Ivar Johansens blogg

I folkevalgtrollen har jeg betydelig kontakt med de ansattes tillitsvalgte, blant annet de kommunens tjenestesteder. Det gir en viktig korreksjon til den silte informasjon byrådet gir, og ikke minst gir det gode innspill til hvordan tilstanden er blant kommunens fotsoldater og de innbyggerne de skal tjene. Her er henvendelse fra en tillitsvalgt på Prosenteret:

"Takk for at du spør om det er noe jeg som tillitsvalgt på Pro Sentret mener dere må være oppmerksomme på i forbindelse med årsberetningen for 2007.

Vi fikk heldigvis 1.000.000 kr ekstra i forhold til det foreslåtte budsjettet for 2008. Dette har forhåpentligvis gjort situasjonen for Pro Sentret noe bedre, vi vet enda ikke hvilken støtte vi kan regne med å få ifra SHDir, men dersom vi får tilnærmet den støtten vi har hatt tidligere kommer vi til å klare å opprettholde driften på nivå med tidligere år. Men det som er viktig å poengtere er at vi har måttet nedprioritere enkelte områder i driften vår for å få hjulene til å gå rundt. Det viktigste eksemplet på dette er oppsøkende arbeid rettet mot menn/gutter som selger sex. Vi har ikke hatt oppsøkende arbeid rettet mot menn/gutter siden tidlig på 2000-tallet. Dette arbeidet ble nedprioritert fordi vi i den perioden fikk flere brukere i fra andre land (spesielt Nigeria).

Et annet punkt er det ordinære oppsøkende arbeidet vårt. Vi har et ønske om å kunne gå oppsøkende i helger for å kunne nå flere potensielle brukere og synliggjøre oss, men dette har vi ikke lønnsmidler til. Vi har brukt å gå felt ute i helger og natt på sommertid, men dette er basert på frivillighet fra de ansatte, og det er ikke mulig å basere en drift på frivillighet. Fremover på grunn av den nye loven som vil forby kjøp av sex, som vi regner med kommer ved årsskiftet, må vi nok også endre vår måte å arbeide oppsøkende på. Jeg tenker at vi kommer til å benytte oss mer av internett og diverse chattekanaler der. Jeg synes jeg legger merke til signaler om at når loven kommer så trenger ikke Pro Sentret å få like mye støtte som før. Jeg vil advare mot en sånn holdning da jeg ikke tror prostitusjonen forsvinner, men vil gå innendørs - noe som vil kreve mye arbeid fra oss. For ikke å snakke om arbeidet vi gjør som omhandler arbeidsmarkedstiltak.

Vi ser også en økt pågang på helsetilbudet vårt, vi skulle gjerne hatt faste stillinger til de ansatte på helseavdelingen, de arbeider nå på prosjekt. Videre skulle vi gjerne hatt en lege ansatt i 100% stilling i og med at vi har en enorm pågang på helsetjenestene våre.

Jeg føler at jeg ikke har svart svært utfyllende her, men noen gode punkter er det. Spør meg gjerne om flere detaljer om du vil!

Til slutt vil jeg anbefale årsrapporten vår for 2007. Du finner den på internettsiden vår www.prosentret.no. Og så har vi hatt besøk av Kronprinsessen idag så det er reportasjer blant annet på NRK Dagsrevyen kl 1900...


Med vennlig hilsen

Andreas P. Kikvik

FO-tillitsvalgt, Pro Sentret"

Etiketter: fattigdom, prostitusjon, rusomsorg

Påskeuka er en god illustrasjon på forskjells-Norge, også tydelig formidlet og dokumentert gjennom noen Dagsrevyen-innslag.

Dagsrevyen kan fortelle at salg av luksushytter og og utleie av luksushytter går unna så det suser i fjellheimen. Og de ferierende ordner ikke nødvendigvis middagen selv, en lokal kokk kommer til hytta og ordner middagen for hytteturistene.Som Dagsrevyreporteren melder; 11-12 millioner skremmer ikke kjøperne, snarere det motsatte.

Men i den Høyre/Fr.P.styrte Oslo er påskehelgen - som det har vært hele denne vinteren - slik at det er det laget så byråkratiske og kronglete systemer for de bostedsløse, at det omtrent er et dagsprosjekt å skaffe seg en seng å sove på for natta. Og kan du ikke dokumentere eller sannsynliggjøre at du har tilhørighet til Oslo er det lite sannsynlig at du får tildelt en seng. Da er det ikke plass for deg i Fr.P-Listhaugs herberge.

Igjen er det Bymisjonen og Tøyenkirken som må stille opp, der Høyre/Fr.P-byrådet svikter.

I Oslo er det nå i hovedsak de ressurssterke bostedsløse som når fram i hjelpeapparatet, mens kanskje de aller mest hjelpetrengende blir henvist til å sove ute under bruer eller i trappeoppganger. De gir opp underveis i hinderløpet.

Etiketter: fattigdom, sosialpolitikk

Det offentlige Norge har gode målformuleringer om et inkluderende samfunn og inkluderende arbeidsliv, også når det gjelder å ansette ikke-vestlige minoriteter. Men slike vakre formuleringer har bare verdi dersom vi er villig til å sette inn nødvendige tiltak for å realisere målsettingen.

Oslo kommune som arbeidsgiver har hatt gode intensjoner og målformuleringer, men erfaringen viser at disse tiltak har vært svært utilstrekkelige. Selv om ledigheten går ned også blant ikke-vestlige minoriteter, er den tre ganger så høy blant førstegenerasjonsinnvandrere enn for den øvrige befolkning. Kommunen som arbeidsgiver har ikke i tilstrekkelig grad klart å rekruttere ikke-vestlige minoriteter til lederstillinger.

Derfor bør kommunen gå et steg lenger ved å innføre moderat kvotering som prinsipp i kommunens ansettelsesprosedyrer; dersom to søkere har like eller tilnærmet like kvalifikasjoner skal den med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn foretrekkes. Dette tiltaket er ikke godt nok alene, men kan sammen med andre tiltak bidra til en betydelig styrking av disse gruppers muligheter på arbeidsmarkedet.

Kvotering er et velkjent virkemiddel. Eksempler på dette er ;

- kvotering av kvinner til styrer og utvalg
- ved valg av medlemmer i offentlig råd og utvalg hensyntas geografi, alder, kjønn som innebygget prinsipp
- ved stortingsvalg trengs færre stemmer fra Nord-Norge for å få en representant enn fra for eksempel Oslo

Med andre ord aksepteres kvoteringslignende tiltak som en legitim måte å rette opp skjevheter på, og at dette faktisk er viktig av hensyn til demokratiet.

Det er grunn til å understreke at ikke-vestlige minoriteter ofte kan bidra med en tilleggskompetanse som kommunen sårt trenger, og som kan styrke kommunens evne til å utvikle et godt tjenestetilbud for hele befolkningen. Gjennom sin bakgrunn kan de styrke kommunens kompetanse på områder som språk, andre lands kulturer og miljø. Å kjenne to kulturer og to språk ”under huden” er en unik kompetanse.

Enkelte grupper opplever større utfordringer med å få innpass i samfunns- og arbeidslivet enn andre. Marginalisering går på det enkelte individs menneskeverd ved å måtte oppleve at det norske storsamfunnet ikke i tilstrekkelig verdsetter den enkeltes kompetanse og evne til å bidra med sin arbeidsinnsats. For samfunnet selv koster dette også dyrt, både i kroner og på andre måter ikke å utnytte denne ressurs.

Derfor har jeg fremmet forslag i Oslo bystyre om at kommunen skal sette i gang et forsøk med moderat kvotering av personer med ikke-vestlige bakgrunn, samt en særskilt plan for å rekruttere flere etnisk minoritetsbakgrunn i høyere og ledende stillinger. Dessverre ser det så langt ut til at bystyrets borgerlige flertall vil si nei til et slikt forslag.

Etiketter: fattigdom, inkludering, solidaritet

Barneombudet bør være jurist, sa den avtroppende barne- og likestillingsminister.Som om ikke Barneombudets kontor fra før av har flere jurister.

Det kan være en grunn til å stille et spørsmålstegn ved hvorvidt ombudsordningene skal fylles opp av stort sett bare jurister, eller om ikke også sosialfaglig bakgrunn også er en viktig kompetanse.

Og la meg drøfte dette noe ut fra Oslo kommunes helse og sosialombud: Det er en utfordring å utforme helse- og sosialombudets virkeområde og arbeidsoppgaver i forhold til den utvikling innen velferdsområdet som vi kan se kommer i fremtiden. På basis av en slik vurdering, vil det være aktuelt å diskutere hvilken kompetanse ombudet trenger, og hvilke faggrupper som kan bidra til å styrke brukernes behov for råd/veiledning, klagehjelp osv.

Ombudet skal også forholde seg til hjelpesystemene og arbeide for systemiske bedringer til beste for brukerne. Dette innebærer bl.a at det rettslige grunnlag som enkeltsaker og systemiske forhold hviler på, må suppleres med etiske og velferdsmessige standarder. Den juridiske minimalismens tid er over. Mange saker innen behandingen av innvandrere og asylsøkere eksemplifiserer dette. Ikke sjelden kan en formell rett skjule en faktisk urett. I tiden som kommer - med f.eks et svært NAV-system som forutsetningsvis vil fungere helt forskjellig innen et stort vurderingsrom - trengs det innsikt fra mange faglige synsvinkler for å kunne ha noen kvalifisert oppfatning av hvor velferdens standarderer ligger, og bør ligge i de enkelte sakene.

Også i dagens virkelighet dreier mange klager og mang en urett seg om hvordan folk behandles, om diskriminering, om mangel på psykologisk og praktisk forståelse for konsekvenser av hjelpesystemenes vedtak og handlinger mv. Ombudet skal vurdere mange sider ved den hjelp folk tilbys, og trenger derfor - i likhet med Fylkesmannens klageinstanser - forskjellige faggrupper i sitt personale som kan bidra til å komplettere vurderingen både i forhold til enkeltsaker, systemiske forhold og velferdsfaglige utfordringer.

Utfordringen er altså å kunne se hvilken velferdspolitisk utvikling vi står foran, og å ha en oppfatning om den tverrfaglige kompetansen som kreves for å møte den, både i hjelpeapparatet og i klagesystemene. Etter den ansettelsespraksis som er fulgt hos Oslos helse- og sosialombud de siste årene, har de nå et nesten rent juristkontor.

Etiketter: eldreomsorg, fattigdom, helse, kommunen, rusomsorg, sosialpolitikk

Arbeidslinja i sosialpolitikken fungerer som en avledningsmanøver. Den tar fokus vekk fra det underliggende hovedproblemet. Samtidig tildekker den mangelen på vilje til å skaffe alternativt arbeid, skriver NIBR-forsker Ivar Brevik i siste nummer av LO-aktuelt:

Framveksten av nyfattigdom er knyttet til omstruktureringen av arbeidslivet de 30 siste åra. Med effektivitet og avkastning som overordnet mål, har vi gjennom utstøting og utestengning fra lønnsarbeid ført en økende andel i yrkesaktiv alder over på langvarige eller permanente stønader.

Jevnt og ufortrødent har vi skaffet oss et stort stønads- og trygde proletar iat. To tredeler av all inntekt blant de 10 prosent av befolkningen med lavest inntekt, kommer fra trygder og stønader. Fattigdom er framfor alt forbundet med å måtte leve av offentlige overføringer. Over 700 000 mottar i dag offent lige ytelser knyttet til sykdom, attføring, ledighet eller sosiale forhold. Dette utgjør cirka 24 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder, mot åtte prosent 1980.

Omfattende samfunnsendringer ligger til grunn for tredoblingen på 25 år. Men egenskaper ved arbeidsmarkedet er fraværende som den underliggende årsaken i forklaringene av fattigdom.

Gjennom vedvarende repetisjon av å «stå opp om morran», individualiseres et alvorlig samfunnsproblem. Både forskere og politikere har så langt naive og overivrige, oftest satt fokus på symptomene, det vil si egenskaper ved individene. De har skylapper for årsakene og behovet for et radikalt endret arbeids marked. Bøygen er arbeidsmarkedenes innretning. Å gå utenom løser ingen ting.

Moral, arbeid og trygdeytelser er nøye forbundet i vårt protestantiske samfunn: Gjør din plikt, krev din rett. Våre stønadsrettigheter utgår mest fra innsats i lønnsarbeid, mindre fra humanisme. Arbeidsmoralismen er selve inngangsbilletten til et fullverdig sosialdemokratisk velferdsfellesskap. Arbeidsmoralismen er også hovedårsaken til at Arbeiderpartiet aldri har ønsket å heve sosialhjelpa opp på folketrygdens minstesatser. Arbeiderbevegelsen har oftest vært en motkraft og ikke en drivkraft i arbeidet med å sikre fattige legale økonomiske rettigheter.

Arbeidslinja har lenge ligget til grunn for norsk sosialpolitikk. Den ble reaktivisert i 1995 (Velferdsmeldinga). Og de fleste tiltakene, både i den forrige og nåværende regjerings Tiltaksplan mot fattigdom, er tuftet på, og gjennomsyret av, den såkalte arbeidslinja. Den protestantiske arbeidsmoralismens nakkegrep på sosialpolitikken og dens hellige konsekvens, arbeidslinja, er hovedårsaken til at en gang på gang kjører seg fast. Det er regjeringens hovedsatsing i kampen mot fattigdom, det nye kvalifiseringsprogrammet for sosialhjelpsklienter, et ferskt eksempel på.

I tråd med arbeidslinja har regjeringen nå lansert er kvalifiseringsprogram med tilhørende kvalifiseringsstønad for å føre langtids sosialhjelpsklienter tilbake til arbeidslivet. Det vil maks være 10 000 i målgruppen ved full drift av kvalifiseringsprogrammet i 2010. Om vi tar utgangspunkt i OECDs definisjon av fattigdom, vil de teoretiske 10 000 som vil kunne delta i kvalifiseringsprogrammet, utgjøre fire prosent av de fattige i Norge. Hva med de øvrige 96 prosentene som ikke vil ha nytte av hovedsatsingen i regjeringens fattigdomsbekjempelse? I 2006 var det for øvrig cirka 50 000 langtidsmottakere (6 mnd+) av sosialhjelp og 120 000 sosialhjelpsklienter i alt.

I 2008 koster kvalifiseringsprogrammet staten 230 millioner til kommunene til antatt 4 000 sosialhjelpsklienter, altså 58 000 kroner per person. Tidligere evalueringer av denne typen tiltak viser at de enten har vært uten positivt resultat, at effekten er usikker eller at én av ti er kommet i arbeid. Regjeringen legger til grunn at sysselsettingsandelen blant deltakere i programmet sannsynligvis vil øke til 12 prosent på lengre sikt. Programmet vil således arte seg som en helårsmanøver over to år uten ut sikt til vesentlig positivt sysselsettingsmessig utfall.

Det må dessuten være nokså illusorisk å forutsette at det arbeidsmarkedet som har støtt folk ut eller hindret dem i å komme inn – oftest gjentatte ganger – i neste omgang skal ta dem tilbake når de attpå til har en rekke helseproblemer. Å legge opp til en ferd for disse som forutsetter ordinær inkludering i det ordinære arbeidsmarked, vil være som å bekjempe sykdom med sykdommens årsak.

Vi har bedrevet tiltaksplaner mot fattigdom i seks år. Knapt noe sosialpolitisk område har hatt større fokus i disse åra og knapt noe område har hatt så liten faktisk uttelling.

Regjeringens kvalifiseringsprogram er egentlig en retorisk øvelse til en relativt billig penge, der den politiske «gevinsten» sannsynligvis er langt større enn hva øvelsen koster. Arbeidslinja i sosialpolitikken fungerer som en avledningsmanøver. Den bringer fokus vekk fra det underliggende hovedproblemet, samtidig som den tildekker mangelen på vilje til å framskaffe alternativt arbeid. En gjør hva en gjør for å slippe å gjøre det som egentlig må gjøres. Min påstand er at den norske vassekte protestantiske arbeidsmoralismen forkludrer arbeidet med å løse fattigdomsproblemene. Både fagfolk, politikere og menigmann må gjennom en langvarig lutring i forhold til denne arbeidsmoralismen. Den er hovedproblemet vi må komme rundt for å skape faktiske framskritt i forhold til fattigdomsbekjempelse. Den veien er lang.

I sitt overdøvende fokus på arbeidslinja farer myndighetene uansvarlig lett over det forhold at det i dag er svært lite rom – om noe – for den som ikke er fullt tilpasset og med arbeidsevne som gjør at en kan fungere 100 prosent. Skal vi nå faktiske og varige resultater må det gjennomføres en politikk som stiller slike krav til arbeidslivet at det blir plass også for dem med redusert arbeidsevne.

Så lenge det ikke stilles forpliktende krav til arbeidsgiverne og så lenge retten til arbeid bare gjelder dem markedet ser seg tjent med, vil det frenetiske fokuset på arbeidslinja kun tjene den funksjon den allerede har, nemlig å maskere hovedproblemet: et avkastnings- og effektivitetsinnretta arbeidsmarked som en
stadig avtakende del av befolkningen har helse til og der det i avtakende grad er rom for dem Nav skal hjelpe. NAV kan etablere og drive arbeidstiltak for sosialhjelpsklienter så kløktig de bare måtte evne og ville, men er dømt til å mislykkes så lenge det i det reelle arbeidslivet finnes så få arbeidsplasser
med rom for personer med redusert arbeidsevne.

Så langt har arbeidsgivere av alle slag vederlagsfritt kunnet vrake og overlate den arbeidskrafta de ikke har sett seg tjent med nesten gratis til folketrygden. Nå, i den neste runden, inviteres de til ta å den tilbake like vederlagsfritt for å ta ut restarbeidsevnen ved gjenbruk av gode rester gjennom ordningen arbeid for lønnstilskudd. Når amerikanske næringslivsledere får høre om alt dette utrolige, utbryter de: «say that again»!!

Inntil vi har fått gjenreist et demokratisk arbeidsliv der det er plass for de fleste og retten til arbeid er reell, må vi satse bredt på å bygge ut tilrettelagte arbeidsplasser utenom det ordinære markedet i offentlig regi i form av det vi blant annet lenge har kjent som vernete arbeidsplasser.

Men så lenge en ikke evner å få lagt om arbeidslivets være- og virkemåte slik at det gis rom for de etter hvert store deler av befolkningen som ikke har full arbeidsevne, slik markedet til enhver tid definerer den, vil lavinntektsgruppene og fattigdommen fortsette å vokse på samme måte som den har gjort de 20 siste åra. Fordi politikerne ikke tør å tømre en politikk for radikal stopp av utstøtingen fra lønnsarbeid, vil Soria Moria-løftet om å avskaffe fattigdom gradvis forta seg og forvandles til det håp om et Fata Morgana som det under dagens realpolitiske kurs de facto er.

I politikken nytter en i dag de svakestes avmaktssituasjon som spillplass, der en bruser med de sosialdemokratiske retoriske fjærene og avleder fra det egentlige prosjektet: Velferd for de brede middelklasse-lag! Det å ikke løfte de svake først, går på et samfunns anstendighet løs. Og det gjør det når en løfter middelklassen og de rike foran dem som befinner seg nederst: «Ti jo høiere de som er stillet dårligst løftes op, des høiere løftes hele samfundet op», sa Johan Castberg for 100 år siden.

Etiketter: arbeid, fattigdom, sosialpolitikk

Med mitt forslag i Oslo bystyre om å innføre moderat kvotering av ikke-vestlige minoriteter ved ansettelser i Oslo kommune, for å motvirke den tydelige diskrimineringen vi i dag ser ved at særlig minoritesungdom taper på arbeidsmarkedet, har ført til også konstruktive innspill fra andre partier.

- Vi kjenner til at det er mye diskriminering i arbeidslivet. Derfor ønsker vi å ta fra arbeidsgiveren muligheten til å sile bort søkere med annerledesklingende navn, sier bystyrerepresentant for Høyre i Oslo, Mertefe Bartinlioglu, til Dagbladet.no. Han foreslår nå at alle som søker på jobber i Oslo kommunen får tildelt et ID-nummer, slik at arbeidsgiveren ikke har muligheten til å vite navnet til de som de kaller inn til jobbintervju. Og han sier at Høyres bystyregruppe nå går for hans forslag.

Lederen av etnisk likestillingsutvalg og sentralstyret i SV, Gulay Kutal,
sier til Utrop forslaget er verdt å diskutere, men virker ikke som et godt nok tiltak.

Dette er naturligvis ikke i motstrid til å gå for moderat kvotering, men uansett et konstruktivt innspill.

Etiketter: fattigdom, Høyre, inkludering

Fra mailboksen:

"Jeg er beboer i Maridalsveien 205. Det er et aksje og andelslag på
Bjølsen hvor vi bor mange beboere, alle uten eget bad. Vi deler dusj og
toalett med alle de vi bor på gang sammen med.

Vi har hatt arkitekter inne for å tegne forslag til utbygging.
Utbyggingsforslaget er vedtatt med stort flertall på årsmøte i aksje og
andelslaget til beboerne. Vi har også fått lån slik at vi kan bygge ut.

En utbygging vil gi alle beboerne eget bad utan at kostnadene for hver
enkelt blir altfor store. Dette er noe vi har arbeidet med i mange år
for å kunne få en akseptabel levestandard.

Byantikvaren mener at selve utsiden på huset vil bli ødelagt og at vi
derfor ikke skal få bygge ut. Plan- og bygg var enige i dette og avslo
utbygging. I tillegge mener de at leiligheten vil få for lav
bostandard. Dette kan vi bare ikke forstå ettersom den per i dag er
helt uakseptabel....

Nå skal saken opp i bystyret og beboerne har fått signaler om at vi
fortsatt ikke vil kunne få bygget ut.
Dette er litt vsnakelig for oss å forstå da vi kun ønsker en anstendig
levestandard. Per i dag er min leilighet kun 14 kvm stor (dvs ett rom).
Men det var det eneste jeg hadde råd til å kjøpe så det å få dusj og do
hadde gjort mye for meg og alle de andre som bor like smått i blokken.

Vi vet ikke helt hvordan vi skal gå frem for å få påvirket i denne
saken som er svært viktige for oss. Forløpig har styret i gården tatt
kontakt med komiteen som skal behandle saken slik at de skal komme på
en befaring.

Noen andre gode tips. Vi tenker på media, men kunne trengt å vite om
det er noen politikere som støtter oss i det hele tatt."

Sånt går jo bare ikk an. Et så elementært krav som å ha egen dusj og do skal det særs viktige grunner til å gå i mot. Og slike grunner foreligger ikke i denne saken.

Byutviklingskomiteen må derfor i sitt møte 16. januar støtte beboerne. Så kan man jo si at det er litt uvanlig å godkjenne dette uten regulering/bebyggelsesplan, men BI i Nydalen ble bygget som "en mindre vesentlig endring", så da må det gå greit her også.

Se forøvrig TV-innslag fra NRK Østlandssendingen.

Etiketter: bolig, fattigdom, sosialpolitikk

Turtøyprodusenten Stormberg i Kristiansand har som mål at hver fjerde ansatte skal være en person som har hatt vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet (f.eks. pga rusmisbruk, fengselsopphold, funksjonshemming eller psykiske lidelser) . 5 prosent av omsetningen går til å hjelpe barn som har det vanskelig, og hvert år arrangerer de ansatte tur for byens krisesenter.

Stormberg ble etablert i 1998, og omsatte første året for knappe fire millioner kroner. I 2004 viste omsetningen 50 millioner kroner. Staben har vokst fra 4 til 19 ansatte, og bare tre medarbeidere har sluttet i løpet av de sju årene selskapet har eksistert. Alle ansatte, inkludert eier og daglig leder Steinar J. Olsen, går på resultatlønn. Det er lønnsomt å ta samfunnsansvar, og satse på sine medarbeidere.

Den tidligere Høyre-politiker og bystyremedlem i Kristiansand, Steinar J. Olsen, er en imponerende bedriftsleder, - med et tydelig samfunnsansvar. De har innført panteordning for brukte klær for å motvirke bruk-og-kast-mentaliteten. Som første produsent i Norge offentliggjorde Stormberg også navnet på fabrikkene som produserer klær for dem. Dermed kan folk forsikre seg om at de ikke kjøper varer som er laget ved fabrikker der mennesker blir utnyttet. Ikke overraskende er han derfor også styremedlem i Initiativ for Etisk handel.

Måtte Høyrepolitikere i byrådet og Oslo bystyre lære av ham. Oslo kommune er de facto som arbeidsplass mer utstøtende enn inkluderende. Byrådet i Oslo ønsker f.eks. ikke at Oslo kommune skal ha noen mål for at en bestemt andel nyansatte som bør rekrutteres fra f.eks. funksjonshemmede eller minoriteter. Og så blir da også resultatet deretter.

Etiketter: arbeid, fattigdom, inkludering

Et av de klokeste "valgprogrammene" for Oslo er levert av Kirkens Bymisjon:

1. Gi rom for alle. En by for alle kan ikke skapes ved at noen fjernes.
2. Øk sosialhjelpsatsene.
3. Sørg for flere rimelige utleieboliger.
4. Sats radikalt på hjemmebaserte tjenester og forebyggende arbeid blant eldre.
5. Styrk sykehjemstilbudet for personer med demens.
6. Gi tidlig hjelp til barn, unge og familier.
7. Økt satsingen på forbyggende barne- og ungdomstiltak.
8. Skap flere "drop-in"-arbeidsplasser til mennesker med varierende dagsform.
9. Opprett alternativer til lønnet arbeid. Alle vil delta.
10. Skjerp skjenkepolitikken for å forebygge vold i sentrum.

Jeg kan underskrive på hvert eneste ord, og vil gjerne være med å sloss for at dette blir realisert i Oslo bystyre.

Etiketter: barn, eldreomsorg, fattigdom, kommunen

Erling Lae resirkulerer i dagens VG gamle forslag bystyret allerede har sagt nei til. Dette ble nedstemt i Oslo bystyre vinteren 2003.

På for eksempel helse- og omsorgssektoren har Oslo alltid argumentert for sammenhengende behandlingskjeder. At ansvaret er tydelig plassert et sted, for å forhindre ansvarspulverisiering. Derfor ønsket Oslo for eksempel å beholde ansvar for institusjonsbarnevernet, selv om dette ellers i landet er statlig. Oslo har derfor ansvaret for HELE kjeden.

Det er intet unntak for politiet. Ordenspoliti henger tett sammen med, og er avhengig av, de deler av politiet som driver med spaning, etterforskning, narkotikaoppfølging, vold, økonomisk kriminalitet m.v.
H/Fr.Ps forslag gir et svekket Oslo-politi, slik jeg understreket dengang forslag kom i 2003.

Men dersom Erling Lae og Fr.P er villig til årlig å legge 200 friske millioner kroner på bordet til ordensforebyggende tiltak i Oslo sentrum, - og det ser ut til at han særlig har prostitusjon, narkotika og problemene i nedre del av Karl Johansgate, Skippergata m.v. i tankene, er dette velkomment.

Da kan Oslo ta et mer reelt ansvar for å få fattige og utslåtte grupper opp og oss av den vanskelige og nedverdigende situasjon mange av disse lever under er det kjempebra. Kommunens hjelpetilbud lever i stor utstrekning på sparebluss eller er særs mangelfulle.

Jeg ville anbefalt 5 tiltak:

* Væresteder for rusmisbrukere (dag og kveldstid) i sentrum, med tungt fagpersonell.

* Forsterkede botilbud, med tett oppfølging, slik at ikke disse blir henvist til hospits eller leiegårder som fungerer som rene narkoreier

* Styrking av oppsøkende tjenester i sentrum, i regi av for eksempel Rusmiddeletatens oppsøkende tjeneste eller uteseksjon. Fungere som ”støttekontakter” som tett kan holde i den enkeltes ”sak” og være deres ”advokater” gjennom og overfor den fragmenterte hjelpetiltakskjeden

* Etablere en ny avrusningsstasjon. Det er uakseptabelt av den som er i akutt behov for avrusning i dag, får ”time” og blir bedt om å komme igjen om 14 dager

* Styrke - og bygge ut - lavterskeltiltak som Gatehospitalet, Gatejuristen, Lønn som fortjent og Natthjemmet

Etiketter: fattigdom, kriminalitet, rusomsorg

Bekjempelse av fattigdom må stå helt sentralt for SV og den rødgrønne regjeringen.

Et særs viktig tiltak i denne sammenheng er reduksjon av egenbetalinger på helse- og omsorg.
En god begynnelse kunne f.eks. være;

- Skjermingsgrense for kommunale tjenester fra 2 til 3 G: kostnad 100 mill

- Gratis tannbehandling for sosialhjelpsmottakere: kostnad 100 mill

- Bortfall av egenbetalingsordninger ved poliklinikker innen psykisk helsevern og rusbehandling: kostnad 130 mill

Etiketter: fattigdom, helse, økonomi

For meg som folkevalgt er det viktig er det viktig å samarbeide med, og være i aktiv dialog, med de mange fagmiljøer og ressurspersoner som finnes. I mange situasjoner går jeg derfor aktivt ut for å få innspill og råd.

I samband med en råd vedrørende de viktigste utfordringene for rusfeltet i Oslo fikk jeg for noen dager siden dette kloke innspillet:

Hvorledes bør rusproblemer og rusmiddelavhengighet oppfattes og møtes? På den ene side kan vi gjøre rusavhengige for stakkarslige, utelukkende som offer og forsømte. Svært mange har tunge ryggsekker med vanskelige forhold i oppvekst og ulike former for belastninger. Dette kan igjen gi være måter som fører til utstøting og stigmatisering. Å møte dette med moralisme og straffereaksjoner er åpenbart uverdig for et solidarisk samfunn og et sosialistisk ståsted. Men å møte dette med unnskyldende forklaringer er en umyndiggjøring av den enkelte som er like galt. Det vi trenger er holdninger forståelser som forener respekt og naturlige normative forventninger med forståelse av begrensninger og vansker. Rusmiddelbruk er både aktive villete handlinger og handlinger som skjer under innflytelse av biologiske faktorer og sosiale faktorer.

Eksempel på dette er byrommet hvor det både skal være plass til rusmiddelbrukere og tiggere og vanlige borgere. Begge parter har rettigheter og plikter. Det tjener ikke verdigheten om
rusmiddelbrukerene skal kunne dominere et miljø med sine problemer samtidig som det ikke tjener borgerne de skal skånes for mennesker med avvik og vansker. Hvorledes fremme en dialog og et samspill, et slags konfliktrådssystem som skaper rom for naturlig tilpasning og vekst.

Et annet område er konflikt mellom ønske om utfoldelse og uteliv med behovet for å begrense rusmiddelbelastning og eksponering. På den ene siden utfoldelse som viktig for liv og kulturelt mangfold. På den annen side tilgjengeligheten av rusmidler som problemfaktor og totalkonsumet som avgjørende for problemkonsumet. Balansen mellom restriksjoner og
frihet, tildels også arbeidsplasser og problemproduksjon.

Erling Lae har utfordret "venstresiden" (Rune Gerhardsen og Knut Even Linsjørn tror jeg) med påstanden om at høyresiden er beste egnet til å møte rusproblemene i byene fordi man ikke "forstår" og stakkarsliggjør rusmiddelbrukere. Motsatt vil en selvsagt kunne si at Høyre-siden tilbyr alle samme frihet til å sove under Paris broer og til å få gode lønninger og boliger. Det utfordrende er å kunne formidle kombinasjonen av solidaritet med forventninger om verdighet og ansvar.

I forhold til tiltak:

Det er et generelt problem at rusmiddelavhengighet, ofte med tilhørende psykiske vansker, er langvarige tilstander som med behov for kompetent oppfølging i flere år og i mange situasjoner. Det bygges opp en såkalt spesialisert rusmiddelkompetanse i Helseforetakene. En ting er at spesialiteten ikke finnes og at kompetansen varierer mer enn godt er.

En annen ting er at tilstandene ikke "går over" - blir helbredet - innenfor de rammene spesialisert helsetjeneste har. Dette vil si at sosialsenterene og fastlegen i virkeligheten blir de sentrale aktørene. Her er det store utfordringer fordi vi trenger kompetente ruskonsulenter i sosialsentrene og fastleger som både vil og kan. Oslo har tiltrekning på rusmiddelbrukere og store problemer samtidig som flere sosialsentre har lav stabilitet og stor belastning. Fastlegene har svært varierende kompetanse og interesse. Vi trenger først og fremst en svær ressurstilførsel og kompetansetilførsel med disse adressene.

Det er også en utfordring å finne en balanse mellom og koordinering mellom spesialisthelsetiltak og tiltak forankret i organisasjoner. Ikke sjelden er reell hjelp knyttet til at "hjelperen" må by frem mer enn en profesjonell kunnskap og gjøre det over tid. Balansen mellom solidarisk forpliktelse og velgjørenhet som sentral.

Et annet problemområde er fragmentering og diskontinuitet. Hvorledes få mange ulike hjelpere og mange ulike instanser til å samarbeid kosteffektivt og godt over lang tid, særlig om alle skal sende regning til hverandre og alle skal gjøre rede for tidsbruk og kunne dokumentere innsatser. Vi kan ikke løse disse problemene med privatisering og outsourcing - men problemene er ikke løst uten heller.

Etiketter: fattigdom, rusomsorg

Jeg har sagt det lenge, særlig i samband med diskusjonen om politivedtektene i Oslo. Der var det Høyre,. Fr.p, Venstre og Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet som sto sammen i en hellig allianse som krevde mer renovasjon og et ønske om å sette inn politistyrker mot tiggere og prostituerte i Oslo sentrum.

Men så skjer det et lite opprør internt i Høyre. Oslo Høyre har i forkant av landsmøtet til helga foreslått en lovendring for å utvide politiets adgang til bortvisning ved tigging, prostitusjon og salg. Og det får Unge Høyres leder til å reagere: – Folk som tigger på gaten, er som oss andre. Oslo tilhører alle, også de som har falt «utenfor», sier Røe Isaksen til Dagbladet.
– Det er helt uaktuelt å støtte et slikt forslag. Dette forslaget strider mot grunnleggende Høyre-verdier, sier han til avisen.

Dette er bra. Tiggere og prostituerte trenger først og fremst sosialfaglig bistand, ikke renovasjon og bortvisning av politistyrker.

Etiketter: fattigdom, inkludering, kriminalitet

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at lønnen for toppledere i de største foretakene har økt med over 20 prosent eller nesten 300 000 kroner.

I den sammenheng uttaler statsråd Bjarne Håkon Hanssen: " – Jeg registrerer med bekymring og undring at det også i 2006 har vært en formidabel lederlønnsøkning. Jeg frykter at de siste tallene kan gi uheldige signaler inn i lønnsoppgjøret som nå har startet opp, men håper at partene er seg sitt ansvar bevisst og ikke lar seg påvirke av uansvarlig lederlønnsutvikling."

Det er naturligvis riktig at "partene må være seg sitt ansvar bevisst", men samtidig er dette ikke uten betydelig problemer. For konsekvensen av dette er jo at lønnsforskjellene øker. Direktørskiktet og pengeflyttere kan ta ut en lønnsøkning på 20 prosent, mens vanlige arbeidstakere - de som på mange måter er de egentlige verdiskapere - må nøye seg med 3-4 prosent. Dette forsterker forskjells-Norge, og øker skille mellom fattig og rik.

Dette er et område som krever betydelig fokus fra regjeringens side framover. Bra derfor når Kristin Halvorsen i Dagsavisen understreker at: "– Dette vitner om en økende ukultur i Norge der ledere og toppledere defineres i en kategori helt for seg selv. Vi har et sjikt i samfunnet som har meldt seg ut av den kollektive fornuft", sier Halvorsen.

Etiketter: fattigdom, økonomi

Det hjelper ikke å ha rettigheter hvis du ikke kan hevde din rett, sier de på rettshjelpsprosjektet Gatejuristen i Oslo. Derfor har de satt i gang en kampanje for bostedsløse.

Nå ”risikerer” sosialtjenesten i Oslo å møte bostedsløse utstyrt med en liten brosjyre om hvilke rettigheter man har til å få tak over hodet. Her står det å lese at: ”Sosialtjenesten i bydelen har plikt til å sørge for midlertidig bosted til deg, hvis du ikke klarer det selv. Dette står i sosialtjenesteloven § 4-5. Midlertidig bosted skal skaffes den dagen du søker om det”.

Les mer på side 6 til 9 i Norges Juristforbunds blad Juristkontakt (pdf-format)

Jeg informerte om dette til noen hundre folk innenfor sosialsektoren, og fikk bl.a. denne responsen:

"Jeg jobber som sosialkonsulent i bydel xxx og er kjent med lovteksten og en del av den situasjonen du beskriver.

Spesielt denne høsten, etter at Ansgar la ned sitt tilbud, har det vært svært vanskelig for oss å skaffe bolig til bostedsløse. Vi ringer og ringer, men alt er fullt. Ledelsen er enige i at situasjonen er fortvilet, men henviser til at saken er meldt "oppover" i systemet.

Jeg mener det absolutt trengs flere midlertidige overnattingssteder for rusmisbrukere generelt og for de med dårligst boevne spesielt. Mange kommer og er utestengt på de fleste overnattingssteder på grunn av vold, trusler o.l. Ingen vil ha dem boende. Noen har også svært dårlig helse! Hva gjør vi?

Det er stor mangel på akutte overnattingsplasser spesielt for de dårligst fungerende. Det er også behov for væresteder på dagtid så de slipper å gå ute fra kl. 09-21 hvis de har fått seng på Prindsen eller vintertilbudet på Ila.

I tillegg er det behov for spesialtilbud som kan ivareta de yngste misbrukerne så de ikke plasseres på ordinære hospits.

Ellers er det også mangel på plasser for unge mennesker uten bolig som ikke ruser seg. Det er 23 års grense på overnattingssteder med kvalitetsavtale og de henvises derfor UNGBO som så og si alltid har venteliste. Heldigvis har vi hatt få av disse sakene i det siste, men når de kommer har vi lite å stille opp med.

Håper du i din situasjon kan bidra til at det blir et bedre tilbud til byens mest vanskeligstilte:-)

Lykke til!!"

Et klokt innspill, som jeg må følge opp.

Etiketter: bolig, fattigdom, rusomsorg

Det var herlig å lese foredraget til fredsprisvinner Muhammad Yunus.

F.eks. sa han: ”Fattigdom er fravær av alle menneskerettigheter. Frustrasjon, fiendtlighet og sinne som skyldes nedverdigende fattigdom kan ikke føre til fred i noe samfunn. Ønsker man å bygge en stabil fred, må man finne ut hvordan man kan gi folk muligheten til å leve et anstendig liv.”

Dette er jo selvsagt riktig, ikke bare i den delen av verden Yunus har sitt virke. Dette var grobunnen for opprøret til innvandrerungdommene i Paris for ikke så lenge sdien, og er også grobunn for mye frustrasjon og uønsket aktivitet i Oslo.

Kamp mot fattigdom og den delte byen må være en prioritert oppgave også i Oslo. I SVs bystyregruppa ønsker jeg å gi dette hovedfokuset , så får andre jobbe med akvarier, idretts- og skytebaner. Derfor truet jeg for eksempel med å stemme annerledes enn deler av bystyregruppa når noen ønsket at SV skulle støtte at vi gjennom politivedtekter skulle stigmatisere tiggere og prostituerte i denne byen.

Etiketter: fattigdom, inkludering, solidaritet

Telenors konsernsjef Jon Fredrik Baksaas har i år realisert opsjonsgevinster for 16 millioner kroner. Og ennå har han på 25 millioner til i urealiserte aksje- og opsjonsgevinster.

Åtte av topplederne i Telenor kan tjene 89,5 millioner kroner i det delvis statseide selskapets eventyrlige opsjonsfest.

"Baksaas har gjort en fremragende jobb. Det er ingen tippegevinst han har fått. Telenor er en av stjernene i sine markeder i internasjonal sammenheng og har skapt milliarder for samfunnet, vi eier jo mesteparten av selskapet. Da blir 13 millioner peanuts, sier professor i finans Thore Johnsen ved Norges Handelshøyskole i Bergen.

Jaha, har han gjort jobben alene?

I en sådan stund kan det være grunn til å minne om Berthold Brecht og "En lesende arbeiders spørsmål:

Hvem bygde Theben med de sju portene?
I bøkene står noen kongenavn
Har kongene slept på murblokker?
Den kinesiske mur ble endelig ferdig:
Hvor gikk murerne da?
Det store Roma er fullt av triumfbuer:
Hvem satte dem opp?
Over hvem triumferte de?
Den unge Alexander tok India
Han alene?
Caesar slo gallerne
Hadde han ikke engang med seg en kokk?
Filip av Spania gråt da hans armadagikk under:
Var det ingen andre som gråt
Fredrik den andre seiret i sjuårskrigen.
Hvem seiret bortsett fra ham?
På hver side: en ny seier.
Hvem kokte seiersmaten?
Hvert tiår: en ny stor mann
Hvem betalte regningen?
Så mange historier
Så mange spørsmål.

Etiketter: fattigdom, økonomi

Jeg har engasjert meg aktivt for å forhindre at byrådet lykkes i sin kamp for å selge Kvartal 6.

Forleden hadde en del av aktivistene mot salget denne utmerkede artikkelen i Aftenposten aften.

En kar har i denne sammenheng stilt meg dette spørsmålet:

"Jeg undres på:

Dersom kommunen har tatt urimelig høy husleie, hvor mye vil det bli i husleie på den enkelte når denne fortjenesten blir borte, som den vil bli, om det omgjøres til et borettslag, og hele kjøpesummen finansieres gjennom felleslån?

I Langesgate var kjøpesummen leietakerne kunne fått gården for ved forkjøpsrett på 43 millioner, men forkjøpsretten ble ikke brukt pga desinformasjon fra kommunen. Istedet ble gården kjøpt for 67 millioner og felleslånet er i dag 43 millioner. Mellomlegge på 24 millioner gikk rett i lomma til Nunkun.

Dersom leietakerne hadde kjøpt for 43 og lånt hele beløpet slik det likevel ble, ville de gått fra leier til eier og i tillegg betalt mindre i månedlig husleie og de ville ikke måttet betale noe selv i form av borettsinnskudd. Alt de trengte å gjøre var å stemme for bruk av forkjøpsretten og etter en måneds tid ville de fått beskjed om mindre husleie og at de var blitt eiere.

Hvordan ser dette regnestykket ut i tilfellet du nevner?"

Mitt svar blir:


Klart det alltid er slik at det lønner seg å investere i egen bolig.

Men det forutsetter jo at du er bemidlet. Dersom du er trygdet eller sosialhjelpsmottaker har du ganske enkelt ikke penger å investere. Og dersom beboerne i Kvartal 6 "blir forledet" til å ta opp lån i størrelse 1 million kroner, vil de i løpet av få år bli gjeldsslaver, med alle de konsekvenser det har.

I den artikkel jeg viser til er dette så godt beskrevet slik:

"Det er i hovedsak fattige mennesker som bor i Kvartal 6. Av 189 leiligheter, er det 15 hvor det bor folk med fast arbeidsinntekt. De øvrige lever på trygd og støtte. Gamle, syke, enkelte med problem med alkohol og stoff. De har fått til et liv med betydelig grad av tålmodighet og hjelpsomhet overfor hverandre. De har opparbeidet sosial kapital. Men penger er det smått med."

Mange av beboerne er sosialklienter, eller har lav inntekt, og frykter derfor at de ikke får lån.

Som beboer Magne Sparby sa det på et beboermøte forleden:

"Vi kan jo ikke svare på om vi kan kjøpe før vi får tilslag på lånet. Mange av oss søkte i mai, og vi har enda ikke fått svar, sier Sætre. I tillegg er mange usikre på om de i det hele tatt vil søke lån i frykt for å miste bostøtten. Mange av oss har ikke mulighet til å betjene et lån hvis vi mister bostøtten. Det sier seg selv at med en inntekt på åtte-ni tusen kroner i måneden blir det for mye å betalte nesten seks tusen kroner i boutgifter."

Etiketter: bolig, fattigdom

En kar har, prisverdig, sendt meg en mail med overnevnte tittel. Jeg sier prisverdig, fordi jeg setter pris på de mange som sloss mot den stadige forverringen som skjer med funksjonshemmedes levevilkår. Og sannelig er det særs arbeidskrevende og krever mye energi og pågangsmot om en skal sikre nødvendig hjelp til at funksjonshemmede skal få et verdig liv.

Jeg siterer hele mailen, men med noe anonymisering:

"Med ovennevnte melding har jeg de siste 4-5 måneder gjort Bydel NN og Byrådsavdeling for velferd og sosiale tjenester oppmerksom på en utvikling som er uholdbar og urettferdig for min psykisk utviklingshemmede bror på xx år. Han bor i omsorgsbolig i nærheten av xx, og har som eneste inntekt uførepensjon og kommunalt boligtilskudd på kr. 1.000,-/mnd (uforandret i mange år), samt et statlig botilskudd på ca. Kr. 3.000,-/år.

Bydelen har fått oversikt over min brors totale utgifter pr. år, og dette viser at det går i minus.
Bydelen har oppfordret meg til å søke sosialkontoret om evt. ekstra støtte, men det oppfatter jeg som nedverdigende og ydmykende, all den stund min bror har vært en tung sosialklient siden han ble født.
Husleien ble lagt på kr. 906,- pr. måned,- for 2006. Total husleie er nå kr. 48.912,- pr. år.

Min bror har i xx år vært bruker ved xx Dagsenter. Dette tilbudet representerer
¾ av hans sosiale tilhørighet. Han er helt avhengig av transport med TT for rullestoler.
Tidligere ble denne transporten dekket av Oslo Kommune. Så snek det seg etter hvert inn en egenbetaling (doblet fra 2005 til 2006) og som nå for 2006 utgjør ca. kr. 16.000,- pr. år.
Kostnader til husleie og transport alene utgjør nå ca. kr. 65.000,- pr. år.

På dagsenteret er det brukere som kan anvende vanlig trikk og buss, og disse har med honnørrabatt en årlig kostnad på ca. kr. 4.000,- til transport. Med andre ord ¼ av det min bror er tvunget til å betale. ER DET RIMELIG OG RETTFERDIG?. Dette må bystyret gjøre noe med!

Min bror mottar ikke noe ferietilbud fra bydelen, til tross for at dette ble lovet i utskrivnings-vedtak i forbindelse med HVPU-reformen. Etter mange år skal han nå endelig få være med på en ”svipptur” med Color-Line til Kiel sammen med 23 andre brukere ved x Dagsenter. Ordnet og organisert av x Dagsenter.
Prisen er kr. 1.910,- per person. Min bror er avhengig av hjelp til nesten alt, men han er en meget sosial person som utmerket godt forstår og gleder seg over å være sammen med andre,
For å få til denne turen må det være med 2 ledsagere fra bydelen som min bror også må betale for. Hans kostnad for selve turen blir derfor kr. 5.730,-. I tillegg kommer matutgifter.
Etter at turen var bestilt og bekreftet ble det opplyst fra bydelen at min bror også må dekke måltidskostnader for ledsagerne (5-6 måltider). Jeg protesterte på dette, og fordi jeg ikke kjente til disse reglene tar bydelen kostnaden denne gangen???.
Men hvorfor skal de som har mest behov for å komme vekk fra en monoton og vanskelig hverdag straffes for at de er helt avhengig av andres hjelp???
ER DETTE RIMELIG OG RETTFERDIG?

Det er tydelig at bydelene ikke har samme retningslinjer når det gjelder diverse forhold.
Bydelenes prioriteringer må ikke negativt gå ut over de svakeste av de svake i vårt samfunn.
Jeg som pårørende og hjelpeverge bør spares for å være ”vaktbikkje” i tide og utide.
Jeg forventer å motta synspunkter og kommentarer til ovenstående."

I følge NOU 2001:22 "Fra bruker til borger" viser levekårsforskningen at personer med funksjonsnedsettelser har mye dårligere økonomiske levekår enn gjennomsnittet i befolkningen. Mange av dem har også et større behov for helse- og omsorgstjenester, tannhelsetjenester og legemidler og derav høyere kostnader. Disse konklusjonene bygger hovedsakelig på levekårsundersøkelsen fra 1995 og andre undersøkelser som er gjort i perioden 1995 til 2000.

Eksempelet over er en god dokumentasjon på dette, og illustrerer at vi stadig innfører nye egenbetalinger og øker urimelig de eksisterende. Enkelt sagt er situasjonen i velstands-Norge slik at vi reduserer skatten på rikdom og øker skattene på sykdom og funksjonshemming. Så hører jeg noe si at egenbetalinger ikke er skatt. Det blir en lek med ord, og en mer filologisk diskusjon. Kjernen er hvorvidt velferdstjenester skal finansieres over skatteseddelen eller ved egenbetaling.

Vi må sikre at byens innbyggere får et verdig liv. Den som påføres økte kostnader p.g.a. funksjonshemming eller sykdom bør kompenseres for dette fra fellesskapet.

Etiketter: fattigdom, funksjonshemmede

Høyres stortingsrepresentant Inge Lønning er utrolig. Forleden gikk han ut og hevdet det er for billig å gå til lege. Lønning sa til Dagbladet at legene bruker for mye tid på småting, og at en høyere egenandel vil føre til at folk går til legen kun når det virkelig trengs.

Jeg synes nok Torunn Janbu, president i Den norske Legeforening har et klokere perspektiv på dette: "Legeforeningen er mer opptatt av at man burde fjerne egenandelen for flere grupper, hvor egenandelene er i ferd med å bli så høye at de fungerer som en barriere for å oppsøke lege og få nødvendig helsehjelp. - For ungdom, minstepensjonister, rusmiddelmisbrukere, personer med lav inntekt og personer med kronisk sykdom kan egenandelene føre til at terskelen for å søke legehjelp blir for høy. Sykdom rammer ofte skjevt, og mennesker med dårligst økonomi har i alminnelighet mest helseplager", under streker Legeforeningens president og minner samtidig om at det er bekymringsfullt at egenandelen hos fastlegen, som er inngangen til helsevesenet, har doblet seg de siste ti årene.

Dagbladets Dag Kullerud står seg godt her.

Etiketter: fattigdom, helse