Ivar Johansens blogg

Anne, som strever med å få orden på så mangt og særlig helsa, har sendt meg denne mailen i dag:

"I dag da jeg våknet fikk jeg en innsikt på hvorfor jeg er blitt kronisk syk. Livet har ikke vært snilt mot meg og jeg har havnet i den svakeststilte samfunnsgruppen. Alene mor , med 2 barn, uten sted å bo, traumatiske opplevelser i fortiden.....det var store livs utfordringer. Sykdommen har vært min eneste venn. Sykdommen stiller ikke krav, den har gitt meg beskyttelse mot alle andre samfunns krav om selvhjulpenhet. Selvhjulpen kunne ikke jeg ha vært når de første lag av Maslows pyramiden ikke var på plass. Men vi har jo en så bra trygde– og sosialordning, hadde mange ha sagt.

Jo, det er bra, men systemet stiller alltid krav for en sykdom, legeerklæring for å ha grunnlag for hjelp. Derfor ser jeg at jeg og sykdommen min har vokst i hverandre. Så lenge jeg er syk, får jeg hjelp fra det offentlige. Jeg tør ikke å erklære meg frisk. Da står jeg helt alene mot verdenen. Alene- uten sted å bo, uten egen kapital, uten forventet arv. Alt som i våre dager danner grunnlag for selvhjulpenhet. Tar jeg feil? Tre ganger fikk jeg avslag fra banker for etablering og bil innkjøp. De vurderte meg som ikke nedbetalingsdyktig. Kravene for selvhjulpenhet ser uoppnåelig ut for meg. Kravet for å være syk fra de offentlige er mest reelt og oppnåelig, da blir jeg hjulpet.

Da vi kan se på hva systemet gjør for svakestilte. De velger å kutte ut hjelpen og på denne måten å tvinge mennesker ut i livet. Tror dere det hjelper? Angsten bare forstørres og behovet for sykdommen blir sterkere. Jeg føler meg ikke sterk nok for livet. En ond sirkel formeres og jeg står fast- mellom sykdom og selvhjulpenhet."

Etiketter: arbeid, helse, sosialpolitikk

Påskeuka er en god illustrasjon på forskjells-Norge, også tydelig formidlet og dokumentert gjennom noen Dagsrevyen-innslag.

Dagsrevyen kan fortelle at salg av luksushytter og og utleie av luksushytter går unna så det suser i fjellheimen. Og de ferierende ordner ikke nødvendigvis middagen selv, en lokal kokk kommer til hytta og ordner middagen for hytteturistene.Som Dagsrevyreporteren melder; 11-12 millioner skremmer ikke kjøperne, snarere det motsatte.

Men i den Høyre/Fr.P.styrte Oslo er påskehelgen - som det har vært hele denne vinteren - slik at det er det laget så byråkratiske og kronglete systemer for de bostedsløse, at det omtrent er et dagsprosjekt å skaffe seg en seng å sove på for natta. Og kan du ikke dokumentere eller sannsynliggjøre at du har tilhørighet til Oslo er det lite sannsynlig at du får tildelt en seng. Da er det ikke plass for deg i Fr.P-Listhaugs herberge.

Igjen er det Bymisjonen og Tøyenkirken som må stille opp, der Høyre/Fr.P-byrådet svikter.

I Oslo er det nå i hovedsak de ressurssterke bostedsløse som når fram i hjelpeapparatet, mens kanskje de aller mest hjelpetrengende blir henvist til å sove ute under bruer eller i trappeoppganger. De gir opp underveis i hinderløpet.

Etiketter: fattigdom, sosialpolitikk

Barneombudet bør være jurist, sa den avtroppende barne- og likestillingsminister.Som om ikke Barneombudets kontor fra før av har flere jurister.

Det kan være en grunn til å stille et spørsmålstegn ved hvorvidt ombudsordningene skal fylles opp av stort sett bare jurister, eller om ikke også sosialfaglig bakgrunn også er en viktig kompetanse.

Og la meg drøfte dette noe ut fra Oslo kommunes helse og sosialombud: Det er en utfordring å utforme helse- og sosialombudets virkeområde og arbeidsoppgaver i forhold til den utvikling innen velferdsområdet som vi kan se kommer i fremtiden. På basis av en slik vurdering, vil det være aktuelt å diskutere hvilken kompetanse ombudet trenger, og hvilke faggrupper som kan bidra til å styrke brukernes behov for råd/veiledning, klagehjelp osv.

Ombudet skal også forholde seg til hjelpesystemene og arbeide for systemiske bedringer til beste for brukerne. Dette innebærer bl.a at det rettslige grunnlag som enkeltsaker og systemiske forhold hviler på, må suppleres med etiske og velferdsmessige standarder. Den juridiske minimalismens tid er over. Mange saker innen behandingen av innvandrere og asylsøkere eksemplifiserer dette. Ikke sjelden kan en formell rett skjule en faktisk urett. I tiden som kommer - med f.eks et svært NAV-system som forutsetningsvis vil fungere helt forskjellig innen et stort vurderingsrom - trengs det innsikt fra mange faglige synsvinkler for å kunne ha noen kvalifisert oppfatning av hvor velferdens standarderer ligger, og bør ligge i de enkelte sakene.

Også i dagens virkelighet dreier mange klager og mang en urett seg om hvordan folk behandles, om diskriminering, om mangel på psykologisk og praktisk forståelse for konsekvenser av hjelpesystemenes vedtak og handlinger mv. Ombudet skal vurdere mange sider ved den hjelp folk tilbys, og trenger derfor - i likhet med Fylkesmannens klageinstanser - forskjellige faggrupper i sitt personale som kan bidra til å komplettere vurderingen både i forhold til enkeltsaker, systemiske forhold og velferdsfaglige utfordringer.

Utfordringen er altså å kunne se hvilken velferdspolitisk utvikling vi står foran, og å ha en oppfatning om den tverrfaglige kompetansen som kreves for å møte den, både i hjelpeapparatet og i klagesystemene. Etter den ansettelsespraksis som er fulgt hos Oslos helse- og sosialombud de siste årene, har de nå et nesten rent juristkontor.

Etiketter: eldreomsorg, fattigdom, helse, kommunen, rusomsorg, sosialpolitikk

Arbeidslinja i sosialpolitikken fungerer som en avledningsmanøver. Den tar fokus vekk fra det underliggende hovedproblemet. Samtidig tildekker den mangelen på vilje til å skaffe alternativt arbeid, skriver NIBR-forsker Ivar Brevik i siste nummer av LO-aktuelt:

Framveksten av nyfattigdom er knyttet til omstruktureringen av arbeidslivet de 30 siste åra. Med effektivitet og avkastning som overordnet mål, har vi gjennom utstøting og utestengning fra lønnsarbeid ført en økende andel i yrkesaktiv alder over på langvarige eller permanente stønader.

Jevnt og ufortrødent har vi skaffet oss et stort stønads- og trygde proletar iat. To tredeler av all inntekt blant de 10 prosent av befolkningen med lavest inntekt, kommer fra trygder og stønader. Fattigdom er framfor alt forbundet med å måtte leve av offentlige overføringer. Over 700 000 mottar i dag offent lige ytelser knyttet til sykdom, attføring, ledighet eller sosiale forhold. Dette utgjør cirka 24 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder, mot åtte prosent 1980.

Omfattende samfunnsendringer ligger til grunn for tredoblingen på 25 år. Men egenskaper ved arbeidsmarkedet er fraværende som den underliggende årsaken i forklaringene av fattigdom.

Gjennom vedvarende repetisjon av å «stå opp om morran», individualiseres et alvorlig samfunnsproblem. Både forskere og politikere har så langt naive og overivrige, oftest satt fokus på symptomene, det vil si egenskaper ved individene. De har skylapper for årsakene og behovet for et radikalt endret arbeids marked. Bøygen er arbeidsmarkedenes innretning. Å gå utenom løser ingen ting.

Moral, arbeid og trygdeytelser er nøye forbundet i vårt protestantiske samfunn: Gjør din plikt, krev din rett. Våre stønadsrettigheter utgår mest fra innsats i lønnsarbeid, mindre fra humanisme. Arbeidsmoralismen er selve inngangsbilletten til et fullverdig sosialdemokratisk velferdsfellesskap. Arbeidsmoralismen er også hovedårsaken til at Arbeiderpartiet aldri har ønsket å heve sosialhjelpa opp på folketrygdens minstesatser. Arbeiderbevegelsen har oftest vært en motkraft og ikke en drivkraft i arbeidet med å sikre fattige legale økonomiske rettigheter.

Arbeidslinja har lenge ligget til grunn for norsk sosialpolitikk. Den ble reaktivisert i 1995 (Velferdsmeldinga). Og de fleste tiltakene, både i den forrige og nåværende regjerings Tiltaksplan mot fattigdom, er tuftet på, og gjennomsyret av, den såkalte arbeidslinja. Den protestantiske arbeidsmoralismens nakkegrep på sosialpolitikken og dens hellige konsekvens, arbeidslinja, er hovedårsaken til at en gang på gang kjører seg fast. Det er regjeringens hovedsatsing i kampen mot fattigdom, det nye kvalifiseringsprogrammet for sosialhjelpsklienter, et ferskt eksempel på.

I tråd med arbeidslinja har regjeringen nå lansert er kvalifiseringsprogram med tilhørende kvalifiseringsstønad for å føre langtids sosialhjelpsklienter tilbake til arbeidslivet. Det vil maks være 10 000 i målgruppen ved full drift av kvalifiseringsprogrammet i 2010. Om vi tar utgangspunkt i OECDs definisjon av fattigdom, vil de teoretiske 10 000 som vil kunne delta i kvalifiseringsprogrammet, utgjøre fire prosent av de fattige i Norge. Hva med de øvrige 96 prosentene som ikke vil ha nytte av hovedsatsingen i regjeringens fattigdomsbekjempelse? I 2006 var det for øvrig cirka 50 000 langtidsmottakere (6 mnd+) av sosialhjelp og 120 000 sosialhjelpsklienter i alt.

I 2008 koster kvalifiseringsprogrammet staten 230 millioner til kommunene til antatt 4 000 sosialhjelpsklienter, altså 58 000 kroner per person. Tidligere evalueringer av denne typen tiltak viser at de enten har vært uten positivt resultat, at effekten er usikker eller at én av ti er kommet i arbeid. Regjeringen legger til grunn at sysselsettingsandelen blant deltakere i programmet sannsynligvis vil øke til 12 prosent på lengre sikt. Programmet vil således arte seg som en helårsmanøver over to år uten ut sikt til vesentlig positivt sysselsettingsmessig utfall.

Det må dessuten være nokså illusorisk å forutsette at det arbeidsmarkedet som har støtt folk ut eller hindret dem i å komme inn – oftest gjentatte ganger – i neste omgang skal ta dem tilbake når de attpå til har en rekke helseproblemer. Å legge opp til en ferd for disse som forutsetter ordinær inkludering i det ordinære arbeidsmarked, vil være som å bekjempe sykdom med sykdommens årsak.

Vi har bedrevet tiltaksplaner mot fattigdom i seks år. Knapt noe sosialpolitisk område har hatt større fokus i disse åra og knapt noe område har hatt så liten faktisk uttelling.

Regjeringens kvalifiseringsprogram er egentlig en retorisk øvelse til en relativt billig penge, der den politiske «gevinsten» sannsynligvis er langt større enn hva øvelsen koster. Arbeidslinja i sosialpolitikken fungerer som en avledningsmanøver. Den bringer fokus vekk fra det underliggende hovedproblemet, samtidig som den tildekker mangelen på vilje til å framskaffe alternativt arbeid. En gjør hva en gjør for å slippe å gjøre det som egentlig må gjøres. Min påstand er at den norske vassekte protestantiske arbeidsmoralismen forkludrer arbeidet med å løse fattigdomsproblemene. Både fagfolk, politikere og menigmann må gjennom en langvarig lutring i forhold til denne arbeidsmoralismen. Den er hovedproblemet vi må komme rundt for å skape faktiske framskritt i forhold til fattigdomsbekjempelse. Den veien er lang.

I sitt overdøvende fokus på arbeidslinja farer myndighetene uansvarlig lett over det forhold at det i dag er svært lite rom – om noe – for den som ikke er fullt tilpasset og med arbeidsevne som gjør at en kan fungere 100 prosent. Skal vi nå faktiske og varige resultater må det gjennomføres en politikk som stiller slike krav til arbeidslivet at det blir plass også for dem med redusert arbeidsevne.

Så lenge det ikke stilles forpliktende krav til arbeidsgiverne og så lenge retten til arbeid bare gjelder dem markedet ser seg tjent med, vil det frenetiske fokuset på arbeidslinja kun tjene den funksjon den allerede har, nemlig å maskere hovedproblemet: et avkastnings- og effektivitetsinnretta arbeidsmarked som en
stadig avtakende del av befolkningen har helse til og der det i avtakende grad er rom for dem Nav skal hjelpe. NAV kan etablere og drive arbeidstiltak for sosialhjelpsklienter så kløktig de bare måtte evne og ville, men er dømt til å mislykkes så lenge det i det reelle arbeidslivet finnes så få arbeidsplasser
med rom for personer med redusert arbeidsevne.

Så langt har arbeidsgivere av alle slag vederlagsfritt kunnet vrake og overlate den arbeidskrafta de ikke har sett seg tjent med nesten gratis til folketrygden. Nå, i den neste runden, inviteres de til ta å den tilbake like vederlagsfritt for å ta ut restarbeidsevnen ved gjenbruk av gode rester gjennom ordningen arbeid for lønnstilskudd. Når amerikanske næringslivsledere får høre om alt dette utrolige, utbryter de: «say that again»!!

Inntil vi har fått gjenreist et demokratisk arbeidsliv der det er plass for de fleste og retten til arbeid er reell, må vi satse bredt på å bygge ut tilrettelagte arbeidsplasser utenom det ordinære markedet i offentlig regi i form av det vi blant annet lenge har kjent som vernete arbeidsplasser.

Men så lenge en ikke evner å få lagt om arbeidslivets være- og virkemåte slik at det gis rom for de etter hvert store deler av befolkningen som ikke har full arbeidsevne, slik markedet til enhver tid definerer den, vil lavinntektsgruppene og fattigdommen fortsette å vokse på samme måte som den har gjort de 20 siste åra. Fordi politikerne ikke tør å tømre en politikk for radikal stopp av utstøtingen fra lønnsarbeid, vil Soria Moria-løftet om å avskaffe fattigdom gradvis forta seg og forvandles til det håp om et Fata Morgana som det under dagens realpolitiske kurs de facto er.

I politikken nytter en i dag de svakestes avmaktssituasjon som spillplass, der en bruser med de sosialdemokratiske retoriske fjærene og avleder fra det egentlige prosjektet: Velferd for de brede middelklasse-lag! Det å ikke løfte de svake først, går på et samfunns anstendighet løs. Og det gjør det når en løfter middelklassen og de rike foran dem som befinner seg nederst: «Ti jo høiere de som er stillet dårligst løftes op, des høiere løftes hele samfundet op», sa Johan Castberg for 100 år siden.

Etiketter: arbeid, fattigdom, sosialpolitikk

Det kommunale "Rådet for funksjonshemmede", i bydel Frogner har kommet med et klokt initiativ ved å henvende seg til statsråd Kleppa om konsekvensene av opphevelse av husleiereguleringen fra 2010 for eldre og funksjonshemmede i bydelen (der 43 % av husleieregulerte boliger ligger) og med forespørsel om hvilke tiltak hun vil iverksette for å avverge det de mener kan være en potensiell sosial katastrofe for dem det gjelder.

Brevet er som følger:

Rådet for funksjonshemmede
Bydel Frogner
Ved leder Rudolph Brynn
Bogstadveien 9,B
0355 Oslo



Oslo, 24.01.2008

Kommunal- og regionaldepartementet
Att. Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa
Postboks 8112 Dep
0032 Oslo


Konsekvenser av oppheving av husleiereguleringen fra 2010 for funksjonshemmede og eldre i bydel Frogner

Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner vil med dette brevet uttrykke vår store bekymring for konsekvensene for innbyggere med nedsatt funksjonsevne og eldre i vår bydel. I forbindelse med Rådets møte den 23.01.2008 ble vi gitt orientering om konsekvensene av oppheving av husleiereguleringen i bydel Frogner. Basert på denne orienteringen retter vi herved denne henvendelsen til kommunalministeren for å be om en orientering om hvilke tiltak Departementet vil foreta seg for å avhjelpe at mange beboere uforskyldt havner i alvorlige sosiale og økonomiske problemer pga. avviklingen av husleiereguleringen.

Fra NIBR-rapport 2007:21 ”Husleieregulering – status før avvikling i 2010” kjenner vi til at det er i bydel Frogner man finner de fleste kjente regulerte leieboligene, 43 %, men at det totale antallet regulerte leieforhold imidlertid er betydelig høyere. Det regnes videre med at gjennomsnittsalderen for beboerne er 63 år, at 2 av 3 er enslige. Videre vet vi at 38 % av beboerne lever av alderspensjon, 33 % av lønn, 15 % av uførepensjon. Beboerne har i gjennomsnitt leid boligen i 30 år.

Når det gjelder gjengs leie i bydel Frogner, som leiene vil bli fastsatt etter ved oppheving av husleiereguleringen, er denne allerede meget høy i vår bydel:

1-roms kr 6 338,-
2-roms kr 8 122,-
3-roms kr 9 911,-
4-roms kr 12 867,-
5-roms kr 16 348,-

Prisene er pr. 3. kvartal 2007. Det sier seg selv at de inntektsgruppene som vil bli utsatt for en så voldsom husleieøkning fra 2010 vil ha uoverstigelige problemer med å klare sine boutgifter og at bydelen i realiteten sitter på en ”tikkende bombe” av sosiale problemer for mennesker som har tilbrakt det meste av livet her.
Det kan gis statlig og kommunal bostøtte, men denne dekker bare delvis boutgiftene til personer med lave inntekter, henholdsvis 1 000 kroner pr. måned til de med under kr 14 000,- i månedlig inntekt og kr 4 000,- i statlig bostøtte for en enslig minstepensjonist. Med oppheving av husleiereguleringen blir det helt utilstrekkelig. Bydelsadministrasjonen oppgir at det regnes med at det er ca. 1 750 boliger med prisregulering i bydelen.

En av årsakene til at mange er havnet i dagens vanskelige situasjon er at man på 1980-tallet ga adgang til å omgjøre obligasjonsleiligheter til selveierleiligheter. Leieboerne kunne da kjøpe leilighetene eller utleierne kunne innløse obligasjonene og enten selge leilighetene som selveierleiligheter eller fortsette å leie ut. Fra denne perioden begynte en vanskelig økonomisk situasjon for mange, selv med husleiereguleringen for dem som bor i eldre gårder.

Avvikling av husleiereguleringen betyr at det at det blir et stort press på kommunale botilbud (bydelen har i underkant av 500 boliger hvorav de fleste er leid ut på langtidsavtaler, og det vil derfor ikke være mulig å fremskaffe kommunale botilbud til denne gruppen). Det vil bli en betydelig økning i sosialhjelpsutbetalingene i bydel Frogner etter at beboerne har brukt opp alle sine sparepenger.. Det vil også oppstå store flyttebehov blant eldre og hjelpetrengende til mindre boliger med lavere leier. Det vil føre til et generelt press på husleiene i bydelen, som allerede er høyest i Oslo.

For funksjonshemmede vil dette utgjøre ytterligere problemer. ”Statusrapport 2007 om samfunnsutviklingen for personer med nedsatt funksjonsevne”, utgitt av Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne, viser at i Norge er kun 7 % av norske boliger helt tilgjengelige for funksjonshemmede. I tillegg stiller funksjonshemmede ofte svakt på boligmarkedet pga. lavere inntekt og fordommer om personer med nedsatt funksjonsevne som beboere.

Denne gruppen, samt eldre med ulike aldersrelaterte funksjonsnedsettelser, vil etter Rådets oppfatning altså kunne møte ytterligere stigmatisering og sterkt redusert livskvalitet ved siden av de problemer som rammer alle som blir berørt ved opphevingen av husleiereguleringen.

Vi vil også rette Statsrådens oppmerksomhet mot de tildels store psykiske belastninger som usikkerheten ved oppheving av husleiereguleringen påfører de som vil møte disse problemene. Rapporten ”En annen historie. Om det å bo i Oslo” av forsker Anne Helset viser gjennom intervjuer at mange av denne gruppen føler en psykisk press som går på helsen løs, etter at de har bodd i mange år av sitt liv i samme leilighet. Dette er en meget sterk beskrivelse av mennesker, ikke statistikk: ”I enkelte tilfeller må leietakere forholde seg til utleiere som vet å benytte seg av huller eller uklarheter i lovverket som omhandler boligsektoren. Eiernes ønske om økt fortjeneste på sine eiendommer kombinert med den lovbestemte økningen i leieprisen bidrar til å svekke leietakernes trygghet for eget hjem og gjør det ulikeverdige forholdet mellom utleier og leietaker tydelig”.

Sikkerhet avhenger av at man kan betale sin husleie og er denne for høy i forhold til inntekten forsvinner sikkerheten for å kunne bo, uansett hvor sterke rettigheter man har ihht. Husleieloven. Svært mange i bydel Frogner har ”uoppsigelige leiekontrakter”, noe som indikerer lang botid, og har lav leie sammenlignet med gjengs leie og markedsleie – likevel er den for mange i overkant av hva de kan klare å betale etter sin inntekt. Ikke alle har heller oppsparte midler og de fleste vil ikke lenge kunne klare dagens markedsleie i bydelen. Mange frykter sine huseiere, blir utsatt for press for å selge eller si opp sine kontrakter, eller har endog vært utsatt for fiktive ”visninger” for å legge ekstra psykisk press på dem.

Det er flere løsninger som er mulige – fortrinnsvis at de leietakere som ønsker det kan bli boende. Dette kan omfatte ”frysing” av regulerte leier til et fortsatt rimelig nivå, eller subsidiering av husleien på samme måte som eldre i dag får subsidierte eldreboliger, eller at bostøtten får et bredere grunnlag enn i dag for middelaldrende og eldre i private utleieboliger slik at de kan få bostøtte før de utsettes for en økonomisk nødssituasjon. Eventuelt kan det, slik Helsets rapport foreslår, etableres boltilbud og hjelpeordninger for det økonomiske mellomsjiktet av middelaldrende og eldre som ikke er i stand til å delta på det ordinære boligmarkedet med sine korttidskontrakter og høye leier, spesielt i bydel Frogner.

Rådet for funksjonshemmede i bydel Frogner ber statsråden gjøre rede for hvilke tiltak og løsninger som kan finnes, mens det ennå er tid, til å hjelpe innbyggerne og forhindre sosial nød.

Vi ser frem til Statsrådens tilbakemelding.

Med hilsen

Rudolph Brynn
Leder, Rådet for funksjonshemmede, bydel Frogner

Etiketter: bolig, funksjonshemmede, sosialpolitikk

Fra mailboksen:

"Jeg er beboer i Maridalsveien 205. Det er et aksje og andelslag på
Bjølsen hvor vi bor mange beboere, alle uten eget bad. Vi deler dusj og
toalett med alle de vi bor på gang sammen med.

Vi har hatt arkitekter inne for å tegne forslag til utbygging.
Utbyggingsforslaget er vedtatt med stort flertall på årsmøte i aksje og
andelslaget til beboerne. Vi har også fått lån slik at vi kan bygge ut.

En utbygging vil gi alle beboerne eget bad utan at kostnadene for hver
enkelt blir altfor store. Dette er noe vi har arbeidet med i mange år
for å kunne få en akseptabel levestandard.

Byantikvaren mener at selve utsiden på huset vil bli ødelagt og at vi
derfor ikke skal få bygge ut. Plan- og bygg var enige i dette og avslo
utbygging. I tillegge mener de at leiligheten vil få for lav
bostandard. Dette kan vi bare ikke forstå ettersom den per i dag er
helt uakseptabel....

Nå skal saken opp i bystyret og beboerne har fått signaler om at vi
fortsatt ikke vil kunne få bygget ut.
Dette er litt vsnakelig for oss å forstå da vi kun ønsker en anstendig
levestandard. Per i dag er min leilighet kun 14 kvm stor (dvs ett rom).
Men det var det eneste jeg hadde råd til å kjøpe så det å få dusj og do
hadde gjort mye for meg og alle de andre som bor like smått i blokken.

Vi vet ikke helt hvordan vi skal gå frem for å få påvirket i denne
saken som er svært viktige for oss. Forløpig har styret i gården tatt
kontakt med komiteen som skal behandle saken slik at de skal komme på
en befaring.

Noen andre gode tips. Vi tenker på media, men kunne trengt å vite om
det er noen politikere som støtter oss i det hele tatt."

Sånt går jo bare ikk an. Et så elementært krav som å ha egen dusj og do skal det særs viktige grunner til å gå i mot. Og slike grunner foreligger ikke i denne saken.

Byutviklingskomiteen må derfor i sitt møte 16. januar støtte beboerne. Så kan man jo si at det er litt uvanlig å godkjenne dette uten regulering/bebyggelsesplan, men BI i Nydalen ble bygget som "en mindre vesentlig endring", så da må det gå greit her også.

Se forøvrig TV-innslag fra NRK Østlandssendingen.

Etiketter: bolig, fattigdom, sosialpolitikk