søndag, november 12
Om å kjøpe sin egen bolig.
Jeg har engasjert meg aktivt for å forhindre at byrådet lykkes i sin kamp for å selge Kvartal 6.
Forleden hadde en del av aktivistene mot salget denne utmerkede artikkelen i Aftenposten aften.
En kar har i denne sammenheng stilt meg dette spørsmålet:
"Jeg undres på:
Dersom kommunen har tatt urimelig høy husleie, hvor mye vil det bli i husleie på den enkelte når denne fortjenesten blir borte, som den vil bli, om det omgjøres til et borettslag, og hele kjøpesummen finansieres gjennom felleslån?
I Langesgate var kjøpesummen leietakerne kunne fått gården for ved forkjøpsrett på 43 millioner, men forkjøpsretten ble ikke brukt pga desinformasjon fra kommunen. Istedet ble gården kjøpt for 67 millioner og felleslånet er i dag 43 millioner. Mellomlegge på 24 millioner gikk rett i lomma til Nunkun.
Dersom leietakerne hadde kjøpt for 43 og lånt hele beløpet slik det likevel ble, ville de gått fra leier til eier og i tillegg betalt mindre i månedlig husleie og de ville ikke måttet betale noe selv i form av borettsinnskudd. Alt de trengte å gjøre var å stemme for bruk av forkjøpsretten og etter en måneds tid ville de fått beskjed om mindre husleie og at de var blitt eiere.
Hvordan ser dette regnestykket ut i tilfellet du nevner?"
Mitt svar blir:
Klart det alltid er slik at det lønner seg å investere i egen bolig.
Men det forutsetter jo at du er bemidlet. Dersom du er trygdet eller sosialhjelpsmottaker har du ganske enkelt ikke penger å investere. Og dersom beboerne i Kvartal 6 "blir forledet" til å ta opp lån i størrelse 1 million kroner, vil de i løpet av få år bli gjeldsslaver, med alle de konsekvenser det har.
I den artikkel jeg viser til er dette så godt beskrevet slik:
"Det er i hovedsak fattige mennesker som bor i Kvartal 6. Av 189 leiligheter, er det 15 hvor det bor folk med fast arbeidsinntekt. De øvrige lever på trygd og støtte. Gamle, syke, enkelte med problem med alkohol og stoff. De har fått til et liv med betydelig grad av tålmodighet og hjelpsomhet overfor hverandre. De har opparbeidet sosial kapital. Men penger er det smått med."
Mange av beboerne er sosialklienter, eller har lav inntekt, og frykter derfor at de ikke får lån.
Som beboer Magne Sparby sa det på et beboermøte forleden:
"Vi kan jo ikke svare på om vi kan kjøpe før vi får tilslag på lånet. Mange av oss søkte i mai, og vi har enda ikke fått svar, sier Sætre. I tillegg er mange usikre på om de i det hele tatt vil søke lån i frykt for å miste bostøtten. Mange av oss har ikke mulighet til å betjene et lån hvis vi mister bostøtten. Det sier seg selv at med en inntekt på åtte-ni tusen kroner i måneden blir det for mye å betalte nesten seks tusen kroner i boutgifter."
Forleden hadde en del av aktivistene mot salget denne utmerkede artikkelen i Aftenposten aften.
En kar har i denne sammenheng stilt meg dette spørsmålet:
"Jeg undres på:
Dersom kommunen har tatt urimelig høy husleie, hvor mye vil det bli i husleie på den enkelte når denne fortjenesten blir borte, som den vil bli, om det omgjøres til et borettslag, og hele kjøpesummen finansieres gjennom felleslån?
I Langesgate var kjøpesummen leietakerne kunne fått gården for ved forkjøpsrett på 43 millioner, men forkjøpsretten ble ikke brukt pga desinformasjon fra kommunen. Istedet ble gården kjøpt for 67 millioner og felleslånet er i dag 43 millioner. Mellomlegge på 24 millioner gikk rett i lomma til Nunkun.
Dersom leietakerne hadde kjøpt for 43 og lånt hele beløpet slik det likevel ble, ville de gått fra leier til eier og i tillegg betalt mindre i månedlig husleie og de ville ikke måttet betale noe selv i form av borettsinnskudd. Alt de trengte å gjøre var å stemme for bruk av forkjøpsretten og etter en måneds tid ville de fått beskjed om mindre husleie og at de var blitt eiere.
Hvordan ser dette regnestykket ut i tilfellet du nevner?"
Mitt svar blir:
Klart det alltid er slik at det lønner seg å investere i egen bolig.
Men det forutsetter jo at du er bemidlet. Dersom du er trygdet eller sosialhjelpsmottaker har du ganske enkelt ikke penger å investere. Og dersom beboerne i Kvartal 6 "blir forledet" til å ta opp lån i størrelse 1 million kroner, vil de i løpet av få år bli gjeldsslaver, med alle de konsekvenser det har.
I den artikkel jeg viser til er dette så godt beskrevet slik:
"Det er i hovedsak fattige mennesker som bor i Kvartal 6. Av 189 leiligheter, er det 15 hvor det bor folk med fast arbeidsinntekt. De øvrige lever på trygd og støtte. Gamle, syke, enkelte med problem med alkohol og stoff. De har fått til et liv med betydelig grad av tålmodighet og hjelpsomhet overfor hverandre. De har opparbeidet sosial kapital. Men penger er det smått med."
Mange av beboerne er sosialklienter, eller har lav inntekt, og frykter derfor at de ikke får lån.
Som beboer Magne Sparby sa det på et beboermøte forleden:
"Vi kan jo ikke svare på om vi kan kjøpe før vi får tilslag på lånet. Mange av oss søkte i mai, og vi har enda ikke fått svar, sier Sætre. I tillegg er mange usikre på om de i det hele tatt vil søke lån i frykt for å miste bostøtten. Mange av oss har ikke mulighet til å betjene et lån hvis vi mister bostøtten. Det sier seg selv at med en inntekt på åtte-ni tusen kroner i måneden blir det for mye å betalte nesten seks tusen kroner i boutgifter."
