Ivar Johansens blogg

Randi Færevik beskriver følgende hendelse:

"En vår kveld i Sofienbergparken, Grûnerløkka, Oslo indre øst.

Det er vår. Det er varmt i sola. Familier, barn, voksne, ungdommer, alle er
ute for å nyte det fine været.

Det er flere som også er ute. Politiet er der. De er med og uten uniform,
med og uten ørepropper, uten og med bikkjer. En av bikkjene er løse. En
golden retriver som svinser rundt blant småbarn og griller med kjøtt. Den
andre bikkja er i en lang line, tilsynelatende ustyrlig, med en politidame i
andre enden. Jeg spør politidamen i line om dette virkelig er nødvendig?

--Hvorfor lar dere bikkjene løpe opp i mat og grilling å skremme folk? –Det er mye narko her. Er svaret. (Jeg så ikke at de fant noe stoff på noen denne kvelden.) Gjør dere sånn i Frognerparken også? Spør jeg. – Nei, svarer damen med den ustyrlige politibikkja.

Det utvikler seg til en diskusjon som verken er høylydt, eller på noen måte
kan virke truende på politidamen i andre enden av lina. Likevel velger hun å
kreve meg for legitimasjon. Det har jeg ikke.. – Men jeg bor rette borti
gata her, sier jeg.

Dette holder ikke for damen. Hun krever navn, adresse, personnummer og
telefon. Noe hun får. Men dette er ikke nok. Hun vil også vite om jeg har
barn.

–Det trenger jeg vel egentlig ikke opplyse om?, sier jeg. Da blir det for
mye for damen i uniform. Hun tilkaller forsterkninger som det heter. En
politimann i sivil, med propper i øra og en annen politidame i uniform
dukker opp……-Også en dame i din alder, -at du ikke skjemmes! Sier den nye
politidamen rettet mot meg. (Hun var nok omtrent på alder med meg.) -Ja, sa
jeg. Men hva har jeg egentlig gjort?

– Også en dame i din alder! Gjentar hun, med steinansikt og mord i blikket.
Jeg drar litt på smilebåndet. Situasjonen er jo komisk. Jeg er i min egen
park og har i utgangspunktet stilt spørsmålstegn ved om det var nødvendig å
ha disse bikkjene flygende løse, tilsynelatende uten særlig styring. Men nå
blir det for mye for politidamen på min alder.

- Også en dame i din alder!, gjentar hun og tar plutselig ett par blanke
håndjern ut av baklomma og setter dem på meg. Det er stramt og ubehaglig med
hendene bak ryggen.

I mellomtiden har min venninne Monica kommet bort. Hun lurer på hva dette
dreier seg om. Hun får til svar at hun må fjerne seg. Vi blir geleidet gjennom parken med håndjern. Politibilen som skal frakte oss bort, har parkert rett utenfor vår lokale bar. Folk ser høflig vekk, da de stapper oss inn i baksetet.

Historien slutter selvfølgelig ikke her. Vi ble fraktet til politistasjonen
og satt på glattcelle i to timer. Historien slutter ikke her heller. Min
venninne Monica, forøvrig med afrikansk bakgrunn, måtte, før hun gikk inn i
cella, ta av seg alle klærne og ble grundig kroppsvisitert. Noe jeg slapp.
På veien ut etter endt "soning" fikk hun med seg en bot på 6000 –sekstusen-
kroner. Jeg fikk ingenting.

Historien slutter nok ikke her heller."

Etiketter: inkludering, kriminalitet