fredag, februar 29
Arbeidsmoralisme mot fattigdom
Arbeidslinja i sosialpolitikken fungerer som en avledningsmanøver. Den tar fokus vekk fra det underliggende hovedproblemet. Samtidig tildekker den mangelen på vilje til å skaffe alternativt arbeid, skriver NIBR-forsker Ivar Brevik i siste nummer av LO-aktuelt:
Framveksten av nyfattigdom er knyttet til omstruktureringen av arbeidslivet de 30 siste åra. Med effektivitet og avkastning som overordnet mål, har vi gjennom utstøting og utestengning fra lønnsarbeid ført en økende andel i yrkesaktiv alder over på langvarige eller permanente stønader.
Jevnt og ufortrødent har vi skaffet oss et stort stønads- og trygde proletar iat. To tredeler av all inntekt blant de 10 prosent av befolkningen med lavest inntekt, kommer fra trygder og stønader. Fattigdom er framfor alt forbundet med å måtte leve av offentlige overføringer. Over 700 000 mottar i dag offent lige ytelser knyttet til sykdom, attføring, ledighet eller sosiale forhold. Dette utgjør cirka 24 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder, mot åtte prosent 1980.
Omfattende samfunnsendringer ligger til grunn for tredoblingen på 25 år. Men egenskaper ved arbeidsmarkedet er fraværende som den underliggende årsaken i forklaringene av fattigdom.
Gjennom vedvarende repetisjon av å «stå opp om morran», individualiseres et alvorlig samfunnsproblem. Både forskere og politikere har så langt naive og overivrige, oftest satt fokus på symptomene, det vil si egenskaper ved individene. De har skylapper for årsakene og behovet for et radikalt endret arbeids marked. Bøygen er arbeidsmarkedenes innretning. Å gå utenom løser ingen ting.
Moral, arbeid og trygdeytelser er nøye forbundet i vårt protestantiske samfunn: Gjør din plikt, krev din rett. Våre stønadsrettigheter utgår mest fra innsats i lønnsarbeid, mindre fra humanisme. Arbeidsmoralismen er selve inngangsbilletten til et fullverdig sosialdemokratisk velferdsfellesskap. Arbeidsmoralismen er også hovedårsaken til at Arbeiderpartiet aldri har ønsket å heve sosialhjelpa opp på folketrygdens minstesatser. Arbeiderbevegelsen har oftest vært en motkraft og ikke en drivkraft i arbeidet med å sikre fattige legale økonomiske rettigheter.
Arbeidslinja har lenge ligget til grunn for norsk sosialpolitikk. Den ble reaktivisert i 1995 (Velferdsmeldinga). Og de fleste tiltakene, både i den forrige og nåværende regjerings Tiltaksplan mot fattigdom, er tuftet på, og gjennomsyret av, den såkalte arbeidslinja. Den protestantiske arbeidsmoralismens nakkegrep på sosialpolitikken og dens hellige konsekvens, arbeidslinja, er hovedårsaken til at en gang på gang kjører seg fast. Det er regjeringens hovedsatsing i kampen mot fattigdom, det nye kvalifiseringsprogrammet for sosialhjelpsklienter, et ferskt eksempel på.
I tråd med arbeidslinja har regjeringen nå lansert er kvalifiseringsprogram med tilhørende kvalifiseringsstønad for å føre langtids sosialhjelpsklienter tilbake til arbeidslivet. Det vil maks være 10 000 i målgruppen ved full drift av kvalifiseringsprogrammet i 2010. Om vi tar utgangspunkt i OECDs definisjon av fattigdom, vil de teoretiske 10 000 som vil kunne delta i kvalifiseringsprogrammet, utgjøre fire prosent av de fattige i Norge. Hva med de øvrige 96 prosentene som ikke vil ha nytte av hovedsatsingen i regjeringens fattigdomsbekjempelse? I 2006 var det for øvrig cirka 50 000 langtidsmottakere (6 mnd+) av sosialhjelp og 120 000 sosialhjelpsklienter i alt.
I 2008 koster kvalifiseringsprogrammet staten 230 millioner til kommunene til antatt 4 000 sosialhjelpsklienter, altså 58 000 kroner per person. Tidligere evalueringer av denne typen tiltak viser at de enten har vært uten positivt resultat, at effekten er usikker eller at én av ti er kommet i arbeid. Regjeringen legger til grunn at sysselsettingsandelen blant deltakere i programmet sannsynligvis vil øke til 12 prosent på lengre sikt. Programmet vil således arte seg som en helårsmanøver over to år uten ut sikt til vesentlig positivt sysselsettingsmessig utfall.
Det må dessuten være nokså illusorisk å forutsette at det arbeidsmarkedet som har støtt folk ut eller hindret dem i å komme inn – oftest gjentatte ganger – i neste omgang skal ta dem tilbake når de attpå til har en rekke helseproblemer. Å legge opp til en ferd for disse som forutsetter ordinær inkludering i det ordinære arbeidsmarked, vil være som å bekjempe sykdom med sykdommens årsak.
Vi har bedrevet tiltaksplaner mot fattigdom i seks år. Knapt noe sosialpolitisk område har hatt større fokus i disse åra og knapt noe område har hatt så liten faktisk uttelling.
Regjeringens kvalifiseringsprogram er egentlig en retorisk øvelse til en relativt billig penge, der den politiske «gevinsten» sannsynligvis er langt større enn hva øvelsen koster. Arbeidslinja i sosialpolitikken fungerer som en avledningsmanøver. Den bringer fokus vekk fra det underliggende hovedproblemet, samtidig som den tildekker mangelen på vilje til å framskaffe alternativt arbeid. En gjør hva en gjør for å slippe å gjøre det som egentlig må gjøres. Min påstand er at den norske vassekte protestantiske arbeidsmoralismen forkludrer arbeidet med å løse fattigdomsproblemene. Både fagfolk, politikere og menigmann må gjennom en langvarig lutring i forhold til denne arbeidsmoralismen. Den er hovedproblemet vi må komme rundt for å skape faktiske framskritt i forhold til fattigdomsbekjempelse. Den veien er lang.
I sitt overdøvende fokus på arbeidslinja farer myndighetene uansvarlig lett over det forhold at det i dag er svært lite rom – om noe – for den som ikke er fullt tilpasset og med arbeidsevne som gjør at en kan fungere 100 prosent. Skal vi nå faktiske og varige resultater må det gjennomføres en politikk som stiller slike krav til arbeidslivet at det blir plass også for dem med redusert arbeidsevne.
Så lenge det ikke stilles forpliktende krav til arbeidsgiverne og så lenge retten til arbeid bare gjelder dem markedet ser seg tjent med, vil det frenetiske fokuset på arbeidslinja kun tjene den funksjon den allerede har, nemlig å maskere hovedproblemet: et avkastnings- og effektivitetsinnretta arbeidsmarked som en
stadig avtakende del av befolkningen har helse til og der det i avtakende grad er rom for dem Nav skal hjelpe. NAV kan etablere og drive arbeidstiltak for sosialhjelpsklienter så kløktig de bare måtte evne og ville, men er dømt til å mislykkes så lenge det i det reelle arbeidslivet finnes så få arbeidsplasser
med rom for personer med redusert arbeidsevne.
Så langt har arbeidsgivere av alle slag vederlagsfritt kunnet vrake og overlate den arbeidskrafta de ikke har sett seg tjent med nesten gratis til folketrygden. Nå, i den neste runden, inviteres de til ta å den tilbake like vederlagsfritt for å ta ut restarbeidsevnen ved gjenbruk av gode rester gjennom ordningen arbeid for lønnstilskudd. Når amerikanske næringslivsledere får høre om alt dette utrolige, utbryter de: «say that again»!!
Inntil vi har fått gjenreist et demokratisk arbeidsliv der det er plass for de fleste og retten til arbeid er reell, må vi satse bredt på å bygge ut tilrettelagte arbeidsplasser utenom det ordinære markedet i offentlig regi i form av det vi blant annet lenge har kjent som vernete arbeidsplasser.
Men så lenge en ikke evner å få lagt om arbeidslivets være- og virkemåte slik at det gis rom for de etter hvert store deler av befolkningen som ikke har full arbeidsevne, slik markedet til enhver tid definerer den, vil lavinntektsgruppene og fattigdommen fortsette å vokse på samme måte som den har gjort de 20 siste åra. Fordi politikerne ikke tør å tømre en politikk for radikal stopp av utstøtingen fra lønnsarbeid, vil Soria Moria-løftet om å avskaffe fattigdom gradvis forta seg og forvandles til det håp om et Fata Morgana som det under dagens realpolitiske kurs de facto er.
I politikken nytter en i dag de svakestes avmaktssituasjon som spillplass, der en bruser med de sosialdemokratiske retoriske fjærene og avleder fra det egentlige prosjektet: Velferd for de brede middelklasse-lag! Det å ikke løfte de svake først, går på et samfunns anstendighet løs. Og det gjør det når en løfter middelklassen og de rike foran dem som befinner seg nederst: «Ti jo høiere de som er stillet dårligst løftes op, des høiere løftes hele samfundet op», sa Johan Castberg for 100 år siden.
Framveksten av nyfattigdom er knyttet til omstruktureringen av arbeidslivet de 30 siste åra. Med effektivitet og avkastning som overordnet mål, har vi gjennom utstøting og utestengning fra lønnsarbeid ført en økende andel i yrkesaktiv alder over på langvarige eller permanente stønader.
Jevnt og ufortrødent har vi skaffet oss et stort stønads- og trygde proletar iat. To tredeler av all inntekt blant de 10 prosent av befolkningen med lavest inntekt, kommer fra trygder og stønader. Fattigdom er framfor alt forbundet med å måtte leve av offentlige overføringer. Over 700 000 mottar i dag offent lige ytelser knyttet til sykdom, attføring, ledighet eller sosiale forhold. Dette utgjør cirka 24 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder, mot åtte prosent 1980.
Omfattende samfunnsendringer ligger til grunn for tredoblingen på 25 år. Men egenskaper ved arbeidsmarkedet er fraværende som den underliggende årsaken i forklaringene av fattigdom.
Gjennom vedvarende repetisjon av å «stå opp om morran», individualiseres et alvorlig samfunnsproblem. Både forskere og politikere har så langt naive og overivrige, oftest satt fokus på symptomene, det vil si egenskaper ved individene. De har skylapper for årsakene og behovet for et radikalt endret arbeids marked. Bøygen er arbeidsmarkedenes innretning. Å gå utenom løser ingen ting.
Moral, arbeid og trygdeytelser er nøye forbundet i vårt protestantiske samfunn: Gjør din plikt, krev din rett. Våre stønadsrettigheter utgår mest fra innsats i lønnsarbeid, mindre fra humanisme. Arbeidsmoralismen er selve inngangsbilletten til et fullverdig sosialdemokratisk velferdsfellesskap. Arbeidsmoralismen er også hovedårsaken til at Arbeiderpartiet aldri har ønsket å heve sosialhjelpa opp på folketrygdens minstesatser. Arbeiderbevegelsen har oftest vært en motkraft og ikke en drivkraft i arbeidet med å sikre fattige legale økonomiske rettigheter.
Arbeidslinja har lenge ligget til grunn for norsk sosialpolitikk. Den ble reaktivisert i 1995 (Velferdsmeldinga). Og de fleste tiltakene, både i den forrige og nåværende regjerings Tiltaksplan mot fattigdom, er tuftet på, og gjennomsyret av, den såkalte arbeidslinja. Den protestantiske arbeidsmoralismens nakkegrep på sosialpolitikken og dens hellige konsekvens, arbeidslinja, er hovedårsaken til at en gang på gang kjører seg fast. Det er regjeringens hovedsatsing i kampen mot fattigdom, det nye kvalifiseringsprogrammet for sosialhjelpsklienter, et ferskt eksempel på.
I tråd med arbeidslinja har regjeringen nå lansert er kvalifiseringsprogram med tilhørende kvalifiseringsstønad for å føre langtids sosialhjelpsklienter tilbake til arbeidslivet. Det vil maks være 10 000 i målgruppen ved full drift av kvalifiseringsprogrammet i 2010. Om vi tar utgangspunkt i OECDs definisjon av fattigdom, vil de teoretiske 10 000 som vil kunne delta i kvalifiseringsprogrammet, utgjøre fire prosent av de fattige i Norge. Hva med de øvrige 96 prosentene som ikke vil ha nytte av hovedsatsingen i regjeringens fattigdomsbekjempelse? I 2006 var det for øvrig cirka 50 000 langtidsmottakere (6 mnd+) av sosialhjelp og 120 000 sosialhjelpsklienter i alt.
I 2008 koster kvalifiseringsprogrammet staten 230 millioner til kommunene til antatt 4 000 sosialhjelpsklienter, altså 58 000 kroner per person. Tidligere evalueringer av denne typen tiltak viser at de enten har vært uten positivt resultat, at effekten er usikker eller at én av ti er kommet i arbeid. Regjeringen legger til grunn at sysselsettingsandelen blant deltakere i programmet sannsynligvis vil øke til 12 prosent på lengre sikt. Programmet vil således arte seg som en helårsmanøver over to år uten ut sikt til vesentlig positivt sysselsettingsmessig utfall.
Det må dessuten være nokså illusorisk å forutsette at det arbeidsmarkedet som har støtt folk ut eller hindret dem i å komme inn – oftest gjentatte ganger – i neste omgang skal ta dem tilbake når de attpå til har en rekke helseproblemer. Å legge opp til en ferd for disse som forutsetter ordinær inkludering i det ordinære arbeidsmarked, vil være som å bekjempe sykdom med sykdommens årsak.
Vi har bedrevet tiltaksplaner mot fattigdom i seks år. Knapt noe sosialpolitisk område har hatt større fokus i disse åra og knapt noe område har hatt så liten faktisk uttelling.
Regjeringens kvalifiseringsprogram er egentlig en retorisk øvelse til en relativt billig penge, der den politiske «gevinsten» sannsynligvis er langt større enn hva øvelsen koster. Arbeidslinja i sosialpolitikken fungerer som en avledningsmanøver. Den bringer fokus vekk fra det underliggende hovedproblemet, samtidig som den tildekker mangelen på vilje til å framskaffe alternativt arbeid. En gjør hva en gjør for å slippe å gjøre det som egentlig må gjøres. Min påstand er at den norske vassekte protestantiske arbeidsmoralismen forkludrer arbeidet med å løse fattigdomsproblemene. Både fagfolk, politikere og menigmann må gjennom en langvarig lutring i forhold til denne arbeidsmoralismen. Den er hovedproblemet vi må komme rundt for å skape faktiske framskritt i forhold til fattigdomsbekjempelse. Den veien er lang.
I sitt overdøvende fokus på arbeidslinja farer myndighetene uansvarlig lett over det forhold at det i dag er svært lite rom – om noe – for den som ikke er fullt tilpasset og med arbeidsevne som gjør at en kan fungere 100 prosent. Skal vi nå faktiske og varige resultater må det gjennomføres en politikk som stiller slike krav til arbeidslivet at det blir plass også for dem med redusert arbeidsevne.
Så lenge det ikke stilles forpliktende krav til arbeidsgiverne og så lenge retten til arbeid bare gjelder dem markedet ser seg tjent med, vil det frenetiske fokuset på arbeidslinja kun tjene den funksjon den allerede har, nemlig å maskere hovedproblemet: et avkastnings- og effektivitetsinnretta arbeidsmarked som en
stadig avtakende del av befolkningen har helse til og der det i avtakende grad er rom for dem Nav skal hjelpe. NAV kan etablere og drive arbeidstiltak for sosialhjelpsklienter så kløktig de bare måtte evne og ville, men er dømt til å mislykkes så lenge det i det reelle arbeidslivet finnes så få arbeidsplasser
med rom for personer med redusert arbeidsevne.
Så langt har arbeidsgivere av alle slag vederlagsfritt kunnet vrake og overlate den arbeidskrafta de ikke har sett seg tjent med nesten gratis til folketrygden. Nå, i den neste runden, inviteres de til ta å den tilbake like vederlagsfritt for å ta ut restarbeidsevnen ved gjenbruk av gode rester gjennom ordningen arbeid for lønnstilskudd. Når amerikanske næringslivsledere får høre om alt dette utrolige, utbryter de: «say that again»!!
Inntil vi har fått gjenreist et demokratisk arbeidsliv der det er plass for de fleste og retten til arbeid er reell, må vi satse bredt på å bygge ut tilrettelagte arbeidsplasser utenom det ordinære markedet i offentlig regi i form av det vi blant annet lenge har kjent som vernete arbeidsplasser.
Men så lenge en ikke evner å få lagt om arbeidslivets være- og virkemåte slik at det gis rom for de etter hvert store deler av befolkningen som ikke har full arbeidsevne, slik markedet til enhver tid definerer den, vil lavinntektsgruppene og fattigdommen fortsette å vokse på samme måte som den har gjort de 20 siste åra. Fordi politikerne ikke tør å tømre en politikk for radikal stopp av utstøtingen fra lønnsarbeid, vil Soria Moria-løftet om å avskaffe fattigdom gradvis forta seg og forvandles til det håp om et Fata Morgana som det under dagens realpolitiske kurs de facto er.
I politikken nytter en i dag de svakestes avmaktssituasjon som spillplass, der en bruser med de sosialdemokratiske retoriske fjærene og avleder fra det egentlige prosjektet: Velferd for de brede middelklasse-lag! Det å ikke løfte de svake først, går på et samfunns anstendighet løs. Og det gjør det når en løfter middelklassen og de rike foran dem som befinner seg nederst: «Ti jo høiere de som er stillet dårligst løftes op, des høiere løftes hele samfundet op», sa Johan Castberg for 100 år siden.
Etiketter: arbeid, fattigdom, sosialpolitikk
Comments:
<< Home
Ivar Brevik er som alltid bra! Men jeg reagerer på betegnelsen "de svake" og "de svakeste" på slutten. Da er det faktisk lett å ende opp med egenskapsforklaringer. Bare slå opp synonymer til ordet "svak" i en ordbok: skjør, skral, dottete, godfjottet, holdningsløs, viljeløs, dårlig m.m. Språk "smitter" og skaper holdninger, og inndelingen av folk som sterke og svake er ikke bra. Like lite som en vanskeligstilt er vanskelig, like lite er svakstilte svake.
# posted by 
: 7:21 p.m.
: 7:21 p.m.
Ivar Brevik er god på diagnose og opplysning, men elendig når det gjelder løsningsforslag
sitat:
"I sitt overdøvende fokus på arbeidslinja farer myndighetene uansvarlig lett over det forhold at det i dag er svært lite rom – om noe – for den som ikke er fullt tilpasset og med arbeidsevne som gjør at en kan fungere 100 prosent. Skal vi nå faktiske og varige resultater må det gjennomføres en politikk som stiller slike krav til arbeidslivet at det blir plass også for dem med redusert arbeidsevne."
Der er han jo helt på linja med den protestantiske arbeidsmoralen han selv beskriver flott teoretisk, vi i KREM, Kreativt og mangfoldig arbeidsliv, har det motsatte perspektiv, nemlig at denne delen av arbeidsstokken, 24 prosent, har bedre arbeidsevne enn de som er inkludert av selvsentrerte arbeidsgivere som skaper dårlig stemning for å bare vise fram sitt eget ego.
Det er greit at Ivar Brevik er forsker og ser forholda, som de er, man han når fullstendig sitt inkompetansenivå der kan skal si til arbeidsgiverne at de skal ta inn folk med reduserte arbeidsevne.
Har plutselig nå 24 prosent redusert arbeidsevne mot før 9 prosent?
Nei
Det er arbeidsplassene folk ikke klarer maset på, de får ikke vært seg selv får ikke utviklet sin kreativitet, går ikke med på å bli sykeliggjort, der credoet er "Vi forlanger effektivitet", Men for hvem. For sjefen? For bedriften?
Dette er fremmmedgjøring, om jeg må be.
Karl Marx burde igjen brukes her, selvfølgelig, Ivar Brevik har kommet med innspill, men han bør sette seg ned å skjønne begrepet fremmedgjøring i dagens samfunn.
Legg inn en kommentar
sitat:
"I sitt overdøvende fokus på arbeidslinja farer myndighetene uansvarlig lett over det forhold at det i dag er svært lite rom – om noe – for den som ikke er fullt tilpasset og med arbeidsevne som gjør at en kan fungere 100 prosent. Skal vi nå faktiske og varige resultater må det gjennomføres en politikk som stiller slike krav til arbeidslivet at det blir plass også for dem med redusert arbeidsevne."
Der er han jo helt på linja med den protestantiske arbeidsmoralen han selv beskriver flott teoretisk, vi i KREM, Kreativt og mangfoldig arbeidsliv, har det motsatte perspektiv, nemlig at denne delen av arbeidsstokken, 24 prosent, har bedre arbeidsevne enn de som er inkludert av selvsentrerte arbeidsgivere som skaper dårlig stemning for å bare vise fram sitt eget ego.
Det er greit at Ivar Brevik er forsker og ser forholda, som de er, man han når fullstendig sitt inkompetansenivå der kan skal si til arbeidsgiverne at de skal ta inn folk med reduserte arbeidsevne.
Har plutselig nå 24 prosent redusert arbeidsevne mot før 9 prosent?
Nei
Det er arbeidsplassene folk ikke klarer maset på, de får ikke vært seg selv får ikke utviklet sin kreativitet, går ikke med på å bli sykeliggjort, der credoet er "Vi forlanger effektivitet", Men for hvem. For sjefen? For bedriften?
Dette er fremmmedgjøring, om jeg må be.
Karl Marx burde igjen brukes her, selvfølgelig, Ivar Brevik har kommet med innspill, men han bør sette seg ned å skjønne begrepet fremmedgjøring i dagens samfunn.
# posted by : 9:07 p.m.
: 9:07 p.m.<< Home
