lørdag, mars 29
Brukerorienterte tjenester
Vi snakker med store bokstaver om at vi skal få brukerorienterte tjenester, men jeg føler nok ofte at det ikke først og fremst er brukernes behov som blir prioritert. Som det nye systemet for bestilling av behandlingsreiser, hvor det er Folketrygden som skal betale for reisen - og som administreres av våre helseforetak.
Som det heter i en henvendelse jeg har fått:
"Det nye systemet for bestilling av behandlingsreiser som ble innført i Oslo har vart siden 1. mars og fortvilelse sper seg både hos brukere, pårørende og vi som berøres av dette på jobb.
Jeg er både pårørende og arbeider på et xxxx og hører dette både hjemme og på jobb flere ganger daglig.
"det er umulig å komme fram på telefon til 05515 (behandlingsreiser), og vi bruker minst 20-30 minutter på å komme gjennom hver gang"
"jeg brukte over en time igår" osv.
Og så det at man må ringe og bekrefte bestillingen igjen hver gang. Mange greier ikke å administrere dette selv og må ha hjelp av pårørende og/eller oss som ansatte. Tror "de" dette føles som nyttig tid? Dette skaper masse frustrasjon hos mange.
Dette nye som er bestemt føles som stor belastning for alle.
Som pårørende føles det ikke Ok å bruke 2-3 timer i uka for å administrere dette i arbeidstiden (på grunn av åpningstid i systemet) og som yrkesutøver føles dette som TID vi burde brukes til noe annet.
Har også hørt bemerkningen
"dette orker jeg ikke bruke så mye tid og energi på så jeg får hoppe over behandling".
Er der noe du kan gjøre for å påvirke riktige personer?"
Og jeg hører også at dette blir et problem overfor personer som trenger transport, men som ikke har penger.
Som en lege skriver:
"Jeg måtte legge inn en pasient på psykiatrisk sykehus. Pasienten kunne kjøre drosje og jeg avtalte øyeblikkelig innleggelse, men han kunne ikke betale egenandelen. Jeg sjekket hva de får i refusjon for turen: 600kr av Helseforetaket og 100 i egenandel, men drosjen nektet å reise pga manglende egenbetaling. Dette endte med velvillig hjelp fra ambulansen som kjørte...."
Det er greit at helseforetaket/Staten har behov for ordnede former og et visst byråkrati, men dette må jo ikke bli så byråkratisk at sterkt syke og hjelpetrengende ikke får tilstrekkelig helsehjelp, og gir opp underveis.
Som det heter i en henvendelse jeg har fått:
"Det nye systemet for bestilling av behandlingsreiser som ble innført i Oslo har vart siden 1. mars og fortvilelse sper seg både hos brukere, pårørende og vi som berøres av dette på jobb.
Jeg er både pårørende og arbeider på et xxxx og hører dette både hjemme og på jobb flere ganger daglig.
"det er umulig å komme fram på telefon til 05515 (behandlingsreiser), og vi bruker minst 20-30 minutter på å komme gjennom hver gang"
"jeg brukte over en time igår" osv.
Og så det at man må ringe og bekrefte bestillingen igjen hver gang. Mange greier ikke å administrere dette selv og må ha hjelp av pårørende og/eller oss som ansatte. Tror "de" dette føles som nyttig tid? Dette skaper masse frustrasjon hos mange.
Dette nye som er bestemt føles som stor belastning for alle.
Som pårørende føles det ikke Ok å bruke 2-3 timer i uka for å administrere dette i arbeidstiden (på grunn av åpningstid i systemet) og som yrkesutøver føles dette som TID vi burde brukes til noe annet.
Har også hørt bemerkningen
"dette orker jeg ikke bruke så mye tid og energi på så jeg får hoppe over behandling".
Er der noe du kan gjøre for å påvirke riktige personer?"
Og jeg hører også at dette blir et problem overfor personer som trenger transport, men som ikke har penger.
Som en lege skriver:
"Jeg måtte legge inn en pasient på psykiatrisk sykehus. Pasienten kunne kjøre drosje og jeg avtalte øyeblikkelig innleggelse, men han kunne ikke betale egenandelen. Jeg sjekket hva de får i refusjon for turen: 600kr av Helseforetaket og 100 i egenandel, men drosjen nektet å reise pga manglende egenbetaling. Dette endte med velvillig hjelp fra ambulansen som kjørte...."
Det er greit at helseforetaket/Staten har behov for ordnede former og et visst byråkrati, men dette må jo ikke bli så byråkratisk at sterkt syke og hjelpetrengende ikke får tilstrekkelig helsehjelp, og gir opp underveis.
Etiketter: funksjonshemmede, helse, psykisk, psykisk helse, sykehus
torsdag, mars 6
Bydelsaktivitetshusene til personer med psykiske lidelser
Mange bydeler driver noen utmerkede aktivitetshus for personer med psykiske lidelser, tiltak som dessverre får altfor liten oppmerksomhet. Slike aktivitetshus finner vi i Søndre Nordstrand, Østensjø, Bjerke, Frogner, Teisen, Grünerløkka(men denne drives av Kirkens Bymisjon), Oppsal, Skullerud, Hellerud, Ammerud og i Vøyensvingen og Fossumberget. I tillegg er det et byomfattende tilbud på Grønland. Det gjøres et stort og flott arbeid (både av brukere og ansatte) på disse knutepunktene i forhold til; sosial kompetanseheving, nettverksbygging og tertiærforebygging (hindre forverring hos gruppen).
Fordi denne tjenesten ikke er lovpålagt og finansieres av statlige midler får tjenesten liten oppmerksomhet og små ressursser. Det ligger et stort potensiale i dette tilbudet hvis bydelene er villige til å satse. Dette er et lavterskeltilbud og krever derfor ingen henvisning, det føres ingen personlige jornaler på de som som bruker stedet og mulighetene for innhold i tjenesten styres ut fra behovet/ønsket til de som benytter huset(og ferdighets-/økonomiske rammene selvfølgelig).
Det snakkes om et stadig økende antall mennesker som sliter med psykiske lidelser og som faller utenfor samfunnet. Disse aktivitetshusene kan benyttes for i hvert fall motvirke isolasjon og ensomhet hos dem som trenger litt ekstra.
Fordi denne tjenesten ikke er lovpålagt og finansieres av statlige midler får tjenesten liten oppmerksomhet og små ressursser. Det ligger et stort potensiale i dette tilbudet hvis bydelene er villige til å satse. Dette er et lavterskeltilbud og krever derfor ingen henvisning, det føres ingen personlige jornaler på de som som bruker stedet og mulighetene for innhold i tjenesten styres ut fra behovet/ønsket til de som benytter huset(og ferdighets-/økonomiske rammene selvfølgelig).
Det snakkes om et stadig økende antall mennesker som sliter med psykiske lidelser og som faller utenfor samfunnet. Disse aktivitetshusene kan benyttes for i hvert fall motvirke isolasjon og ensomhet hos dem som trenger litt ekstra.
Etiketter: psykisk, psykisk helse
torsdag, februar 21
Tar for lett på psykiske lidelser
Antall uføre øker for hvert år. Og stadig flere av dem blir uføre på grunn av psykiske lidelser. - Psykiske lidelser har overtatt som hovedårsak til uføretrygding, foran muskel- og skjelett-lidelser, sa forsker Arnstein Mykletun til Aftenposten forleden. Han mener at psykiske lidelser er systematisk undervurdert som årsak til at folk blir uføre og underbehandlet.
I den sammenheng har jeg fått klokt innspill fra en av de mange dyktige fagfolk i bydelene som jobber med psykisk helse:
"Jeg leste med stor interesse artikkelen i Aftenposten om psykisk lidelse og antall ufør. Som "en av fotfolket" har jeg noen synspunkter på dette. Jeg tror mange flere, også de med psykiske lidelser ville kunne komme i jobb - fulltid eller deltid hvis følgende forutsetninger var tilstede: - noen som kunne komme hjem til den enkelte om morgenen på arbeidsdager og bistå med å komme seg både opp og ut,- ledsagertjeneste til arbeid, når det er behov for det,- behandling på spesialisthelsenivå som tar høyde for at ordinær kontortid ikke nødvendigvis er den beste tiden "å behandle", gitt at individet vil prioritere å være på jobb på dagtid. - ambulant kommunal miljøarbeidertjeneste som jobber turnus, og som da kan møte/følge opp etter jobb. NAV - arbeid bør ha gode kartleggingsverktøy for å finne ut hva den enkelte kan mestre, og ha fokus på det, selv om dette gir kun en liten arbeidsevne.
De fleste av tjenestemottakerne som sliter med kroniske psykiske lidelser, og som jeg kjenner, er i perioder av livet sitt innom dette med å ha mulighet for å være til nytte/gjøre noe nyttig. "Peset" rundt den såkalte arbeidslinjen og alt som er publisert rundt dette er ikke nødvendigvis at det gode for mennesker med alvorlig psykisk lidelse. Noen av dem kommer med uttalelser som "ja nå skal jo alle ut å jobbe, men hva kan jeg jobbe med da....?" Den kjenner nok stresset på kroppen og føler det sannsynligvis som en tilleggsbelastning fordi de som ikke har arbeidsevne ligger samfunnet til byrde."
I den sammenheng har jeg fått klokt innspill fra en av de mange dyktige fagfolk i bydelene som jobber med psykisk helse:
"Jeg leste med stor interesse artikkelen i Aftenposten om psykisk lidelse og antall ufør. Som "en av fotfolket" har jeg noen synspunkter på dette. Jeg tror mange flere, også de med psykiske lidelser ville kunne komme i jobb - fulltid eller deltid hvis følgende forutsetninger var tilstede: - noen som kunne komme hjem til den enkelte om morgenen på arbeidsdager og bistå med å komme seg både opp og ut,- ledsagertjeneste til arbeid, når det er behov for det,- behandling på spesialisthelsenivå som tar høyde for at ordinær kontortid ikke nødvendigvis er den beste tiden "å behandle", gitt at individet vil prioritere å være på jobb på dagtid. - ambulant kommunal miljøarbeidertjeneste som jobber turnus, og som da kan møte/følge opp etter jobb. NAV - arbeid bør ha gode kartleggingsverktøy for å finne ut hva den enkelte kan mestre, og ha fokus på det, selv om dette gir kun en liten arbeidsevne.
De fleste av tjenestemottakerne som sliter med kroniske psykiske lidelser, og som jeg kjenner, er i perioder av livet sitt innom dette med å ha mulighet for å være til nytte/gjøre noe nyttig. "Peset" rundt den såkalte arbeidslinjen og alt som er publisert rundt dette er ikke nødvendigvis at det gode for mennesker med alvorlig psykisk lidelse. Noen av dem kommer med uttalelser som "ja nå skal jo alle ut å jobbe, men hva kan jeg jobbe med da....?" Den kjenner nok stresset på kroppen og føler det sannsynligvis som en tilleggsbelastning fordi de som ikke har arbeidsevne ligger samfunnet til byrde."
Etiketter: arbeid, helse, inkludering, psykisk, psykisk helse
