kroniske psykiske lidelser, og som jeg kjenner, er i perioder av livet sitt innom dette med å ha mulighet for å være til nytte/gjøre noe nyttig. "Peset" rundt den såkalte arbeidslinjen og alt som er publisert rundt dette er ikke nødvendigvis at det gode for mennesker med alvorlig psykisk lidelse. Noen av dem kommer med uttalelser som "ja nå skal jo alle ut å jobbe, men hva kan jeg jobbe med da....?" Den kjenner nok stresset på kroppen og føler det sannsynligvis som en tilleggsbelastning fordi de som ikke har arbeidsevne ligger samfunnet til byrde."

Etiketter: arbeid, helse, inkludering, psykisk, psykisk helse

Turtøyprodusenten Stormberg i Kristiansand har som mål at hver fjerde ansatte skal være en person som har hatt vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet (f.eks. pga rusmisbruk, fengselsopphold, funksjonshemming eller psykiske lidelser) . 5 prosent av omsetningen går til å hjelpe barn som har det vanskelig, og hvert år arrangerer de ansatte tur for byens krisesenter.

Stormberg ble etablert i 1998, og omsatte første året for knappe fire millioner kroner. I 2004 viste omsetningen 50 millioner kroner. Staben har vokst fra 4 til 19 ansatte, og bare tre medarbeidere har sluttet i løpet av de sju årene selskapet har eksistert. Alle ansatte, inkludert eier og daglig leder Steinar J. Olsen, går på resultatlønn. Det er lønnsomt å ta samfunnsansvar, og satse på sine medarbeidere.

Den tidligere Høyre-politiker og bystyremedlem i Kristiansand, Steinar J. Olsen, er en imponerende bedriftsleder, - med et tydelig samfunnsansvar. De har innført panteordning for brukte klær for å motvirke bruk-og-kast-mentaliteten. Som første produsent i Norge offentliggjorde Stormberg også navnet på fabrikkene som produserer klær for dem. Dermed kan folk forsikre seg om at de ikke kjøper varer som er laget ved fabrikker der mennesker blir utnyttet. Ikke overraskende er han derfor også styremedlem i Initiativ for Etisk handel.

Måtte Høyrepolitikere i byrådet og Oslo bystyre lære av ham. Oslo kommune er de facto som arbeidsplass mer utstøtende enn inkluderende. Byrådet i Oslo ønsker f.eks. ikke at Oslo kommune skal ha noen mål for at en bestemt andel nyansatte som bør rekrutteres fra f.eks. funksjonshemmede eller minoriteter. Og så blir da også resultatet deretter.

Etiketter: arbeid, fattigdom, inkludering

Eksporten av norsk kontantstøtte og barnetrygd til Polen er doblet på ett år og utgjør tilsammen minst 130 millioner kroner. Forutsetningen er at arbeiderne betaler trygdeavgift til Norge. På grunn av EØS-avtalen, får konene til over 2.000 polske arbeidere i Norge 55.000 kroner i året i norsk støtte og trygd, selv om de aldri har satt beina på norsk jord.

Frp er sterkt imot at barnetrygd og kontantstøtte som arbeidsinnvandrere har rett til, eksporteres.

Men at Carl I Hagens venner i den norske kolonien på Costa del Sol nyter godt av norske velferds- og trygdeordninger er han ikke bekymret for.
Kan hende det er så enkelt at en konsekvens av EU og EØS nettopp er fri bevegelse både av arbeidskraft og velferdsordninger, det siste i den grad arbeidtakerne faktisk har betalt skatt og trygdeavgifter i Norge.

Etiketter: arbeid, Fremskrittspartiet, økonomi

Norge trapper opp tvangsutsendelsen av afghanske flyktninger enda Institutt for fredsforskning advarer mot dette fordi landet blir stadig mer utrygt. På under ett år er over 130 afghanere returnert til Afghanistan, melder NRK.

Samtidig varsler Bjarne Håkon Hanssen strakstiltak for økt arbeidsinnvandring. Bakgrunnen for dette er at myndighetenes spesialistkvote, med plass til 5.000 høyt utdannede arbeidsinnvandrere er langt unna fra å bli oppfylt. I fjor maktet en kun å hente inn 2.000.

Flyktninger ( som også er arbeidskraft) blir kastet på dør, samtidig som vi setter inn forsterket innsats for å få kremen av arbeidskraft fra andre land, og i den sammenheng er vi heller ikke fremmed for å rekruttere disse fra den 3. verden.

Det er noe beklemt over dette, her vi sitter i et av verdens rikeste land.

Etiketter: arbeid, inkludering, solidaritet

Den nye StaoilHydrosjefen tilbyr alle Statoil og Hydroansatte som blir 58 år i løpet av neste år et tilbud de færreste kan si nei til: En førtidspensjon tilsvarende 70 prosent av lønnen frem til de når ordinær pensjonsalder. Men ikke nok med det: Alle som skaffer seg en annen jobb vil beholde pensjonen fra StatoilHydro fullt ut, i tillegg til lønnen fra den nye jobben. Statoilsjefen betaler derfor rundt 1.600 ansatte 560 millioner i året for å slutte i selskapet.

Dette er helt hinsides enhver sunn fornuft. I en tid hvor landet har mangel på arbeidskraft og hvor offentlig politikk er IA-avtaler og legge forholdene til rette for at arbeidtakere skal stå lengere i arbeidslivet, skal altså StatoilHydro betale folk for å lære være å jobbe. Og ikke bare det; Staten tar hoveddelen av regninga. I Aftenposten i dag har Helge Lund ingen skrupler, og forsvarer gullpakkene.

Denne mannen er en samfunnsfiende. Gi ham snarest mulig en sluttpakke!

Etiketter: arbeid, økonomi

Det skjer mye bra for brukerne av Oslos helse- og sosialtjenester gjennom den koordinering og samordning som stat og kommune gjør for sosialtjenesten, trygdevesenet og A-etat gjennom NAV.

Ikke minst nedenstående brev som fastlegen forleden dag fikk fra det lokale NAV-kontor viser dette:

"Hei !
Vil informere deg om utviklingen i saken til NN (din klient).

Han har nå gjennomført kurset som bedret norskkunnskapene hans og som forberedte ham på jobb innenfor det hans ønsker mest av alt (barnehage/SFO). Kursleder var svært fornøyd med ham og uttalte at han var en drivkraft i forhold til å få med seg andre i samme situasjon. Kurset ble avsluttet i desember 2006 og klienten skal den 09.01.2007 i intervju som med stor sannsynlighet vil føre til at han begynner i jobb i ZZ barnehage allerede dagen etter.

Barnevernet skrev ham ut av saken tidlig høst fordi klienten var helt stabil og barna godt ivaretatt.

Selv sier han at han er blitt helt frisk og gleder seg til å begynne å jobbe.NAV prosjektet på XX samt NAV arbeid (tidl AETAT) vil takke for det gode samarbeidet som var med på å snu utviklingen i denne saken.

Med vennlig hilsen

YY, NAV konsulent"

Som fastlegen selv beskriver:

"Her har man ført en familiefar med eneansvar for 4 mindreårige barn, fra alkoholisme og selvdestruktiv adferd tilbake i arbeide og familieforsørgerrolle - et resultat av tett og godt teamarbeide mellom NAV og fastlege - til uvurderlig betydning for ham selv og barna hans - og "bivirkningen" er en besparelse i mangemillionersklassen for samfunnet. "

Veldig bra!!

Etiketter: arbeid

I 2001 foreslo byrådet en relativt ambesiøs "Handlingsplan for likebehandling og økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til stillinger i Oslo kommune" Som byrådet skriver i saken: "Oslo kommune har udekkede behov for arbeidskraft på flere områder, samtidig som kvalifiserte arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn har problemer med å bli ansatt i kommunale stillinger, særlig i lederstillinger. For å endre denne situasjonen og vår handlemåte som arbeidsgiver, er det behov for en egen handlingsplan som både sikrer likebehandling av søkere uavhengig av etnisk bakgrunn, som sikrer kompetanseutvikling av ansatte med innvandrerbakgrunn og som motvirker diskriminering." I all hovedsak fikk saken tilslutning i finanskomiteen og i bystyret.

Men så er det jo naturlig 5 år etter å spørre hvordan handlingsplanen er gjennomført, og hvorvidt det er oppnådd de resultater som en ønsket. SV ba derfor byrådet gi finanskomiteen en orientering. Og joda, det var nå gjort en del. Notatet beskriver på en grei måte hva som er gjort, men gir liten informasjon om hvorvidt de gjennomførte tiltak har gitt resultater. Og det er jo det som teller. Fra SVs side stilte vi derfor oppfølgingsspørsmål.

Og svaret fra byrådet er detaljert, men dokumenterer at byrådets har oppnådd relativt lite. I løpet av perioden 2001 til 2004 var det en nettoøkning av ikke-vestlige potensielle arbeidstakere (aldersgruppen 16 - 74) i Oslo på 12.202 personer. På tross av dette økte antall ikke-vestlige sysselsatte i Oslo kun med 4.187, og av dette var økningen i Oslo kommune bare på 1.405 personer.

Som forsker Lars Østby i Statistisk Sentralbyrå understreket i en Aftenpostenkronikk: "Arbeidsmarkedet er den viktigste arena for integrering, både for å skaffe inntekt og dermed ressurser til å delta på andre arenaer, og samtidig er rollen på arbeidsmarkedet selv et uttrykk for integrering på ett viktig område. Det er dessverre slik at innvandrerne som gjennomsnitt har 2,5 ganger høyere arbeidsledighet enn andre, og dette varierer fra nesten likt for vestlige innvandrere til tre ganger så høy ledighet for innvandrere fra Asia og fem ganger så høy fra Afrika."

I den situasjonen kan Oslo kommune slett ikke være fornøyd med at en perioden fra 2001 til 2004 har økt andel ansatte med innvandrerbakgrunn med 3,2 %, når innvandrernes andel av arbeidsstyrken i samme periode er økt med 2,3 %. Dette er er sannelig ikke et resultat som gjør at en kan slå hæla i taket og si at handlingsplanen var vellykket.

Og så kan en jo dernest spørre;
Hvordan gikk det med kompetanseutviklingen?
Eller: Har vi fått en bydelsdirektør eller etatssjef med ikke-vestlig bakgrunn?

Planens hovedmål var: "Oslo kommune ønsker at kommunens ansatte skal gjenspeile mangfoldet i byens befolkning." Vi har langt igjen.

Dette saksområdet skal jeg følge nøye, om nødvendig med nye initiativ.

Etiketter: arbeid, inkludering