lørdag, mars 29
Brukerorienterte tjenester
Vi snakker med store bokstaver om at vi skal få brukerorienterte tjenester, men jeg føler nok ofte at det ikke først og fremst er brukernes behov som blir prioritert. Som det nye systemet for bestilling av behandlingsreiser, hvor det er Folketrygden som skal betale for reisen - og som administreres av våre helseforetak.
Som det heter i en henvendelse jeg har fått:
"Det nye systemet for bestilling av behandlingsreiser som ble innført i Oslo har vart siden 1. mars og fortvilelse sper seg både hos brukere, pårørende og vi som berøres av dette på jobb.
Jeg er både pårørende og arbeider på et xxxx og hører dette både hjemme og på jobb flere ganger daglig.
"det er umulig å komme fram på telefon til 05515 (behandlingsreiser), og vi bruker minst 20-30 minutter på å komme gjennom hver gang"
"jeg brukte over en time igår" osv.
Og så det at man må ringe og bekrefte bestillingen igjen hver gang. Mange greier ikke å administrere dette selv og må ha hjelp av pårørende og/eller oss som ansatte. Tror "de" dette føles som nyttig tid? Dette skaper masse frustrasjon hos mange.
Dette nye som er bestemt føles som stor belastning for alle.
Som pårørende føles det ikke Ok å bruke 2-3 timer i uka for å administrere dette i arbeidstiden (på grunn av åpningstid i systemet) og som yrkesutøver føles dette som TID vi burde brukes til noe annet.
Har også hørt bemerkningen
"dette orker jeg ikke bruke så mye tid og energi på så jeg får hoppe over behandling".
Er der noe du kan gjøre for å påvirke riktige personer?"
Og jeg hører også at dette blir et problem overfor personer som trenger transport, men som ikke har penger.
Som en lege skriver:
"Jeg måtte legge inn en pasient på psykiatrisk sykehus. Pasienten kunne kjøre drosje og jeg avtalte øyeblikkelig innleggelse, men han kunne ikke betale egenandelen. Jeg sjekket hva de får i refusjon for turen: 600kr av Helseforetaket og 100 i egenandel, men drosjen nektet å reise pga manglende egenbetaling. Dette endte med velvillig hjelp fra ambulansen som kjørte...."
Det er greit at helseforetaket/Staten har behov for ordnede former og et visst byråkrati, men dette må jo ikke bli så byråkratisk at sterkt syke og hjelpetrengende ikke får tilstrekkelig helsehjelp, og gir opp underveis.
Som det heter i en henvendelse jeg har fått:
"Det nye systemet for bestilling av behandlingsreiser som ble innført i Oslo har vart siden 1. mars og fortvilelse sper seg både hos brukere, pårørende og vi som berøres av dette på jobb.
Jeg er både pårørende og arbeider på et xxxx og hører dette både hjemme og på jobb flere ganger daglig.
"det er umulig å komme fram på telefon til 05515 (behandlingsreiser), og vi bruker minst 20-30 minutter på å komme gjennom hver gang"
"jeg brukte over en time igår" osv.
Og så det at man må ringe og bekrefte bestillingen igjen hver gang. Mange greier ikke å administrere dette selv og må ha hjelp av pårørende og/eller oss som ansatte. Tror "de" dette føles som nyttig tid? Dette skaper masse frustrasjon hos mange.
Dette nye som er bestemt føles som stor belastning for alle.
Som pårørende føles det ikke Ok å bruke 2-3 timer i uka for å administrere dette i arbeidstiden (på grunn av åpningstid i systemet) og som yrkesutøver føles dette som TID vi burde brukes til noe annet.
Har også hørt bemerkningen
"dette orker jeg ikke bruke så mye tid og energi på så jeg får hoppe over behandling".
Er der noe du kan gjøre for å påvirke riktige personer?"
Og jeg hører også at dette blir et problem overfor personer som trenger transport, men som ikke har penger.
Som en lege skriver:
"Jeg måtte legge inn en pasient på psykiatrisk sykehus. Pasienten kunne kjøre drosje og jeg avtalte øyeblikkelig innleggelse, men han kunne ikke betale egenandelen. Jeg sjekket hva de får i refusjon for turen: 600kr av Helseforetaket og 100 i egenandel, men drosjen nektet å reise pga manglende egenbetaling. Dette endte med velvillig hjelp fra ambulansen som kjørte...."
Det er greit at helseforetaket/Staten har behov for ordnede former og et visst byråkrati, men dette må jo ikke bli så byråkratisk at sterkt syke og hjelpetrengende ikke får tilstrekkelig helsehjelp, og gir opp underveis.
Etiketter: funksjonshemmede, helse, psykisk, psykisk helse, sykehus
