lørdag, september 27
Bloggen er flyttet
søndag, juli 20
En ordfører som sviktet
Et asylmottak hvor det oppholder seg 121 barn og unge blir beskutt, og en 16-åring ligger livstruende skadet på sykehus. De har flyktet fra krig og utrygghet, og hadde ventet alt annet enn dette i Norge. Utrygghet forplanter seg kanskje videre til fortvilelse.
Der i situasjoner som dette barna framfor alt kunne trenge støtte. En ordfører som, på vegne av lokalsamfunnet, slo en ring om mottaket og som mobliserte moralsk og menneskelig trygghet. Det som virkelig hadde satt Asker og ordføreren i respekt hadde vært om hun hadde stått i spissen for en folkelig støtte for barna og asylmottaket.
Men dessverre. Høyre-ordføreren valgte ikke å stille seg på barnas side. I stedet gikk hun ut i media og antydet at asylmottaket var en trussel mot lokalmiljøet. Etter all sannsynlighet var dette rasistisk motivert angrep mot asylmottaket, og barna der. Det kunne endt med drap. De fleste ville se at det er potensielle drapsmenn som er trusselen, og ikke uskyldig barn på flukt fra krig og undertrykkelse.
Det er trist, Lene Conradi, at du - så langt - har sviktet i denne situasjonen.
Der i situasjoner som dette barna framfor alt kunne trenge støtte. En ordfører som, på vegne av lokalsamfunnet, slo en ring om mottaket og som mobliserte moralsk og menneskelig trygghet. Det som virkelig hadde satt Asker og ordføreren i respekt hadde vært om hun hadde stått i spissen for en folkelig støtte for barna og asylmottaket.
Men dessverre. Høyre-ordføreren valgte ikke å stille seg på barnas side. I stedet gikk hun ut i media og antydet at asylmottaket var en trussel mot lokalmiljøet. Etter all sannsynlighet var dette rasistisk motivert angrep mot asylmottaket, og barna der. Det kunne endt med drap. De fleste ville se at det er potensielle drapsmenn som er trusselen, og ikke uskyldig barn på flukt fra krig og undertrykkelse.
Det er trist, Lene Conradi, at du - så langt - har sviktet i denne situasjonen.
Etiketter: flyktninger, Høyre, inkludering
tirsdag, juli 8
"Faglige råd" - og de folkevalgte abdiserer
Det er ikke ofte jeg er enig med Høyres Jan Petersen, men under en forsvarsdebatt i Stortinget 19. juni kom han med noen betraktninger som jeg deler:
"Jeg er klar over at det ligger tunge faglige vurderinger bak, som jeg respekterer, men jeg må nok si at jeg også i løpet av denne prosessen har opplevd at begrepet « fagmilitære vurderinger » nok er et ganske oversolgt begrep. Jeg vil gi en illustrasjon av det: Vi har hørt at det lå fagmilitære vurderinger bak det at MTB-ene skulle fases ut, og det gjør det helt sikkert. Men mitt inntrykk er at vi får forskjellige fagmilitære vurderinger avhengig av om vi snakker med en general eller en admiral. Og det er bare riktig. Sånn skal det være. Jeg tror forsvarskomiteen i de tre årene den har fungert, etter å ha reist rundt har opplevd at det finnes et vell av fagmilitære vurderinger - mange nyanser, mange viktige synspunkter - og det er akkurat sånn det skal være. Poenget er at de må brytes mot hverandre, og det er nasjonalforsamlingens oppgave å skifte sol og vind. Det er ikke nasjonalforsamlingens oppgave å abdisere. Det er nasjonalforsamlingens oppgave å vurdere de faglige rådene vi får, men faglige råd er forskjellige."
Som folkevalgt møter jeg nettopp det argumentet, og i Oslo bystyre særlig framført av byrådspartiene Høyre og Fremskrittspartiet: "ja, men den faglige anbefalingen er jo at ...". Og de som ikke følger "den faglige anbefalingen" politiserer saken. Men som Jan Petersen understreker; fagfolk mener ofte forskjellige ting, og det er politikernes oppgave å avveie de forskjellige synspunkter og råd som foreligger. Det er ikke bare de fagfolk byrådet har valgt å bygge sitt standpunkt på, og som refereres i byrådets forslag, som er det "eneste rette".
Derfor er det viktig del av min rolle som folkevalgt å ha en bred kontaktflate fagmiljøer og interesseorganisasjoner, for derigjennom å få fram forskjellige syn på de saker som er til behandling. Lytte og foreta avveining av argumenter, etter at de som berøres av, eller har innspill til saken, er hørt.
Ofte er henvisning til fagfolk er skalkeskjul man dekker seg bak. Og som Petersen understreker: da abdiserer jo de folkevalgte.
"Jeg er klar over at det ligger tunge faglige vurderinger bak, som jeg respekterer, men jeg må nok si at jeg også i løpet av denne prosessen har opplevd at begrepet « fagmilitære vurderinger » nok er et ganske oversolgt begrep. Jeg vil gi en illustrasjon av det: Vi har hørt at det lå fagmilitære vurderinger bak det at MTB-ene skulle fases ut, og det gjør det helt sikkert. Men mitt inntrykk er at vi får forskjellige fagmilitære vurderinger avhengig av om vi snakker med en general eller en admiral. Og det er bare riktig. Sånn skal det være. Jeg tror forsvarskomiteen i de tre årene den har fungert, etter å ha reist rundt har opplevd at det finnes et vell av fagmilitære vurderinger - mange nyanser, mange viktige synspunkter - og det er akkurat sånn det skal være. Poenget er at de må brytes mot hverandre, og det er nasjonalforsamlingens oppgave å skifte sol og vind. Det er ikke nasjonalforsamlingens oppgave å abdisere. Det er nasjonalforsamlingens oppgave å vurdere de faglige rådene vi får, men faglige råd er forskjellige."
Som folkevalgt møter jeg nettopp det argumentet, og i Oslo bystyre særlig framført av byrådspartiene Høyre og Fremskrittspartiet: "ja, men den faglige anbefalingen er jo at ...". Og de som ikke følger "den faglige anbefalingen" politiserer saken. Men som Jan Petersen understreker; fagfolk mener ofte forskjellige ting, og det er politikernes oppgave å avveie de forskjellige synspunkter og råd som foreligger. Det er ikke bare de fagfolk byrådet har valgt å bygge sitt standpunkt på, og som refereres i byrådets forslag, som er det "eneste rette".
Derfor er det viktig del av min rolle som folkevalgt å ha en bred kontaktflate fagmiljøer og interesseorganisasjoner, for derigjennom å få fram forskjellige syn på de saker som er til behandling. Lytte og foreta avveining av argumenter, etter at de som berøres av, eller har innspill til saken, er hørt.
Ofte er henvisning til fagfolk er skalkeskjul man dekker seg bak. Og som Petersen understreker: da abdiserer jo de folkevalgte.
Etiketter: folkevalgt, Forsvaret, Fremskrittspartiet, Høyre, åpenhet
mandag, juli 7
EU-utvalg vil ha kontroll med bloggere
Den svenske Riksdagen har vedtatt at Forsvarets sikkerhetstjeneste kan kontrollere all mail og sms-trafikk inn og ut av Sverige.
Nå slår EU til: Et utvalg i Europaparlamentet vil kontrollere bloggere. Forslaget om å registrere og kontrollere bloggere ble stemt igjennom av Europaparlamentets utvalg for kultur og utdanning med 33 mot 1 stemmer.Initiativtakeren, estlandske Marianne Mikko, mener bloggerne kan forurense cyberspace og ønsker derfor å kvalitetsstemple dem, ifølge den svenske avisen Dagens Nyheter(DN).
Joda, vi kjenner det igjen fra andre samfunn, og også litt andre tider. Noen skal sitte å kontrollere de godkjente og akseptable ytringer. De "kloke" standpunkt og ytringer skal godkjennes, og de øvrige forbys. Det er skremmende at 32 EU-parlamentarikere overhode er i stand til å nærme seg en slik tanke, uten motforestillinger.
Jeg ser de argumenter en respektert politisk kommentator som Frank Rossavik har i dagens Bergens Tidende, men jeg deler ikke hans standpunkt. Er dette så annerledes enn at en møtedeltaker ytrer seg på et åpnet debattmøte i Folkets Hus eller på et torgmøte? Vil Rossavik også da at Folkets Hus skal tvinges til å ansette "ytringsvaktetr" til å delta på alle møter som kan drive forhåndssensur, med begrunnelse i at noen må ta "redaktøransvaret"? Jeg tar selv ansvaret for de ytringer jeg kommer på denne bloggen og andre av mine nettsider,- også det juridiske ansvar. Hvorfor skal en statsansatt(?) kontrollør forhåndssensurere mine ytringer?
Jeg har nok da mere sans for Jill Walker Rettberg, førsteamanuensis og bloggforsker ved Universitet i Bergen som reagerer sterkt på det nye forslaget. - Dette minner meg om et slags totalitært regime med absolutt overvåking. Land som Iran og Kina driver heftig sensur av det som foregår over internett. Forslaget vil jo være på linje med det som skjer i verdens verste diktaturer, sier hun til Bergens Tidende.
Nå slår EU til: Et utvalg i Europaparlamentet vil kontrollere bloggere. Forslaget om å registrere og kontrollere bloggere ble stemt igjennom av Europaparlamentets utvalg for kultur og utdanning med 33 mot 1 stemmer.Initiativtakeren, estlandske Marianne Mikko, mener bloggerne kan forurense cyberspace og ønsker derfor å kvalitetsstemple dem, ifølge den svenske avisen Dagens Nyheter(DN).
Joda, vi kjenner det igjen fra andre samfunn, og også litt andre tider. Noen skal sitte å kontrollere de godkjente og akseptable ytringer. De "kloke" standpunkt og ytringer skal godkjennes, og de øvrige forbys. Det er skremmende at 32 EU-parlamentarikere overhode er i stand til å nærme seg en slik tanke, uten motforestillinger.
Jeg ser de argumenter en respektert politisk kommentator som Frank Rossavik har i dagens Bergens Tidende, men jeg deler ikke hans standpunkt. Er dette så annerledes enn at en møtedeltaker ytrer seg på et åpnet debattmøte i Folkets Hus eller på et torgmøte? Vil Rossavik også da at Folkets Hus skal tvinges til å ansette "ytringsvaktetr" til å delta på alle møter som kan drive forhåndssensur, med begrunnelse i at noen må ta "redaktøransvaret"? Jeg tar selv ansvaret for de ytringer jeg kommer på denne bloggen og andre av mine nettsider,- også det juridiske ansvar. Hvorfor skal en statsansatt(?) kontrollør forhåndssensurere mine ytringer?
Jeg har nok da mere sans for Jill Walker Rettberg, førsteamanuensis og bloggforsker ved Universitet i Bergen som reagerer sterkt på det nye forslaget. - Dette minner meg om et slags totalitært regime med absolutt overvåking. Land som Iran og Kina driver heftig sensur av det som foregår over internett. Forslaget vil jo være på linje med det som skjer i verdens verste diktaturer, sier hun til Bergens Tidende.
søndag, juni 22
Forskjells-Oslo
I Dagbladets Magasinet denne uka leser jeg et portrettintervju med Ingeborg Moræus Hanssen, den utmerkede tidligere kinosjefen i Oslo. Men en informasjon gir igjen påminnelse om at vi lever i en by hvor klasseforskjellene rår. Det heter:
"I januar flyttet ektemannen til Kajalund sykehjem noen kilometer lenger vest i Oslo.
- Der bor han i et praktfullt rom, fordi vår sønn Harald, som har en sjenerøs økonomi, fant ut at han ville gi sin far det vakreste sykehjemsrommet i kongeriket Norge. Med designede gardiner og tepper og puter og et fabelaktig Bang Olufsen-anlegg. Han er pen i tøyet, og er omgitt av faste pleiere."
Sånn er den Fr.P-styrte kommunen for den som har penger. Den bemidle kan kjøpe seg plasser på et privat sykehjem.
Men mange opplever også en annen virkelighet: den stengte sykehjemsdør. Oslo kommune fastholdt før jul at Solveig Strandli på 93 år skulle sendes hjem fra Diakonhjemmet sykehus til tom leilighet. Kommunen avslo søknad om sykehjemsplass. Solveig er nesten blind og hører minimalt. Hun ble innlagt på Diakonhjemmets sykehus etter et fall, og er ikke i stand til å klare seg selv. Datteren, Eli Aall, sitter i rullestol og er for tiden på Sunnaas sykehus. Solveig har ingen andre pårørende."
Sånn er det i et klassesamfunn.
"I januar flyttet ektemannen til Kajalund sykehjem noen kilometer lenger vest i Oslo.
- Der bor han i et praktfullt rom, fordi vår sønn Harald, som har en sjenerøs økonomi, fant ut at han ville gi sin far det vakreste sykehjemsrommet i kongeriket Norge. Med designede gardiner og tepper og puter og et fabelaktig Bang Olufsen-anlegg. Han er pen i tøyet, og er omgitt av faste pleiere."
Sånn er den Fr.P-styrte kommunen for den som har penger. Den bemidle kan kjøpe seg plasser på et privat sykehjem.
Men mange opplever også en annen virkelighet: den stengte sykehjemsdør. Oslo kommune fastholdt før jul at Solveig Strandli på 93 år skulle sendes hjem fra Diakonhjemmet sykehus til tom leilighet. Kommunen avslo søknad om sykehjemsplass. Solveig er nesten blind og hører minimalt. Hun ble innlagt på Diakonhjemmets sykehus etter et fall, og er ikke i stand til å klare seg selv. Datteren, Eli Aall, sitter i rullestol og er for tiden på Sunnaas sykehus. Solveig har ingen andre pårørende."
Sånn er det i et klassesamfunn.
Etiketter: eldreomsorg, sykehjem
fredag, juni 20
Hjelpeapparatets utilstrekkelighet
I dag fikk jeg denne mailen fra en fortvilet mor til en tidligere rusmisbruker:
"Hei Ivar Johansen!
Jeg har stor nytte av å lese det du sender, og setter stor pris på det du gjør.
Jeg har en sønn på xx år som ble trafikkskadet da han var cc år. Han har et usynlig handikap, en liten hjerneskade. Han strever med få livet på skinner, etter en periode med rusmisbruk. Det er nå yy år siden han kom ut av det. Sosialkontoret hjelper ikke, - han får bare nødhjelp av og til. Han går på Fattighuset og henter seg mat et par ganger i uka.
Jeg har selv hatt møter med både sosialkontoret og NAV (med fullmakt fra min sønn) og fortalt hva slags skade han har og hva han trenger hjelp til. Likevel faller han mellom to stoler. Han har selv søkt 20-talls jobber uten hell. Han sier at samfunnet ikke har bruk for han. Han er fysisk frisk og burde få hjelp til et verdig liv. Jeg bruker mye tid og energi på å være kontaktperson i det offentlige for han. Jeg forstår ingenting. Jeg TRODDE sosialkontoret skulle være hjelp til selvhjelp. Men jeg har opplevd holdninger der som ikke hører hjemme i sosialt arbeid.
Selv jobber jeg som fagkonsulent innen rusomsorgen.
Jeg bare undrer meg over hvordan samfunnet har blitt, og over politikere som ikke klarer å sørge for å inkludere...
Et lite hjertesukk fra en mamma og sosialarbeider."
Vi snakker så vakkert om ettervern og et tiltaktsapparat som skal bringe tidligere rusmisbrukere tilbake til "normallivet" igjen. Men gang etter gang får vi eksempler på hjelpeapparatets utilstrekkelighet. Hvorfor må det være slik?
"Hei Ivar Johansen!
Jeg har stor nytte av å lese det du sender, og setter stor pris på det du gjør.
Jeg har en sønn på xx år som ble trafikkskadet da han var cc år. Han har et usynlig handikap, en liten hjerneskade. Han strever med få livet på skinner, etter en periode med rusmisbruk. Det er nå yy år siden han kom ut av det. Sosialkontoret hjelper ikke, - han får bare nødhjelp av og til. Han går på Fattighuset og henter seg mat et par ganger i uka.
Jeg har selv hatt møter med både sosialkontoret og NAV (med fullmakt fra min sønn) og fortalt hva slags skade han har og hva han trenger hjelp til. Likevel faller han mellom to stoler. Han har selv søkt 20-talls jobber uten hell. Han sier at samfunnet ikke har bruk for han. Han er fysisk frisk og burde få hjelp til et verdig liv. Jeg bruker mye tid og energi på å være kontaktperson i det offentlige for han. Jeg forstår ingenting. Jeg TRODDE sosialkontoret skulle være hjelp til selvhjelp. Men jeg har opplevd holdninger der som ikke hører hjemme i sosialt arbeid.
Selv jobber jeg som fagkonsulent innen rusomsorgen.
Jeg bare undrer meg over hvordan samfunnet har blitt, og over politikere som ikke klarer å sørge for å inkludere...
Et lite hjertesukk fra en mamma og sosialarbeider."
Vi snakker så vakkert om ettervern og et tiltaktsapparat som skal bringe tidligere rusmisbrukere tilbake til "normallivet" igjen. Men gang etter gang får vi eksempler på hjelpeapparatets utilstrekkelighet. Hvorfor må det være slik?
torsdag, juni 19
Utvidede avlyttingsfulmakter til svenske etterretningtjenesten
I Sverige har man nettopp vedtatt lovforslaget som går under navnet "FRA-lagen". Den innebærer at den svenske elektroniske etterretningstjenesten (Forsvarets Radioanstalt) får utvidede fullmakter til å foreta avlytting av all teletrafikk inn/ut av Sverige (sms, e-post, telefoni osv. Og dette kan skje uten at det foreligger en formell juridisk mistanke eller annet medhold fra en mer objektiv tredjepart.
Les mer i Dagens Nyheter.
Heldigvis ble det moblisert motstand, og de arrangerte bl.a. en demonstrasjon utenfor Riksdagen. Men de nådde dessverre ikke fram.
Dette er en god illustrasjon hvor langt rettstaten lar seg utfordre i anti-terror-hysteriet.
Les mer i Dagens Nyheter.
Heldigvis ble det moblisert motstand, og de arrangerte bl.a. en demonstrasjon utenfor Riksdagen. Men de nådde dessverre ikke fram.
Dette er en god illustrasjon hvor langt rettstaten lar seg utfordre i anti-terror-hysteriet.
Etiketter: Forsvaret, militæret, overvåking
søndag, mai 25
Faren ved å bli friskmeldt
Anne, som strever med å få orden på så mangt og særlig helsa, har sendt meg denne mailen i dag:
"I dag da jeg våknet fikk jeg en innsikt på hvorfor jeg er blitt kronisk syk. Livet har ikke vært snilt mot meg og jeg har havnet i den svakeststilte samfunnsgruppen. Alene mor , med 2 barn, uten sted å bo, traumatiske opplevelser i fortiden.....det var store livs utfordringer. Sykdommen har vært min eneste venn. Sykdommen stiller ikke krav, den har gitt meg beskyttelse mot alle andre samfunns krav om selvhjulpenhet. Selvhjulpen kunne ikke jeg ha vært når de første lag av Maslows pyramiden ikke var på plass. Men vi har jo en så bra trygde– og sosialordning, hadde mange ha sagt.
Jo, det er bra, men systemet stiller alltid krav for en sykdom, legeerklæring for å ha grunnlag for hjelp. Derfor ser jeg at jeg og sykdommen min har vokst i hverandre. Så lenge jeg er syk, får jeg hjelp fra det offentlige. Jeg tør ikke å erklære meg frisk. Da står jeg helt alene mot verdenen. Alene- uten sted å bo, uten egen kapital, uten forventet arv. Alt som i våre dager danner grunnlag for selvhjulpenhet. Tar jeg feil? Tre ganger fikk jeg avslag fra banker for etablering og bil innkjøp. De vurderte meg som ikke nedbetalingsdyktig. Kravene for selvhjulpenhet ser uoppnåelig ut for meg. Kravet for å være syk fra de offentlige er mest reelt og oppnåelig, da blir jeg hjulpet.
Da vi kan se på hva systemet gjør for svakestilte. De velger å kutte ut hjelpen og på denne måten å tvinge mennesker ut i livet. Tror dere det hjelper? Angsten bare forstørres og behovet for sykdommen blir sterkere. Jeg føler meg ikke sterk nok for livet. En ond sirkel formeres og jeg står fast- mellom sykdom og selvhjulpenhet."
"I dag da jeg våknet fikk jeg en innsikt på hvorfor jeg er blitt kronisk syk. Livet har ikke vært snilt mot meg og jeg har havnet i den svakeststilte samfunnsgruppen. Alene mor , med 2 barn, uten sted å bo, traumatiske opplevelser i fortiden.....det var store livs utfordringer. Sykdommen har vært min eneste venn. Sykdommen stiller ikke krav, den har gitt meg beskyttelse mot alle andre samfunns krav om selvhjulpenhet. Selvhjulpen kunne ikke jeg ha vært når de første lag av Maslows pyramiden ikke var på plass. Men vi har jo en så bra trygde– og sosialordning, hadde mange ha sagt.
Jo, det er bra, men systemet stiller alltid krav for en sykdom, legeerklæring for å ha grunnlag for hjelp. Derfor ser jeg at jeg og sykdommen min har vokst i hverandre. Så lenge jeg er syk, får jeg hjelp fra det offentlige. Jeg tør ikke å erklære meg frisk. Da står jeg helt alene mot verdenen. Alene- uten sted å bo, uten egen kapital, uten forventet arv. Alt som i våre dager danner grunnlag for selvhjulpenhet. Tar jeg feil? Tre ganger fikk jeg avslag fra banker for etablering og bil innkjøp. De vurderte meg som ikke nedbetalingsdyktig. Kravene for selvhjulpenhet ser uoppnåelig ut for meg. Kravet for å være syk fra de offentlige er mest reelt og oppnåelig, da blir jeg hjulpet.
Da vi kan se på hva systemet gjør for svakestilte. De velger å kutte ut hjelpen og på denne måten å tvinge mennesker ut i livet. Tror dere det hjelper? Angsten bare forstørres og behovet for sykdommen blir sterkere. Jeg føler meg ikke sterk nok for livet. En ond sirkel formeres og jeg står fast- mellom sykdom og selvhjulpenhet."
Etiketter: arbeid, helse, sosialpolitikk
tirsdag, mai 20
Ny fellesregjering mellom Høyre og Arbeiderpartiet?
Det gir grunn til ettertanke når den profilerte Høyre-politiker Kristin Clemet i en artikkel i dagens Aftenposten argumenterer for en fellesregjering mellom Høyre og Arbeiderpartiet:
"Jeg er blant dem som ønsker en sterk borgerlig regjering etter valget i 2009", understreker Kristin Clemet. Men, på tross av flertall i meningsmålingene for et borgerlig alternativ til de rødgrønne, er ikke utsiktene til en borgerlig regjering lyse. Så hva med å tenke helt nytt, spør Clemet: " I 2009 er det 20 år siden Muren falt og Europa ble samlet. Intet ville være bedre enn om også Norge kunne forberede seg på å ta sin del av ansvaret for Europas fremtid. En Høyre/Ap-regjering kan gjøre det. Og vil de ikke regjere sammen, bør de i hvert fall diskutere en kontrakt om at de ikke nok en gang skal gi nei-siden vetorett i EU-saken", skriver hun blant annet.
I valgkamper utpeker Høyre og Arbeiderpartiet hverandre til taktiske hovedfiender, men altså ikke mer enn at sentrale politikere kan tenke seg den store koalisjonen, og at de to partiene styrer landet sammen.
"Jeg er blant dem som ønsker en sterk borgerlig regjering etter valget i 2009", understreker Kristin Clemet. Men, på tross av flertall i meningsmålingene for et borgerlig alternativ til de rødgrønne, er ikke utsiktene til en borgerlig regjering lyse. Så hva med å tenke helt nytt, spør Clemet: " I 2009 er det 20 år siden Muren falt og Europa ble samlet. Intet ville være bedre enn om også Norge kunne forberede seg på å ta sin del av ansvaret for Europas fremtid. En Høyre/Ap-regjering kan gjøre det. Og vil de ikke regjere sammen, bør de i hvert fall diskutere en kontrakt om at de ikke nok en gang skal gi nei-siden vetorett i EU-saken", skriver hun blant annet.
I valgkamper utpeker Høyre og Arbeiderpartiet hverandre til taktiske hovedfiender, men altså ikke mer enn at sentrale politikere kan tenke seg den store koalisjonen, og at de to partiene styrer landet sammen.
Etiketter: Arbeiderpartiet, Høyre
søndag, mai 18
Facebook-venn nr. 500
Joda, jeg har en Facebook-side også.
Og i dag tikket Facebook-venn nr. 500 inn; juss-studenten Tine Larsen.
Tine har vært aktiv i Juss-Buss, og nå bl.a. i Rettspolitisk Forening.
Sist jeg så tall var det hele 924.000 nordmenn som var deltakere på Facebook.
Nettsamfunnene er viktige i den dialog og kontakt jeg ønsker med de mange i min politiske aktivitet, og jeg er tilstede på mange av dem, - og bl.a. Facebook.
Og i dag tikket Facebook-venn nr. 500 inn; juss-studenten Tine Larsen.
Tine har vært aktiv i Juss-Buss, og nå bl.a. i Rettspolitisk Forening.
Sist jeg så tall var det hele 924.000 nordmenn som var deltakere på Facebook.
Nettsamfunnene er viktige i den dialog og kontakt jeg ønsker med de mange i min politiske aktivitet, og jeg er tilstede på mange av dem, - og bl.a. Facebook.
Etiketter: media
