Ivar Johansens blogg

Gratulerer med 25-årsdagen til Blitz. I 25 år har Blitz-miljøet utfordret oss på sentrale spørsmål som fattigdom, bostedsløshet og internasjonal solidaritet. Storbyen er, og skal være, mangfoldig. Blitz har også vært et viktig sosialt felleskap for mange.

Blitz har utfordret oss. Tøyet grensene som er satt for kjøreregler i samfunnet, nedfelt gjennom blant annet lovene. Det setter oss alle på prøve. Jeg har selv utfordret makttopper og storsamfunnets lover ved å avdekke informasjon Forsvarets ledelse og sikkerhetspolitiet ønsket skulle forbli hemmelig for landets befolkning. For det har jeg tilbragt 2 måneder i Oslo kretsfengsel og mye tid i rettssalene.

Grensen for sivil ulydighet er alltid grunnlag for diskusjon.

Dessverre tror jeg også NATO-toppene i dag sender Blitz-miljøet en vennlig tanke. Hundreder av journalister fra hele verden rapporterer nå hjem at NATO-motstanden i Norge er synonymt med gateslag og vold. Ikke et ord vil de fortelle om Johan Galtungs eminente oppvisning på Betong onsdag, fredsforsker Kristian Berg Harpviken gode innledning på gårsdagens seminar eller LOs Kleiv Fiskvik eller tidligere Ap-leder Reiulf Steens appeller på gårsdagens NATO-demonstrasjon. Det er en ønskesituasjon for NATO-toppene og USAs utenriksminister Condolezza Rice.

Det er uakseptabelt at Blitz-huset er lagringssted for kasser på kasser med murstein og knallskudd, opplagt tenkt for aksjoner. Det kan ikke bli tolerert av Oslo kommune som gårdeier.

Jeg vil fortsatt sloss mot konformitet. Jeg vil slåss mot de krefter som ut fra begrepet "ute av syne - ute av sinn" har en renovasjonstankegang og bl.a. av hensyn til turistene vil ha tiggere og prostituerte bort fra Oslos gater. Jeg var i mot å jage rusmisbrukerne bort fra Plata, og jeg er på samme måte uenig med de i Oslo bystyre som vil kaste Blitz-erne ut av huset. Man "avoppfinner" ikke miljøer og holdninger ved forsøk på å trylle dem bort.

Etiketter: inkludering

Igjen et eksempel fra den lukkede kommune, her er gjennom en mail fra John Earhart,
koordinerende hovedtillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbunds Oslooavdeling:

"Jeg har lyst til å legge fram to tilfeller der ansattes ytringsfrihet blir innskrenket.

NSF Oslo fylkeskontor ble kontaktet idag av Kanal 24 med en forespørsel om vi kunne skaffe brukere av hjemmetjeneste som var misfornøyd med at de hadde alt for mange forskjellige hjelpere.

Denne forespørsel ble sendt ut til våre tillitsvalgte i hjemmesykepleien. Jeg har fått en tilbakemelding fra to, en fra Bydel Sagene og en fra Bydel Gamle Oslo der de har fått beskjed om at de må innhente godkjenning fra bydelsdirektøren.

Jeg hadde en lengre diskusjon med en av distriktslederne i hjemmetjenesten i Bydel Gamle Oslo om dette. Han sier at alle slike henvendelser må gå gjennom bydelsdirektøren. Jeg påpekte at dette var fryktelig tungvindt. I tillegg påpekte jeg at det var brukeren selv som ville måtte ta kontakt med Kanal 24. Med andre ord var det ingen problem med taushetsplikt i og med at det brukeren selv som bestemte om de ønsket en slik kontakt.

Resultatet ble som du skjønner at vi ikke har klart å skaffe brukere som kunne uttale seg til media."

Etiketter: eldreomsorg, kommunen, åpenhet

Små konsertarrangører som henger plakater på stolper og husvegger får parkeringsbøter fra kommunen. Men reklametårnene får stå – enda kommunen kunne fjernet dem med loven i hånd.

I spørsmålet om hvorfor reklametårnene får stå selv om de er vedtatt fjernet, har byråd Merete Agerbak-Jensen gjentatte ganger skyldt på kompliserte forhandlinger med Hafslund. Men ifølge et notat fra Kommunal- og regionaldepartementet har kommunen hjemmel i loven til å kreve tårnene fjernet uten at det behøves noen form for forhandlinger, skriver Dagsavisen.

Dette er jo typisk borgerlig politikk. Markeds- og kapitalkrefter kan ture fram som de vil, mens de fatttigste straffes. Sådan er kapitalismen, som det heter i sangen.

Etiketter: byutvikling

Randi Færevik beskriver følgende hendelse:

"En vår kveld i Sofienbergparken, Grûnerløkka, Oslo indre øst.

Det er vår. Det er varmt i sola. Familier, barn, voksne, ungdommer, alle er
ute for å nyte det fine været.

Det er flere som også er ute. Politiet er der. De er med og uten uniform,
med og uten ørepropper, uten og med bikkjer. En av bikkjene er løse. En
golden retriver som svinser rundt blant småbarn og griller med kjøtt. Den
andre bikkja er i en lang line, tilsynelatende ustyrlig, med en politidame i
andre enden. Jeg spør politidamen i line om dette virkelig er nødvendig?

--Hvorfor lar dere bikkjene løpe opp i mat og grilling å skremme folk? –Det er mye narko her. Er svaret. (Jeg så ikke at de fant noe stoff på noen denne kvelden.) Gjør dere sånn i Frognerparken også? Spør jeg. – Nei, svarer damen med den ustyrlige politibikkja.

Det utvikler seg til en diskusjon som verken er høylydt, eller på noen måte
kan virke truende på politidamen i andre enden av lina. Likevel velger hun å
kreve meg for legitimasjon. Det har jeg ikke.. – Men jeg bor rette borti
gata her, sier jeg.

Dette holder ikke for damen. Hun krever navn, adresse, personnummer og
telefon. Noe hun får. Men dette er ikke nok. Hun vil også vite om jeg har
barn.

–Det trenger jeg vel egentlig ikke opplyse om?, sier jeg. Da blir det for
mye for damen i uniform. Hun tilkaller forsterkninger som det heter. En
politimann i sivil, med propper i øra og en annen politidame i uniform
dukker opp……-Også en dame i din alder, -at du ikke skjemmes! Sier den nye
politidamen rettet mot meg. (Hun var nok omtrent på alder med meg.) -Ja, sa
jeg. Men hva har jeg egentlig gjort?

– Også en dame i din alder! Gjentar hun, med steinansikt og mord i blikket.
Jeg drar litt på smilebåndet. Situasjonen er jo komisk. Jeg er i min egen
park og har i utgangspunktet stilt spørsmålstegn ved om det var nødvendig å
ha disse bikkjene flygende løse, tilsynelatende uten særlig styring. Men nå
blir det for mye for politidamen på min alder.

- Også en dame i din alder!, gjentar hun og tar plutselig ett par blanke
håndjern ut av baklomma og setter dem på meg. Det er stramt og ubehaglig med
hendene bak ryggen.

I mellomtiden har min venninne Monica kommet bort. Hun lurer på hva dette
dreier seg om. Hun får til svar at hun må fjerne seg. Vi blir geleidet gjennom parken med håndjern. Politibilen som skal frakte oss bort, har parkert rett utenfor vår lokale bar. Folk ser høflig vekk, da de stapper oss inn i baksetet.

Historien slutter selvfølgelig ikke her. Vi ble fraktet til politistasjonen
og satt på glattcelle i to timer. Historien slutter ikke her heller. Min
venninne Monica, forøvrig med afrikansk bakgrunn, måtte, før hun gikk inn i
cella, ta av seg alle klærne og ble grundig kroppsvisitert. Noe jeg slapp.
På veien ut etter endt "soning" fikk hun med seg en bot på 6000 –sekstusen-
kroner. Jeg fikk ingenting.

Historien slutter nok ikke her heller."

Etiketter: inkludering, kriminalitet

Å diskutere forsvars- og sikkerhetspolitikk på det debattforumet som markedsfører seg som "Norges største militære forum" (Milforum) kan være en prøvelse. Debattforumet har 4.500 påmeldte, og i all hovedsak militært personell.

Det som først og fremst slår meg er den antidemokratiske tonen som preger mange av innleggene.

Jeg valgte å legge ut en link til den kronikken jeg hadde i Dagbladet etter en ukes opphold i Afghanistan, og hvor jeg stiller kritiske spørsmål til deler av Afghanistanengasjementet. Første spørsmål en da blir møtt med er: "Vil du hellere have Taliban tilbage på magten i Afghanistan...??", betegnelse av kronikken som "denne søpla" - uten en eneste kommentar på det saklige innholdet, teknikken med å ta mannen i stedet for ballen, ved å stemple meg som å tilhøre "den ekstreme venstresiden i Norge" eller "det er jo valgår og pakket som tier ellers, er mektig aktive i disse dager" eller "dere er Talibans nyttige idioter".

Og litt typisk skriver en kar at jeg selvfølgelig har rett til å mene og si det jeg vil "men det er tungt å møte et syn på jobben som blir gjort i Afghanistan som er så forskjellig fra mitt eget, presentert fra en som er valgt for å støtte "oss"." Dette i relasjon til mitt verv som medlem av Stortingets ombudsmannsnemnd for Forsvaret.

Da synes jeg en annen debattant gir et godt tilsvar:

"Han er ikke valgt for å støtte "oss". I Norge har vi heldigvis et demokratisk samfunn og han kan mene hva p... han vil - så lenge andre kan mene sitt. Den dagen jeg lever i ett samfunn hvor politikere "plikter" å støtte forsvaret og de oppgaver det løser føler jeg at ganske mye av min innsats har vært forgjeves.

Vær uenig - og påpek for all del feil i faktagrunnlag for meninger - men ikke forlang at alle skal støtte det vi driver med. Flertallet bestemmer at vi skal være der -det er demokrati. Flertallet bestemmer ikke at resten skal mene det samme."

Jeg tenker at det bør være sammenheng mellom teori og praksis. Skal en slåss for demokrati, ytringsfrihet og rettferdighet i andre verdensdeler, bør han kanskje vise at en behersker et visst demokratisk sinnelag også i eget hode og her hjemme.

Etiketter: fred, militæret, åpenhet

Norske soldater er med på å gi sivile afghanere propaganda forkledd som journalistikk. Er dette ok?

Tankevekkende artikkel av frilansjournalist Berit E. Baumberger i siste nummer av forsvarets blad F.

Som hun skriver: "De internasjonale styrkene i Afghanistan, hvor Norge har om lag 700 soldater, bruker aktivt psykologiske operasjoner (psyops) for å innynde seg hos lokalbefolkningen. De deler ut leketøy og skolemateriell til barna. De produserer aviser, driver radiokanaler og kjøper seg plass i ordinære nyhetssendinger på tv. «Vi er Isaf, vi er snille, vi vil bare gjøre gode ting mot dere», er budskapet. Slik opparbeider man seg tillit, får jeg opplyst av folk som jobber med dette. Soldatene skal vinne «hearts and minds», de skal påvirke holdninger og adferd hos lokalbefolkningen. Metoden beskrives som en suksess, dette ses på som fremtidens krigføring. Og det høres egentlig ikke så verst ut: Det er lett å være enig i at det er bedre å bruke retorikk enn fysisk makt. «Ordet som våpen», er også et uttrykk som klinger ganske bra. Men er det så enkelt?"

Og hun gir også mye av svaret selv: "Jeg vil ikke påstå at metodene til det norske forsvaret er i ferd med å bevege seg i denne retningen. Men psykologiske operasjoner og propaganda blir stadig viktigere virkemidler i krig og konflikter – også for det norske forsvaret. Derfor trenger vi mer informasjon om hva norske psyops-soldater driver med. Jeg etterlyser også en debatt rundt de etiske sidene: Er det ok å gi reklamemateriale til barn? Bør militæret drive medier, eller er dette en oppgave for sivile? Det er lett å være enig i at det er bedre å bruke retorikk enn fysisk makt, men det betyr ikke at retorikk er ufarlig. På samme måte som Forsvaret diskuterer bruken av miner og klasevåpen, må også de myke våpnene under debatt i langt større grad enn det som er tilfellet i dag."

Godt innspill.

Etiketter: fred, militæret

Den nye StaoilHydrosjefen tilbyr alle Statoil og Hydroansatte som blir 58 år i løpet av neste år et tilbud de færreste kan si nei til: En førtidspensjon tilsvarende 70 prosent av lønnen frem til de når ordinær pensjonsalder. Men ikke nok med det: Alle som skaffer seg en annen jobb vil beholde pensjonen fra StatoilHydro fullt ut, i tillegg til lønnen fra den nye jobben. Statoilsjefen betaler derfor rundt 1.600 ansatte 560 millioner i året for å slutte i selskapet.

Dette er helt hinsides enhver sunn fornuft. I en tid hvor landet har mangel på arbeidskraft og hvor offentlig politikk er IA-avtaler og legge forholdene til rette for at arbeidtakere skal stå lengere i arbeidslivet, skal altså StatoilHydro betale folk for å lære være å jobbe. Og ikke bare det; Staten tar hoveddelen av regninga. I Aftenposten i dag har Helge Lund ingen skrupler, og forsvarer gullpakkene.

Denne mannen er en samfunnsfiende. Gi ham snarest mulig en sluttpakke!

Etiketter: arbeid, økonomi