Ivar Johansens blogg

Anne, som strever med å få orden på så mangt og særlig helsa, har sendt meg denne mailen i dag:

"I dag da jeg våknet fikk jeg en innsikt på hvorfor jeg er blitt kronisk syk. Livet har ikke vært snilt mot meg og jeg har havnet i den svakeststilte samfunnsgruppen. Alene mor , med 2 barn, uten sted å bo, traumatiske opplevelser i fortiden.....det var store livs utfordringer. Sykdommen har vært min eneste venn. Sykdommen stiller ikke krav, den har gitt meg beskyttelse mot alle andre samfunns krav om selvhjulpenhet. Selvhjulpen kunne ikke jeg ha vært når de første lag av Maslows pyramiden ikke var på plass. Men vi har jo en så bra trygde– og sosialordning, hadde mange ha sagt.

Jo, det er bra, men systemet stiller alltid krav for en sykdom, legeerklæring for å ha grunnlag for hjelp. Derfor ser jeg at jeg og sykdommen min har vokst i hverandre. Så lenge jeg er syk, får jeg hjelp fra det offentlige. Jeg tør ikke å erklære meg frisk. Da står jeg helt alene mot verdenen. Alene- uten sted å bo, uten egen kapital, uten forventet arv. Alt som i våre dager danner grunnlag for selvhjulpenhet. Tar jeg feil? Tre ganger fikk jeg avslag fra banker for etablering og bil innkjøp. De vurderte meg som ikke nedbetalingsdyktig. Kravene for selvhjulpenhet ser uoppnåelig ut for meg. Kravet for å være syk fra de offentlige er mest reelt og oppnåelig, da blir jeg hjulpet.

Da vi kan se på hva systemet gjør for svakestilte. De velger å kutte ut hjelpen og på denne måten å tvinge mennesker ut i livet. Tror dere det hjelper? Angsten bare forstørres og behovet for sykdommen blir sterkere. Jeg føler meg ikke sterk nok for livet. En ond sirkel formeres og jeg står fast- mellom sykdom og selvhjulpenhet."

Etiketter: arbeid, helse, sosialpolitikk

"Rusmisbrukere i Oslo nektes adgang og møter nedlatende holdninger hos leger", heter det i en artikkel i Aften i dag.

Leder i Oslo Legeforening, Svein Aarseth, sier det selvsagte: "Alle har rett på de samme helsetjenestene uansett hvor de står på rangstigen, så fastlegene bør ikke forskjellsbehanlde rusmisbrukerne".

Nettopp.

Men så leser jeg videre: "Han peker imidlertid på flere legitime årsaker til at leger ikke ønsker å ta imot rusmisbrukere. - Å ha ansvar for å følge opp en rusmisbruker som går på metadon, er en tidkrevende oppgave, noe ikke alle leger har tid til."

Nei, dette er ikke akseptabelt.

Fastlegene får tilskudd fra det offentlige ut fra en gjennomsnittsbetraktning. Noen av oss oppsøker fastlegene svært sjelden (det kan være år mellom hver gang), og vi er ønskepasienter for fastlegene - og gir god inntekt i kassa, men så er det noen som er mer ressurskrevende.

De fastleger som sier de "ikke har tid" til også å ta de mer krevende pasienter bryter med noe av grunntenkningen med fastlegeordningen.

Etiketter: helse, rusomsorg

Vi snakker med store bokstaver om at vi skal få brukerorienterte tjenester, men jeg føler nok ofte at det ikke først og fremst er brukernes behov som blir prioritert. Som det nye systemet for bestilling av behandlingsreiser, hvor det er Folketrygden som skal betale for reisen - og som administreres av våre helseforetak.

Som det heter i en henvendelse jeg har fått:

"Det nye systemet for bestilling av behandlingsreiser som ble innført i Oslo har vart siden 1. mars og fortvilelse sper seg både hos brukere, pårørende og vi som berøres av dette på jobb.

Jeg er både pårørende og arbeider på et xxxx og hører dette både hjemme og på jobb flere ganger daglig.

"det er umulig å komme fram på telefon til 05515 (behandlingsreiser), og vi bruker minst 20-30 minutter på å komme gjennom hver gang"

"jeg brukte over en time igår" osv.

Og så det at man må ringe og bekrefte bestillingen igjen hver gang. Mange greier ikke å administrere dette selv og må ha hjelp av pårørende og/eller oss som ansatte. Tror "de" dette føles som nyttig tid? Dette skaper masse frustrasjon hos mange.
Dette nye som er bestemt føles som stor belastning for alle.

Som pårørende føles det ikke Ok å bruke 2-3 timer i uka for å administrere dette i arbeidstiden (på grunn av åpningstid i systemet) og som yrkesutøver føles dette som TID vi burde brukes til noe annet.

Har også hørt bemerkningen

"dette orker jeg ikke bruke så mye tid og energi på så jeg får hoppe over behandling".

Er der noe du kan gjøre for å påvirke riktige personer?"

Og jeg hører også at dette blir et problem overfor personer som trenger transport, men som ikke har penger.

Som en lege skriver:

"Jeg måtte legge inn en pasient på psykiatrisk sykehus. Pasienten kunne kjøre drosje og jeg avtalte øyeblikkelig innleggelse, men han kunne ikke betale egenandelen. Jeg sjekket hva de får i refusjon for turen: 600kr av Helseforetaket og 100 i egenandel, men drosjen nektet å reise pga manglende egenbetaling. Dette endte med velvillig hjelp fra ambulansen som kjørte...."

Det er greit at helseforetaket/Staten har behov for ordnede former og et visst byråkrati, men dette må jo ikke bli så byråkratisk at sterkt syke og hjelpetrengende ikke får tilstrekkelig helsehjelp, og gir opp underveis.

Etiketter: funksjonshemmede, helse, psykisk, psykisk helse, sykehus

Barneombudet bør være jurist, sa den avtroppende barne- og likestillingsminister.Som om ikke Barneombudets kontor fra før av har flere jurister.

Det kan være en grunn til å stille et spørsmålstegn ved hvorvidt ombudsordningene skal fylles opp av stort sett bare jurister, eller om ikke også sosialfaglig bakgrunn også er en viktig kompetanse.

Og la meg drøfte dette noe ut fra Oslo kommunes helse og sosialombud: Det er en utfordring å utforme helse- og sosialombudets virkeområde og arbeidsoppgaver i forhold til den utvikling innen velferdsområdet som vi kan se kommer i fremtiden. På basis av en slik vurdering, vil det være aktuelt å diskutere hvilken kompetanse ombudet trenger, og hvilke faggrupper som kan bidra til å styrke brukernes behov for råd/veiledning, klagehjelp osv.

Ombudet skal også forholde seg til hjelpesystemene og arbeide for systemiske bedringer til beste for brukerne. Dette innebærer bl.a at det rettslige grunnlag som enkeltsaker og systemiske forhold hviler på, må suppleres med etiske og velferdsmessige standarder. Den juridiske minimalismens tid er over. Mange saker innen behandingen av innvandrere og asylsøkere eksemplifiserer dette. Ikke sjelden kan en formell rett skjule en faktisk urett. I tiden som kommer - med f.eks et svært NAV-system som forutsetningsvis vil fungere helt forskjellig innen et stort vurderingsrom - trengs det innsikt fra mange faglige synsvinkler for å kunne ha noen kvalifisert oppfatning av hvor velferdens standarderer ligger, og bør ligge i de enkelte sakene.

Også i dagens virkelighet dreier mange klager og mang en urett seg om hvordan folk behandles, om diskriminering, om mangel på psykologisk og praktisk forståelse for konsekvenser av hjelpesystemenes vedtak og handlinger mv. Ombudet skal vurdere mange sider ved den hjelp folk tilbys, og trenger derfor - i likhet med Fylkesmannens klageinstanser - forskjellige faggrupper i sitt personale som kan bidra til å komplettere vurderingen både i forhold til enkeltsaker, systemiske forhold og velferdsfaglige utfordringer.

Utfordringen er altså å kunne se hvilken velferdspolitisk utvikling vi står foran, og å ha en oppfatning om den tverrfaglige kompetansen som kreves for å møte den, både i hjelpeapparatet og i klagesystemene. Etter den ansettelsespraksis som er fulgt hos Oslos helse- og sosialombud de siste årene, har de nå et nesten rent juristkontor.

Etiketter: eldreomsorg, fattigdom, helse, kommunen, rusomsorg, sosialpolitikk

Antall uføre øker for hvert år. Og stadig flere av dem blir uføre på grunn av psykiske lidelser. - Psykiske lidelser har overtatt som hovedårsak til uføretrygding, foran muskel- og skjelett-lidelser, sa forsker Arnstein Mykletun til Aftenposten forleden. Han mener at psykiske lidelser er systematisk undervurdert som årsak til at folk blir uføre og underbehandlet.

I den sammenheng har jeg fått klokt innspill fra en av de mange dyktige fagfolk i bydelene som jobber med psykisk helse:

"Jeg leste med stor interesse artikkelen i Aftenposten om psykisk lidelse og antall ufør. Som "en av fotfolket" har jeg noen synspunkter på dette. Jeg tror mange flere, også de med psykiske lidelser ville kunne komme i jobb - fulltid eller deltid hvis følgende forutsetninger var tilstede: - noen som kunne komme hjem til den enkelte om morgenen på arbeidsdager og bistå med å komme seg både opp og ut,- ledsagertjeneste til arbeid, når det er behov for det,- behandling på spesialisthelsenivå som tar høyde for at ordinær kontortid ikke nødvendigvis er den beste tiden "å behandle", gitt at individet vil prioritere å være på jobb på dagtid. - ambulant kommunal miljøarbeidertjeneste som jobber turnus, og som da kan møte/følge opp etter jobb. NAV - arbeid bør ha gode kartleggingsverktøy for å finne ut hva den enkelte kan mestre, og ha fokus på det, selv om dette gir kun en liten arbeidsevne.

De fleste av tjenestemottakerne som sliter med kroniske psykiske lidelser, og som jeg kjenner, er i perioder av livet sitt innom dette med å ha mulighet for å være til nytte/gjøre noe nyttig. "Peset" rundt den såkalte arbeidslinjen og alt som er publisert rundt dette er ikke nødvendigvis at det gode for mennesker med alvorlig psykisk lidelse. Noen av dem kommer med uttalelser som "ja nå skal jo alle ut å jobbe, men hva kan jeg jobbe med da....?" Den kjenner nok stresset på kroppen og føler det sannsynligvis som en tilleggsbelastning fordi de som ikke har arbeidsevne ligger samfunnet til byrde."

Etiketter: arbeid, helse, inkludering, psykisk, psykisk helse

Skal samfunnstopper ha privilegier i helsevesenet andre ikke har? Som å snike i køen, eller få operasjoner ved norske sykehus som "vanlige" samfunnsborgere aldri ville fått. Saken om den tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland - som har utflyttet til Frankrike - sine operasjoner og rehabilitering ved norske sykehus, i strid med regelverket, viser at tilgjengelighet til helsetjenester ikke er de samme for kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

– Jeg syns hun fortjente det, sa overlege Olav Røise til media i går. Og i Dagbladet i dag går han lenger ved å bekrefte at han ved sin avgjørelse visste at det var et brudd på regelverket, men at avgjørelsen var riktig fordi Gro "har gjort en stor jobb for Norge."

Dagens sjef for den aktuelle avdelingen, professor Lars Nordsletten, står inne for avgjørelsen og begrunner det med at "hun har gjort en stor innsats for landet", og at det derfor "er naturlig at vi gir henne den behandlingen hun ønsker."

Dette er etter min oppfatning klart uakseptabelt. Det er mange i dette land som "fortjener" gode helsetjenester, og det er også svært mange som har gjort "en stor innsats for landet". Men betyr det at dette skal være et kriterium for tildeling av helsetjenester? Selvsagt ikke. Denne aktuelle saken har avdekket en alvorlig bedømmelsessvikt hos sentrale beslutningstakere i helsevesenet.

Etiketter: helse, sykehus

Bekjempelse av fattigdom må stå helt sentralt for SV og den rødgrønne regjeringen.

Et særs viktig tiltak i denne sammenheng er reduksjon av egenbetalinger på helse- og omsorg.
En god begynnelse kunne f.eks. være;

- Skjermingsgrense for kommunale tjenester fra 2 til 3 G: kostnad 100 mill

- Gratis tannbehandling for sosialhjelpsmottakere: kostnad 100 mill

- Bortfall av egenbetalingsordninger ved poliklinikker innen psykisk helsevern og rusbehandling: kostnad 130 mill

Etiketter: fattigdom, helse, økonomi

Forfatteren Margaret Johansen er en driftig dama. Men sviktende helse gjør at hun får noen erfaringer med helsevesenet, som hun gir meg innsikt i, og som jeg gjerne deler med andre:

Jeg legger intet ansvar for følgende forhold på en nedslitt arbeidsstokk på Aker Sykehus.
Ansvaret ligger hos myndighetene.

Etter diverse opplevelser på fire forskjellige sykehus i løpet av fire måneder, var jeg til kontroll den 18.4. på Aker i anledning nyresteinsknusing nr. 2.
Den første ble foretatt i desember 06 og det ble lagt inn et stent i urinveien. Det skulle fjernes senest tre måneder senere. Da jeg ble innkalt på dagen tre måneder etter, erklærte en ny lege at jeg kunne gå med stentet måneden ut Han ville anbefale ny knusing i ny kraftigere knuser siden første var mislykket.
Knusing nr. 2 ble foretatt 27. mars.
Ny lege godkjente bruk av ”gammelt stent”.

Etter operasjonen, kom to sykepleiere og sa at den hadde vært vellykket og jeg kunne komme og ta ut stentet om 14 dager. Jeg grep mobilen og sendte det glade budskap til familien.
Legene som skrev meg ut sa at jeg måtte nok vente på røntgen.
Den 18. 4. stilte jeg til røntgen og for å ta ut stentet
Ny lege, pakistansk og samvittighetsfull.
Han erklærte knusingen som mislykket. Det ble gjort i stand til fjerning av stent, men legen fant ikke
stentet på skjermen. Han mente det måtte ha ”vandret videre”.
Både han og sykepleier var sjokkert over at jeg hadde gått med stent i nærmere 5 måneder.
Jeg ble lagt inn på ”øyeblikkelig hjelp”.
Og her er det makabert muntre.
Der var det kø!
Min romkamerat hadde fastet i 48 timer og på vei til å bli tussete av å vente. Hun ble kjørt ned sent på kvelden og hentet hjem neste morgen.
Jeg fastet på 19. timen og ble rastløs og engstelig. ”Vi tar deg så fort som mulig.” Hva var nå det?

Klokken 19oo ba jeg om å få vite når min tur kom.
Legen sa da med all mulig grunn at han ikke torde si noe ”for tenk om jeg sier noe annet enn de andre”. Jeg tror han var nr. 7 på min liste.
Jeg fikk fasteavbrudd og begynte ny faste klokken tolv med løfte om å bli tatt som nummer to neste dag. Møtet med de muntre og flinke jentene på operasjonsalen var en lettelse.
Ventetiden tortur.
En eldre dame hadde fastet en uke. Hun fikk lov å bryte av med en brødskive hver kveld. Hun nektet å bli operert av dødstrette leger med 19 timers arbeidstid, ifølge avisen. De som ikke sa noe, ble tatt uansett.

Regjeringen bør legges inn på ”øyeblikkelig hjelp”, fastende, til de finner ut hvordan mennesker som har lært å være ”snill pike og flink gutt” behandles.
Det inkluderer det flerkulturelle personalet som fortjener bedre.

Etiketter: eldreomsorg, helse

Dagen i dag tilbringer jeg på KS sine Kommunedager.

Og nylig har Jonas Gahr Støre holdt et tankevekkende foredrag om "Kunnskap i et globalisert samfunn.

Et tankevekkende utdrag fra hans innlegg:

"I klimadebatten sier økonomene at global oppvarming i realiteten handler om markedssvikt. Det finnes også svikt i markedet for kunnskap.

Tall viser at 90 prosent av verdens helseutgifter går til å gjøre noe med helseproblemene til 10 prosent av verdens befolkning. Og omvendt: Bare 10 prosent av ressursene går til å møte behovene for 90 prosent av verdens mennesker – de millioner, milliarder som må leve med risiko for malaria, tuberkulose og Aids, tropiske sykdommer – fattigdomssykdommer - uten mulighet for behandling.
Fordi de ikke har penger til å betale.

Afrika har 25 prosent av verdens sykdommer, men dette kontinentet har bare 1,3 prosent av verdens helsestell.

Og som en leder i et farmasøytisk selskap sa til meg da jeg spurte om hvorfor det ikke ble forsket mer på medisiner mot malaria – sykdommen som tar opp mot en million liv i året: - Det finnes ikke noe marked, sa han.

Det finnes ikke noe marked. Bare en million mennesker med behov.

Men mannen hadde jo rett – i hans verden – for den millionen mennesker har ikke penger til å betale, og i hans verden så forsker og produserer man ikke for dem som ikke kan betale.
Teoretisk sett er sammenhengen denne: Markedet kjenner ikke til behov, bare etterspørsel. Og etterspørsel forutsetter kjøpekraft, altså penger.

Men vi har kunnskap – og innsikt – til å se at det ikke kan være slik. Det holder ikke moralsk. Og det holder ikke økonomisk, fordi det er skrekkelig dårlig økonomi å la folk dø i sin beste alder.

Derfor trenger vi politikk, demokrati, vilje til å endre, til å korrigere markedet – slik vi har gjort gjennom årtier i vårt land på så mange felt. "

Etiketter: helse, konkurranseutsetting, solidaritet

Drapstrusler fra naboen har gjort «Inger» til fange i eget hjem. Kommunen eier blokken, og betaler for vektere som følger hjelpepleieren til og fra jobb. Men de sliter med å få naboen hevet ut, skrev Dagsavisen i går. – Noen mennesker skaper så mange problemer at de ikke kan bo i vanlige gårder, sa byrådsleder Erling Lae. Han vil ha flere bemannede boliger for personer med rus- eller psykiatriproblemer.

Men kommunikasjonssjef Ragnhild Heggen i Rådet for psykisk helse mener byrådsleder i Oslo, Erling Lae (H), opptrådte frekt da han i går tok til orde for flere bemannede boliger for personer med rus- og psykiatriproblemer. Han er selv adressaten for sitt eget utsagn, mener Heggen.
– Under hans periode har nettopp flere slike tilbud blitt nedlagt. Blant annet i Casparis gate på St. Hanshaugen var det boliger med døgnbemannet drift, men etter nyttår ble tilbudet borte, sier Heggen.

Byrådslederen synes kritikken fra Heggen er delvis feilslått siden Oslo kommune er i ferd med å bygge ut 36 nye boliger i bydel St. Hanshaugen. Målet er at de med de tyngste lidelsene og utagerende oppførsel skal plasseres i egne bemannede kollektiver i lokalsamfunnet, til beste for dem selv og samfunnet. – Jeg er kjempeglad for at man bygger flere boliger, men hvorfor kutter man ut bemanning på det boligtilbudet som finnes – før det finnes et nytt alternativ? sier Ragnhild Heggen.

Klokt spurt.

Etiketter: bolig, helse, rusomsorg

Herved formidler jeg et innspill fra forfatteren Margaret Johansen:

Det begynte med en stadig tilbakevendende urinveisinfeksjon som krevde utredning. Hvilket sykehus velger du? spurte fastlegen. Siden man hadde gjestet Ullevål tidligere med nyresten, måtte det være stedet.

Etter en stund kom det beskjed om at nå var Aker blitt universitetssykehus med urologisk avdeling. Så papirene ble sendt dit. En ung, entusiastisk lege tok ultralyd. Begeistret beskrev han all elendigheten som foregikk i nyren. Her måtte noe gjøres innen få uker, men knusing var i dag enkelt og tok ti minutter. (Det ble foretatt over to dager.)
En tid senere kom det brev fra en overlege som meddelte at det var tre måneders ventetid.

Men hadde man ikke fritt sykehusvalg?
Man surfet på nett og blant venner og kom frem til at Bærum kunne ta imot innen tre uker. Papirer sendt over til Bærum ble umiddelbart returnert Aker. Man hadde ikke utstyr til den form for nyreknusing der ute.
Private sykehus tok heller ikke den slags operasjoner.
Et vakkert brev ble sendt til overlegen på Aker.
Førstkommende mandag ringte sykehuset og sa man kunne komme fredag.

(Jeg har tidligere lovprist Aker for at de hadde innført de gamle visittider, for det rene og ryddige inntrykk og hyggelige personalet.).

Dagen før kontroll på Aker inntraff et illebefinnende og den røde alarmknapp ble brukt for første gang. Langt om lenge kom en ung mann og dro frem utstyr til blodtrykksprøving. Han var tydelig utrenet og jeg spurte hvor høyt trykket var. ”Å pleier’u å ha da?” spurte den vennlige mannen. ”120 over 70 eller der omkring,” sa jeg. ”Da er’e sikkert noe sånt nå også,” svarte han betryggende. Og ringte legevakt som skulle komme om en to-tre timer, men det var fredag og derfor en travel dag ute på byen, må vite.

Etter fire timer ringte vi legevakten og fortalte at pasienten ikke kunne gå eller stå og derfor ikke utføre nødvendig ærend. ”Du får tisse i senga da,” svarte den overarbeidete kvinnen, ”så får vi ordne det når vi kommer.”

Det gikk ca. seks timer før legen kom.
Han var hyggelig nok og beklaget at han måtte slenge pasienten litt frem og tilbake sengen. Derpå erklærte han at hun hadde de berømmelige
”krystallene” i øret og beordret ambulanse neste morgen. Han ringte også og ordnet med sykepleier som skulle stelle pasienten mellom 7.30 og 8.oo før ambulansen kom 8.3o. En ung svensk sjarmør fikk i oppdrag å sette kateter siden pasienten ble liggende alene over natten. Hvorfor kan ikke de få mannlige sykepleiere vi har forbeholdes mannlige pasienter?
Ambulansen kom morgenen etter 9.30 med sykepleien i hælene. De droppet hele stellet og forlot åstedet. Ambulansen kjørte til Rikshospitalet.
Jaså, så det var dit man skulle!

En grundig undersøkelse på øre-nese-hals og alt ble erklært helt normalt. Man ble plassert på båre i gangen. Intet vått eller tørt ble servert før jeg spurte om de kanskje hadde noe spiselig og et glass vann. Jeg fikk to tørre kjeks og et glass saft.
Da ambulansen omsider kom, bar det av sted til Ullevål! Det begynte å bli spennende med ”det frie valg”. Man ble trillet gjennom kjente korridorer fulle av sengeliggende pasienter og besøkende, som ga blaffen i anmodninger om å benytte seg av visittiden mellom kl. 14oo og 20oo, av hensyn til pleiernes arbeid.

Legen på mottaket mente at det kunne være et lite drypp, men jeg ble erklært frisk i hodet og lemmer, og etter at en sykepleier hadde fjernet kateteret med en skarp bemerkning om at det burde vært gjort for lengst, det var deres verste smittekilde, rigget man seg til i en krok, ganske så sliten.
Da kom det et nytt vesen og sa ”hun skal til Diakonhjemmet”.
Var man havnet på Posten på et samlebånd?

Men dit bar det med ny ambulanse som skulle komme kl. 16oo. En besøkende som jobbet i helsevesenet sa at da måtte man belage seg på tre timers venting. Den kom ca. 19.3o.

På Diakonhjemmet ble det etter lang ventetid under skarpe lamper
konstatert ny urinveisinfeksjon, en gave fra Ullevål.
Da man omsider kom i seng var klokken 00.o5. Bare den ene dagen hadde pasienten ventet i ti timer. Først kl.9oo på Ullevål –MR- uten stell eller frokost, der det kom inn ulykker som måtte prioriteres - og man glante i taket i 3 timer, så var det å vente på ambulanse og dernest på mottak på Diakonhjemmet.
Plassert på et konferanserom på sjenerøse 50 kvadratmeter over natten, fikk man komme på tomannsrom neste dag. Man skulle dele bad og toalett med siderommet, som imidlertid fikk karantenemerke på døren. Man forstår travelheten, men ikke at man ikke får korrekt beskjed.
Da man forlot sykehuset, fikk man resept fra lege.
En medisin var glemt på resepten, en annen fikk feil navn, noe som gikk frem av feil dosering.
Det skal understrekes at all betjening var engletålmodige- Det er administrasjonen det må være noe galt med.

Man skal være meget frisk for å komme på sykehus.

Etiketter: helse

Fra e-posten:

"Hei Ivar

Faren min ble innlagt på Ullevål i forrige uke, og etter en del undersøkelser fant de ut at smertene han hadde kom av et brudd i ryggen. På sykehuset er kan de ikke gjøre mer enn å gi smertestillende, men deres vurdering er at han ikke kan klare seg selv (han er temmelig dement også), og det ble sendt B-melding til bydelen mandag denne uken. I dag har bydelen hatt kontakt med sykehuset på telefon og har gitt beskjed om at han ikke får innvilget søknaden om korttidssplass. De vurderer ham som frisk nok til å komme hjem med hjemmesykepleie.

Sykepleieren som ringte meg sa, etter at jeg hadde spurt ham direkte, at dette var høyst uvanlig, han hadde ikke opplevd noe slikt fra andre bydeler. Han hadde forsøkt å argumentere med saksbehandleren, og klart å forhandle seg fram til en ørliten åpning. Dersom en ny demenstest viser at faren min er blitt betydelig verre er de villige til å se på saken på ny på mandag. Hvis ikke er det rett hjem.

Så spørsmålet er: er det mulig og vanlig at saksbehandlere i bydelene overprøver sykehusets vurderinger, og er dette en praksis som er kjent og akseptert?

Jeg bare spør."

På det formelle er det klart at det er bydelen selv – som bærer kostnaden – som bestemmer hva som er riktig omsorgsnivå. Og det er dessverre slik nå i helse- og omsorgstjenestene at de legger mer og mer vekt på økonomi, framfor hva som nødvendigvis er faglig riktig.
Dvs de pakker de reelt økonomiske begrunnelser inn i en ”faglig” beslutning.

Og da gis ikke engang enslige, gamle mennesker - mot sykehusets innstendige anbefalinger - korttidsplass på sykehjem etter et et sykehjemsopphold.

Etiketter: eldreomsorg, helse

Høyres stortingsrepresentant Inge Lønning er utrolig. Forleden gikk han ut og hevdet det er for billig å gå til lege. Lønning sa til Dagbladet at legene bruker for mye tid på småting, og at en høyere egenandel vil føre til at folk går til legen kun når det virkelig trengs.

Jeg synes nok Torunn Janbu, president i Den norske Legeforening har et klokere perspektiv på dette: "Legeforeningen er mer opptatt av at man burde fjerne egenandelen for flere grupper, hvor egenandelene er i ferd med å bli så høye at de fungerer som en barriere for å oppsøke lege og få nødvendig helsehjelp. - For ungdom, minstepensjonister, rusmiddelmisbrukere, personer med lav inntekt og personer med kronisk sykdom kan egenandelene føre til at terskelen for å søke legehjelp blir for høy. Sykdom rammer ofte skjevt, og mennesker med dårligst økonomi har i alminnelighet mest helseplager", under streker Legeforeningens president og minner samtidig om at det er bekymringsfullt at egenandelen hos fastlegen, som er inngangen til helsevesenet, har doblet seg de siste ti årene.

Dagbladets Dag Kullerud står seg godt her.

Etiketter: fattigdom, helse