lørdag, februar 24
Et gjennomkorrupt Afghanistan
Mazar-e Sharif, Afghanistan lørdag kveld:
Afghanistan er et av verdens fattigste land, og hvor blant annet 85 % av landets innbyggere er analfabeter. Den aller viktigste hjelp dette landet trenger fra omverdenen er at bistand til å bygge opp skoleverket. Blant annet er dette en forutsetning for å få et folk som ikke er prisgitt "informasjon" fra stammeledere og sterke pengeinteresser.
Afghanistan er også et gjennomkorrupt land, og hvor det meste kan løses med bestikkelser og korrupsjon. Dette enten det gjelder regjeringen, politiet eller hæren. Særlig sitter det pengesterke folk rundt opiumproduksjonen, og som har tette kontakter til politiet. Det er god grunn til å tro at svært mange av de angrep/skadeverk politiet utpeker Taliban til å stå bak egentlig er utført av allierte og pengesterke kriminelle, og som av egeninteresse ønsker å skyve fokuset over på Taliban, slik at de pengesterke kjeltringene kan få arbeide mer uforstyrret. Politiet bistår aktivt i dett spillet.
Det er etter min oppfatning god grunn til å spørre seg om Norge og NATO ved sin sterke militære tilstedeværelse skal støtte opp under et slikt gjennomkorrupt regime, og herigjennom ha denne hæren og dette politiet som sin nærmeste allierte. Et politi som slett ikke har folkets tillit.
Et opphold i Afghanistan gir også grunn til å tenke igjennom Norges militære rolle. Militært sett har de som lokalt forvalter NATO og USAs strategiske planer to hovedproblemer, og begge har sin bakgrunn i den betydelige motstand Afghanistan-operasjonene har i de respektive landene; 1) ISAF-ledelsen har ikke nok styrker til å gjennomføre sine planer, og 2) nasjonale begrensninger git liten handlefrihet.
De er jo påfallende at at de aller fleste land som deltar i ISAF-styrken har gitt forbehold/begrensninger for sin deltakelse. Ytterst få land har unnlatt å sette slike begrensninger, og på det formelle plan er Norge et av dem. Rett nok er det ved innsettelsen av spesialstyrken på 150 mann i Kabul gitt en politisk begrensning om at denne styrken ikke kan settes inn utenfor Kabul uten at Norge gir sitt særskilte samtykke til det, men dette er ikke en formell avtale.
Men slike forbehold er ikke tatt for øvrige styrker Norge har i Afghanistan. Quick Reaction Force – QRF- styrken her i Mazar-e Sharif har riktignok Nord-Afghanistan som sitt hovedinnsettingsområde. Men det er fra norsk side ikke tatt noen forbehold om hvor hurtigreaksjonsstyrken kan settes inn. Den kan settes inn i for "theaterwide employment" i hele ISAF-området - også i syd - for å komme allierte til unnsetning.
Etter min oppfatning blir det derfor en relativt liten, og symbolsk affære, å vektlegge at spesialstyrkene ikke skal settes inn utenfor Kabul, når hele det øvrige norske engasjement i Afghanistan er disponert for hele landet. Dessuten vil dette naturligvis bare være en intern arbeidsdeling innenfor den ISAF/USA-ledede aksjonen, hvor alle opererer innenfor den samme paraply og med den samme målsetting.
Afghanistan er et av verdens fattigste land, og hvor blant annet 85 % av landets innbyggere er analfabeter. Den aller viktigste hjelp dette landet trenger fra omverdenen er at bistand til å bygge opp skoleverket. Blant annet er dette en forutsetning for å få et folk som ikke er prisgitt "informasjon" fra stammeledere og sterke pengeinteresser.
Afghanistan er også et gjennomkorrupt land, og hvor det meste kan løses med bestikkelser og korrupsjon. Dette enten det gjelder regjeringen, politiet eller hæren. Særlig sitter det pengesterke folk rundt opiumproduksjonen, og som har tette kontakter til politiet. Det er god grunn til å tro at svært mange av de angrep/skadeverk politiet utpeker Taliban til å stå bak egentlig er utført av allierte og pengesterke kriminelle, og som av egeninteresse ønsker å skyve fokuset over på Taliban, slik at de pengesterke kjeltringene kan få arbeide mer uforstyrret. Politiet bistår aktivt i dett spillet.
Det er etter min oppfatning god grunn til å spørre seg om Norge og NATO ved sin sterke militære tilstedeværelse skal støtte opp under et slikt gjennomkorrupt regime, og herigjennom ha denne hæren og dette politiet som sin nærmeste allierte. Et politi som slett ikke har folkets tillit.
Et opphold i Afghanistan gir også grunn til å tenke igjennom Norges militære rolle. Militært sett har de som lokalt forvalter NATO og USAs strategiske planer to hovedproblemer, og begge har sin bakgrunn i den betydelige motstand Afghanistan-operasjonene har i de respektive landene; 1) ISAF-ledelsen har ikke nok styrker til å gjennomføre sine planer, og 2) nasjonale begrensninger git liten handlefrihet.
De er jo påfallende at at de aller fleste land som deltar i ISAF-styrken har gitt forbehold/begrensninger for sin deltakelse. Ytterst få land har unnlatt å sette slike begrensninger, og på det formelle plan er Norge et av dem. Rett nok er det ved innsettelsen av spesialstyrken på 150 mann i Kabul gitt en politisk begrensning om at denne styrken ikke kan settes inn utenfor Kabul uten at Norge gir sitt særskilte samtykke til det, men dette er ikke en formell avtale.
Men slike forbehold er ikke tatt for øvrige styrker Norge har i Afghanistan. Quick Reaction Force – QRF- styrken her i Mazar-e Sharif har riktignok Nord-Afghanistan som sitt hovedinnsettingsområde. Men det er fra norsk side ikke tatt noen forbehold om hvor hurtigreaksjonsstyrken kan settes inn. Den kan settes inn i for "theaterwide employment" i hele ISAF-området - også i syd - for å komme allierte til unnsetning.
Etter min oppfatning blir det derfor en relativt liten, og symbolsk affære, å vektlegge at spesialstyrkene ikke skal settes inn utenfor Kabul, når hele det øvrige norske engasjement i Afghanistan er disponert for hele landet. Dessuten vil dette naturligvis bare være en intern arbeidsdeling innenfor den ISAF/USA-ledede aksjonen, hvor alle opererer innenfor den samme paraply og med den samme målsetting.
