søndag, mars 11
Man skal være meget frisk for å komme på sykehus ......
Herved formidler jeg et innspill fra forfatteren Margaret Johansen:
Det begynte med en stadig tilbakevendende urinveisinfeksjon som krevde utredning. Hvilket sykehus velger du? spurte fastlegen. Siden man hadde gjestet Ullevål tidligere med nyresten, måtte det være stedet.
Etter en stund kom det beskjed om at nå var Aker blitt universitetssykehus med urologisk avdeling. Så papirene ble sendt dit. En ung, entusiastisk lege tok ultralyd. Begeistret beskrev han all elendigheten som foregikk i nyren. Her måtte noe gjøres innen få uker, men knusing var i dag enkelt og tok ti minutter. (Det ble foretatt over to dager.)
En tid senere kom det brev fra en overlege som meddelte at det var tre måneders ventetid.
Men hadde man ikke fritt sykehusvalg?
Man surfet på nett og blant venner og kom frem til at Bærum kunne ta imot innen tre uker. Papirer sendt over til Bærum ble umiddelbart returnert Aker. Man hadde ikke utstyr til den form for nyreknusing der ute.
Private sykehus tok heller ikke den slags operasjoner.
Et vakkert brev ble sendt til overlegen på Aker.
Førstkommende mandag ringte sykehuset og sa man kunne komme fredag.
(Jeg har tidligere lovprist Aker for at de hadde innført de gamle visittider, for det rene og ryddige inntrykk og hyggelige personalet.).
Dagen før kontroll på Aker inntraff et illebefinnende og den røde alarmknapp ble brukt for første gang. Langt om lenge kom en ung mann og dro frem utstyr til blodtrykksprøving. Han var tydelig utrenet og jeg spurte hvor høyt trykket var. ”Å pleier’u å ha da?” spurte den vennlige mannen. ”120 over 70 eller der omkring,” sa jeg. ”Da er’e sikkert noe sånt nå også,” svarte han betryggende. Og ringte legevakt som skulle komme om en to-tre timer, men det var fredag og derfor en travel dag ute på byen, må vite.
Etter fire timer ringte vi legevakten og fortalte at pasienten ikke kunne gå eller stå og derfor ikke utføre nødvendig ærend. ”Du får tisse i senga da,” svarte den overarbeidete kvinnen, ”så får vi ordne det når vi kommer.”
Det gikk ca. seks timer før legen kom.
Han var hyggelig nok og beklaget at han måtte slenge pasienten litt frem og tilbake sengen. Derpå erklærte han at hun hadde de berømmelige
”krystallene” i øret og beordret ambulanse neste morgen. Han ringte også og ordnet med sykepleier som skulle stelle pasienten mellom 7.30 og 8.oo før ambulansen kom 8.3o. En ung svensk sjarmør fikk i oppdrag å sette kateter siden pasienten ble liggende alene over natten. Hvorfor kan ikke de få mannlige sykepleiere vi har forbeholdes mannlige pasienter?
Ambulansen kom morgenen etter 9.30 med sykepleien i hælene. De droppet hele stellet og forlot åstedet. Ambulansen kjørte til Rikshospitalet.
Jaså, så det var dit man skulle!
En grundig undersøkelse på øre-nese-hals og alt ble erklært helt normalt. Man ble plassert på båre i gangen. Intet vått eller tørt ble servert før jeg spurte om de kanskje hadde noe spiselig og et glass vann. Jeg fikk to tørre kjeks og et glass saft.
Da ambulansen omsider kom, bar det av sted til Ullevål! Det begynte å bli spennende med ”det frie valg”. Man ble trillet gjennom kjente korridorer fulle av sengeliggende pasienter og besøkende, som ga blaffen i anmodninger om å benytte seg av visittiden mellom kl. 14oo og 20oo, av hensyn til pleiernes arbeid.
Legen på mottaket mente at det kunne være et lite drypp, men jeg ble erklært frisk i hodet og lemmer, og etter at en sykepleier hadde fjernet kateteret med en skarp bemerkning om at det burde vært gjort for lengst, det var deres verste smittekilde, rigget man seg til i en krok, ganske så sliten.
Da kom det et nytt vesen og sa ”hun skal til Diakonhjemmet”.
Var man havnet på Posten på et samlebånd?
Men dit bar det med ny ambulanse som skulle komme kl. 16oo. En besøkende som jobbet i helsevesenet sa at da måtte man belage seg på tre timers venting. Den kom ca. 19.3o.
På Diakonhjemmet ble det etter lang ventetid under skarpe lamper
konstatert ny urinveisinfeksjon, en gave fra Ullevål.
Da man omsider kom i seng var klokken 00.o5. Bare den ene dagen hadde pasienten ventet i ti timer. Først kl.9oo på Ullevål –MR- uten stell eller frokost, der det kom inn ulykker som måtte prioriteres - og man glante i taket i 3 timer, så var det å vente på ambulanse og dernest på mottak på Diakonhjemmet.
Plassert på et konferanserom på sjenerøse 50 kvadratmeter over natten, fikk man komme på tomannsrom neste dag. Man skulle dele bad og toalett med siderommet, som imidlertid fikk karantenemerke på døren. Man forstår travelheten, men ikke at man ikke får korrekt beskjed.
Da man forlot sykehuset, fikk man resept fra lege.
En medisin var glemt på resepten, en annen fikk feil navn, noe som gikk frem av feil dosering.
Det skal understrekes at all betjening var engletålmodige- Det er administrasjonen det må være noe galt med.
Man skal være meget frisk for å komme på sykehus.
Det begynte med en stadig tilbakevendende urinveisinfeksjon som krevde utredning. Hvilket sykehus velger du? spurte fastlegen. Siden man hadde gjestet Ullevål tidligere med nyresten, måtte det være stedet.
Etter en stund kom det beskjed om at nå var Aker blitt universitetssykehus med urologisk avdeling. Så papirene ble sendt dit. En ung, entusiastisk lege tok ultralyd. Begeistret beskrev han all elendigheten som foregikk i nyren. Her måtte noe gjøres innen få uker, men knusing var i dag enkelt og tok ti minutter. (Det ble foretatt over to dager.)
En tid senere kom det brev fra en overlege som meddelte at det var tre måneders ventetid.
Men hadde man ikke fritt sykehusvalg?
Man surfet på nett og blant venner og kom frem til at Bærum kunne ta imot innen tre uker. Papirer sendt over til Bærum ble umiddelbart returnert Aker. Man hadde ikke utstyr til den form for nyreknusing der ute.
Private sykehus tok heller ikke den slags operasjoner.
Et vakkert brev ble sendt til overlegen på Aker.
Førstkommende mandag ringte sykehuset og sa man kunne komme fredag.
(Jeg har tidligere lovprist Aker for at de hadde innført de gamle visittider, for det rene og ryddige inntrykk og hyggelige personalet.).
Dagen før kontroll på Aker inntraff et illebefinnende og den røde alarmknapp ble brukt for første gang. Langt om lenge kom en ung mann og dro frem utstyr til blodtrykksprøving. Han var tydelig utrenet og jeg spurte hvor høyt trykket var. ”Å pleier’u å ha da?” spurte den vennlige mannen. ”120 over 70 eller der omkring,” sa jeg. ”Da er’e sikkert noe sånt nå også,” svarte han betryggende. Og ringte legevakt som skulle komme om en to-tre timer, men det var fredag og derfor en travel dag ute på byen, må vite.
Etter fire timer ringte vi legevakten og fortalte at pasienten ikke kunne gå eller stå og derfor ikke utføre nødvendig ærend. ”Du får tisse i senga da,” svarte den overarbeidete kvinnen, ”så får vi ordne det når vi kommer.”
Det gikk ca. seks timer før legen kom.
Han var hyggelig nok og beklaget at han måtte slenge pasienten litt frem og tilbake sengen. Derpå erklærte han at hun hadde de berømmelige
”krystallene” i øret og beordret ambulanse neste morgen. Han ringte også og ordnet med sykepleier som skulle stelle pasienten mellom 7.30 og 8.oo før ambulansen kom 8.3o. En ung svensk sjarmør fikk i oppdrag å sette kateter siden pasienten ble liggende alene over natten. Hvorfor kan ikke de få mannlige sykepleiere vi har forbeholdes mannlige pasienter?
Ambulansen kom morgenen etter 9.30 med sykepleien i hælene. De droppet hele stellet og forlot åstedet. Ambulansen kjørte til Rikshospitalet.
Jaså, så det var dit man skulle!
En grundig undersøkelse på øre-nese-hals og alt ble erklært helt normalt. Man ble plassert på båre i gangen. Intet vått eller tørt ble servert før jeg spurte om de kanskje hadde noe spiselig og et glass vann. Jeg fikk to tørre kjeks og et glass saft.
Da ambulansen omsider kom, bar det av sted til Ullevål! Det begynte å bli spennende med ”det frie valg”. Man ble trillet gjennom kjente korridorer fulle av sengeliggende pasienter og besøkende, som ga blaffen i anmodninger om å benytte seg av visittiden mellom kl. 14oo og 20oo, av hensyn til pleiernes arbeid.
Legen på mottaket mente at det kunne være et lite drypp, men jeg ble erklært frisk i hodet og lemmer, og etter at en sykepleier hadde fjernet kateteret med en skarp bemerkning om at det burde vært gjort for lengst, det var deres verste smittekilde, rigget man seg til i en krok, ganske så sliten.
Da kom det et nytt vesen og sa ”hun skal til Diakonhjemmet”.
Var man havnet på Posten på et samlebånd?
Men dit bar det med ny ambulanse som skulle komme kl. 16oo. En besøkende som jobbet i helsevesenet sa at da måtte man belage seg på tre timers venting. Den kom ca. 19.3o.
På Diakonhjemmet ble det etter lang ventetid under skarpe lamper
konstatert ny urinveisinfeksjon, en gave fra Ullevål.
Da man omsider kom i seng var klokken 00.o5. Bare den ene dagen hadde pasienten ventet i ti timer. Først kl.9oo på Ullevål –MR- uten stell eller frokost, der det kom inn ulykker som måtte prioriteres - og man glante i taket i 3 timer, så var det å vente på ambulanse og dernest på mottak på Diakonhjemmet.
Plassert på et konferanserom på sjenerøse 50 kvadratmeter over natten, fikk man komme på tomannsrom neste dag. Man skulle dele bad og toalett med siderommet, som imidlertid fikk karantenemerke på døren. Man forstår travelheten, men ikke at man ikke får korrekt beskjed.
Da man forlot sykehuset, fikk man resept fra lege.
En medisin var glemt på resepten, en annen fikk feil navn, noe som gikk frem av feil dosering.
Det skal understrekes at all betjening var engletålmodige- Det er administrasjonen det må være noe galt med.
Man skal være meget frisk for å komme på sykehus.
Etiketter: helse
