tirsdag, mai 29

Rusfeltets utfordringer

For meg som folkevalgt er det viktig er det viktig å samarbeide med, og være i aktiv dialog, med de mange fagmiljøer og ressurspersoner som finnes. I mange situasjoner går jeg derfor aktivt ut for å få innspill og råd.

I samband med en råd vedrørende de viktigste utfordringene for rusfeltet i Oslo fikk jeg for noen dager siden dette kloke innspillet:

Hvorledes bør rusproblemer og rusmiddelavhengighet oppfattes og møtes? På den ene side kan vi gjøre rusavhengige for stakkarslige, utelukkende som offer og forsømte. Svært mange har tunge ryggsekker med vanskelige forhold i oppvekst og ulike former for belastninger. Dette kan igjen gi være måter som fører til utstøting og stigmatisering. Å møte dette med moralisme og straffereaksjoner er åpenbart uverdig for et solidarisk samfunn og et sosialistisk ståsted. Men å møte dette med unnskyldende forklaringer er en umyndiggjøring av den enkelte som er like galt. Det vi trenger er holdninger forståelser som forener respekt og naturlige normative forventninger med forståelse av begrensninger og vansker. Rusmiddelbruk er både aktive villete handlinger og handlinger som skjer under innflytelse av biologiske faktorer og sosiale faktorer.

Eksempel på dette er byrommet hvor det både skal være plass til rusmiddelbrukere og tiggere og vanlige borgere. Begge parter har rettigheter og plikter. Det tjener ikke verdigheten om
rusmiddelbrukerene skal kunne dominere et miljø med sine problemer samtidig som det ikke tjener borgerne de skal skånes for mennesker med avvik og vansker. Hvorledes fremme en dialog og et samspill, et slags konfliktrådssystem som skaper rom for naturlig tilpasning og vekst.


Et annet område er konflikt mellom ønske om utfoldelse og uteliv med behovet for å begrense rusmiddelbelastning og eksponering. På den ene siden utfoldelse som viktig for liv og kulturelt mangfold. På den annen side tilgjengeligheten av rusmidler som problemfaktor og totalkonsumet som avgjørende for problemkonsumet. Balansen mellom restriksjoner og
frihet, tildels også arbeidsplasser og problemproduksjon.


Erling Lae har utfordret "venstresiden" (Rune Gerhardsen og Knut Even Linsjørn tror jeg) med påstanden om at høyresiden er beste egnet til å møte rusproblemene i byene fordi man ikke "forstår" og stakkarsliggjør rusmiddelbrukere. Motsatt vil en selvsagt kunne si at Høyre-siden tilbyr alle samme frihet til å sove under Paris broer og til å få gode lønninger og boliger. Det utfordrende er å kunne formidle kombinasjonen av solidaritet med forventninger om verdighet og ansvar.

I forhold til tiltak:

Det er et generelt problem at rusmiddelavhengighet, ofte med tilhørende psykiske vansker, er langvarige tilstander som med behov for kompetent oppfølging i flere år og i mange situasjoner. Det bygges opp en såkalt spesialisert rusmiddelkompetanse i Helseforetakene. En ting er at spesialiteten ikke finnes og at kompetansen varierer mer enn godt er.

En annen ting er at tilstandene ikke "går over" - blir helbredet - innenfor de rammene spesialisert helsetjeneste har. Dette vil si at sosialsenterene og fastlegen i virkeligheten blir de sentrale aktørene. Her er det store utfordringer fordi vi trenger kompetente ruskonsulenter i sosialsentrene og fastleger som både vil og kan. Oslo har tiltrekning på rusmiddelbrukere og store problemer samtidig som flere sosialsentre har lav stabilitet og stor belastning. Fastlegene har svært varierende kompetanse og interesse. Vi trenger først og fremst en svær ressurstilførsel og kompetansetilførsel med disse adressene.

Det er også en utfordring å finne en balanse mellom og koordinering mellom spesialisthelsetiltak og tiltak forankret i organisasjoner. Ikke sjelden er reell hjelp knyttet til at "hjelperen" må by frem mer enn en profesjonell kunnskap og gjøre det over tid. Balansen mellom solidarisk forpliktelse og velgjørenhet som sentral.

Et annet problemområde er fragmentering og diskontinuitet. Hvorledes få mange ulike hjelpere og mange ulike instanser til å samarbeid kosteffektivt og godt over lang tid, særlig om alle skal sende regning til hverandre og alle skal gjøre rede for tidsbruk og kunne dokumentere innsatser. Vi kan ikke løse disse problemene med privatisering og outsourcing - men problemene er ikke løst uten heller.

Etiketter: ,


Comments:
Har lyst til å legge til noe når man snakker om de største utfordringene innenfor dagens rusomsorg:

Tidlig intervensjon - dette dreier seg om å avdekke problemer tidlig og å sette inn gode nok tiltak tidlig nok. Det vil på generelt plan handle om å holde flest mulig innafor et solidarisk felleskap gjennom omfordeling, barnehageplasser, en god nok skole for alle osv. Det vil i tillegg bety at vi må tilby langt mer for å gi "ulike mennesker" som ungdom med bl.a. rus- og atferdvansker "like muligheter" med andre.

Så er det også slik at rusomsorg ikke er noe det blir behov for når folk fyller 18 år. Vanlig debut-alder (ift rusmidler) for de fleste som utvikler større problemer er 10-12 år for alkohol, 12-15 år for hasj/cannabis, 15-16 år for amfetamin/sentralstimulerende og ulike dempende piller og 16-17 år for heroin. Dette er vel og merke for den gruppen ungdommer som Uteseksjonen jobber overfor - de som allerede er i det vi kaller høyrisikosoner. Slik sett er det behov for en generell opprusting av barnevern og barne- og ungdomspsykiatri når det gjelder rusproblemer(i tillegg til sosialtjenesten). Hvorfor er det ikke ruskonsulenter i barneverntjenestene?

Det må altså forebygges både universelt og selektivt slik at færre utvikler større rusproblem. Et for ensidig fokus på innsats kun når mennesker har utvikla alvorlige problem over mange år blir feil. Vi må ha mange tanker i hodet samtidig innafor rusfeltet fordi folk med rusproblemer er så forskjellige (ikke bare i alder) og trenger ulike tiltak.

Sosial- og barneverntjenesten trenger gode ruskonsulenter, men de trenger også nok tid til hver klient. Mitt inntrykk er at det er for lite tid til hver klient, og at turnover er høy med den konsekvensen at det kan bli lite kontinuitet og gode prosesser i arbeidet. Om dette skyldes organiseringen av arbeidet i sosialtjenesten eller at de har for få ansatte veit ikke jeg sikkert, men inntrykket mitt er at det i alle fall er veldig ulikt fra bydel til bydel.
 
Jeg oppfatter at den største utfordringen (fortsatt) er å gi rusmisbrukere behovstilpassede, helhetlige og ”sømløse” tilbud basert på at de får det de trenger av tjenester både fra rustiltak, psykiatri eller somatikk - ref intensjoner med rusreformen.

Jeg tror dessuten at det er en løpende utfordring for rusomsorgen å ha et samlet tilbud som bedre ”treffer” behovene i hele målgruppa: Institusjoner, fagfelt og fagfolk er ofte i for stor grad innrettet mot ”gårdagens” problemstillinger, rusmønstre, rusmidler, klientgrupper etc. Sikkert et uttrykk for at man fortsetter å gjøre det man kan best.
 
I min jobbsituasjon ser jeg at noen av de største utfordringene er :

Lang ventetid for å få institusjonsplass .
Mangel på tilfredstillende bolig med oppfølging
Store og uoversiktlige hospits
Mangel på akuttplasser
 
Flott at du engasjerer deg i rusmissbrukernes stuasjon. Det er viktig at alle med missbruksproblematikk får tilbud om behandling og annen hjelp, istedet for at de skal straffes som kriminelle. De har jo faktisk et helseproblem og det er ikke noe vi kan kurrere med forbud, bøter, fengsel og trakkasering/forfølgelse.

Men hvis straff ikke er den riktige medisin for missbrukere, hvorfor skal det da liksom fungere for brukere, hvor er logikken i det?
De som har et kontrollert bruk av rusmidler, enten dette dreier seg om alkohol eller hasj, ligger hverken seg selv eller samfunnet til last. Ikke heller skader de noen (knapt nok seg selv engang).

Hvis rusmissbrukere ikke skal straffes, hvorfor skal vi vanlige brukere straffes?

Det er tydelig at den narkotikapolitikken som Norge idag bedriver, ikke fungerer etter hensikten, og den har også en rekke meget negative konsekvenser.

Finnes det egentlig noen gode argumenter igjen for å oppretholde denne narkotikapolitikken?
Jeg skader meg selv ikke noe mer ved å røyke cannabis i helga enn om jeg skulle brukt alkohol til fest og avslapping. Faktisk så føler jeg at alkohol reduserer helsa mi og selvkontrollen mer enn hasj. Kan ikke jeg og alle andre snart få velge det rusmiddelet som vi føler skader oss minst og som vi tross alt liker bedre enn alkohol?
 
Legg inn en kommentar

<< Home

This page is powered by Blogger. Isn't yours?