fredag, juni 20
Hjelpeapparatets utilstrekkelighet
I dag fikk jeg denne mailen fra en fortvilet mor til en tidligere rusmisbruker:
"Hei Ivar Johansen!
Jeg har stor nytte av å lese det du sender, og setter stor pris på det du gjør.
Jeg har en sønn på xx år som ble trafikkskadet da han var cc år. Han har et usynlig handikap, en liten hjerneskade. Han strever med få livet på skinner, etter en periode med rusmisbruk. Det er nå yy år siden han kom ut av det. Sosialkontoret hjelper ikke, - han får bare nødhjelp av og til. Han går på Fattighuset og henter seg mat et par ganger i uka.
Jeg har selv hatt møter med både sosialkontoret og NAV (med fullmakt fra min sønn) og fortalt hva slags skade han har og hva han trenger hjelp til. Likevel faller han mellom to stoler. Han har selv søkt 20-talls jobber uten hell. Han sier at samfunnet ikke har bruk for han. Han er fysisk frisk og burde få hjelp til et verdig liv. Jeg bruker mye tid og energi på å være kontaktperson i det offentlige for han. Jeg forstår ingenting. Jeg TRODDE sosialkontoret skulle være hjelp til selvhjelp. Men jeg har opplevd holdninger der som ikke hører hjemme i sosialt arbeid.
Selv jobber jeg som fagkonsulent innen rusomsorgen.
Jeg bare undrer meg over hvordan samfunnet har blitt, og over politikere som ikke klarer å sørge for å inkludere...
Et lite hjertesukk fra en mamma og sosialarbeider."
Vi snakker så vakkert om ettervern og et tiltaktsapparat som skal bringe tidligere rusmisbrukere tilbake til "normallivet" igjen. Men gang etter gang får vi eksempler på hjelpeapparatets utilstrekkelighet. Hvorfor må det være slik?
"Hei Ivar Johansen!
Jeg har stor nytte av å lese det du sender, og setter stor pris på det du gjør.
Jeg har en sønn på xx år som ble trafikkskadet da han var cc år. Han har et usynlig handikap, en liten hjerneskade. Han strever med få livet på skinner, etter en periode med rusmisbruk. Det er nå yy år siden han kom ut av det. Sosialkontoret hjelper ikke, - han får bare nødhjelp av og til. Han går på Fattighuset og henter seg mat et par ganger i uka.
Jeg har selv hatt møter med både sosialkontoret og NAV (med fullmakt fra min sønn) og fortalt hva slags skade han har og hva han trenger hjelp til. Likevel faller han mellom to stoler. Han har selv søkt 20-talls jobber uten hell. Han sier at samfunnet ikke har bruk for han. Han er fysisk frisk og burde få hjelp til et verdig liv. Jeg bruker mye tid og energi på å være kontaktperson i det offentlige for han. Jeg forstår ingenting. Jeg TRODDE sosialkontoret skulle være hjelp til selvhjelp. Men jeg har opplevd holdninger der som ikke hører hjemme i sosialt arbeid.
Selv jobber jeg som fagkonsulent innen rusomsorgen.
Jeg bare undrer meg over hvordan samfunnet har blitt, og over politikere som ikke klarer å sørge for å inkludere...
Et lite hjertesukk fra en mamma og sosialarbeider."
Vi snakker så vakkert om ettervern og et tiltaktsapparat som skal bringe tidligere rusmisbrukere tilbake til "normallivet" igjen. Men gang etter gang får vi eksempler på hjelpeapparatets utilstrekkelighet. Hvorfor må det være slik?
