Ivar Johansens blogg

Ytringsfriheten skal vi sette særs høyt, og jeg hører til de som alltid har ment - og mener - at politiske standpunkter og ytringer i det offentlige rom best kan bekjempes med motytringer. Ord mot ord. Formelt kan partier forbys og ytringer straffes, men holdningene er allikevel der, i folkedypet. Og jeg tror at det er viktig og klokt å få de inhumane holdninger fram i dagslyset, slik at de uholdbare standpunktene kan bli avkledd - gjennom en saklig debatt. Rasisme kan bare motvirkes gjennom en våken og bevisst opinion. Når trollet kommer fram i lyset, sprekker det.

Men har ytringsfriheten en grense? Ja, den har nok det, der ytringenes mål er å tråkke på og fornedre enkeltmennesker eller grupper.

Når Vigrid-leder Tore Tvedt uttaler til VG:

"Vi (Vigrid, min anmerkning) ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet. Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut", har han klart overtrått en akseptabel grense.

Jeg tror derfor Høyestretts dom er klok.

Men Kari Gåsvatn's kommentarartikkel i Nationen er kloke ord, og dekker på mange måter det jeg tenker.

Etiketter: åpenhet