Ivar Johansens blogg

Jaja, får vel nesten poste en kommentar da, ingen andre leser jo SV-Ivars blogg. Er jo jul, så får vel hjelpe dette stakkarslige vesenet litt.

Kanskje litt naivt å fokusere på levekår når Oslo by står midt oppe i den største demografiske katastrofen i moderne tid?

Kan du forresten finne ut for meg andelen ikke-vestlige i alderen 6-18 år i Oslo? Skoleetaten har vel slike tall, eller? Jeg er ikke så kjent med Oslos store byråkratiske irrganger.
Takk.

hilsen Oslo-gutten
 

Hei Ivar.

Det er et viktig spørsmål du tar opp - rettferdig fordeling av velferden er avgjørende for at samfunnet skal bestå som fellesskap over tid. Og fattigdom er vårt felles ansvar å bekjempe, ikke bare SVs.

Men det er to ting jeg ikke følger deg på:

1) Det kan virke som at du mener ulikheter er et onde i seg selv, og det forstår jeg ikke. Er det slik at du mener at alle skal ha samme belønning for innsatsen, uansett bidrag, og uansett resultater? Hvilke insentiver har man da til å ta utdanning, for eksempel? Hvis en med utdanning tjener det samme som en uten utdanning, kan man jo like gjerne droppe utdanningen, og ha inntektsgivende arbeid de årene. (Og før innvendingen kommer: Hvis utdanningen har verdi i seg selv, er det vel ingen vits i å ta eksamen? Da kan man jo lese pensum som man leser hvilken som helst annen litteratur; på sengen, i badekaret, eller på fjellet i påsken.)

Og videre: Hvilke insentiver har noen til å droppe inntektsgivende arbeid for å bruke tid og krefter på å finne opp noe nytt som kanskje vil øke alles velferd?

Jeg har stor sans for solidaritetstanken i SVs politikk, men jeg har ingen tro på at et samfunn uten levekårsforskjeller kan eller bør la seg realisere - rett og slett fordi det vil være et veldig urettferdig samfunn. Retorisk forenkling: En bølle og en pliktoppfyllende jente vil til syvende og sist sitte igjen med akkurat den samme "lønn", uavhengig av motiver, faktisk innsats og endelig konsekvens av deres handlinger.

2) Hvorfor er ikke målet simpelthen å øke velferden for alle? Det er jo det målet Fogh snakker om når han vektlegger de dynamiske egenskapene i en økonomi med ulikheter. Eksempel: Den moderne velferdsstaten er tuftet på den dramatiske velstandsøkningen som ble skapt gjennom den første, andre og tredje industrielle revolusjon. Denne velstandsøkningen skjedde først og fremst i de land som hadde velstående og "entreprenøriske" kapitalister - rett og slett fordi det var en avgjørende ingrediens at noen hadde mulighet og ikke minst vilje til å supplere kapital til risikofylte prosjekter. Både kapital og arbeid er nødvendige innsatsfaktorer, om enn i ulikt monn, avhengig av hva man ønsker å utrette.

Velstandsøkning for alle er således tett knyttet sammen med overskudd på kapital på noen hender, som dermed er i en posisjon hvor de tør å ta risiko med en andel av kapitalen. Jo større rikdom samlet på et sted, desto mer av den vil kunne allokeres til verdiskapende aktiviteter. Men for mye på samme sted, vil lett gjøre eieren ukritisk, noe som raskt sørger for å redusere formuen betraktelig. Dette er den dynamikken Fogh (og andre) sikter til - og det er denne dynamikken som har potensial til å skape økt velferd for alle - og utrydde fattigdommen. Det forundrer meg derfor at du virker så fiendtlig innstilt til dette.

Velstanden må også fordeles til de som av ulike grunner ikke er i stand til å skape den. Der har SV helt klart en viktig rolle i å bidra til jevnt høy oppmerksomhet om dette.

Men det er i praksis en verden av forskjell på solidaritet med de svake i samfunnet, og et absolutt mål om at alt skal fordeles likt - slik tanken angivelig er i et "bidra etter evne, få etter behov"-system. Alle har jo samme behov - og de er jo uendelige. Ikke alle har samme evne - men alle har sine begrensninger.

Målet må jo være å få alle til å yte maksimalt, slik at kaken som er til fordeling blir så stor som mulig, eller hva? For å oppnå det, trenger man tildels sterke insentiver. Insentivene trenger ikke nødvendigvis å være i kroner og øre, men penger har nå i en årrekke vist seg å være et svært velfungerende byttemiddel.

En helt annen ting: Hvorfor er det slik at politikere (både på høyre- og venstresiden) tilsynelatende opplever det som et tilstrekkelig argument å si at partiet deres står for en eller annen -isme? "Dette må være jobb nr. 1 for et sosialistisk parti," skriver du ovenfor. "Vi er et liberalistisk parti, og DERFOR er vi for eller mot dette og hint," skriver andre.

Denslags oppleves ikke som særlig meningsfylt for en velger som meg. Hvilken anakronistisk ideologi enkelte politikere har viklet seg inn i er helt uinteressant når de problemene som Oslo står overfor trenger praktiske løsninger med en rimelig sjanse til å oppnå et godt resultat.

Ideologisk sirkelargumentasjon er i den situasjonen rett og slett litt frustrerende. ("Vi er et sosialistisk parti, og derfor ønsker vi å bekjempe levekårsforskjeller. Vi ønsker å bekjempe levekårsforskjeller, fordi vi er et sosialistisk parti.")

Hva er grunnen til at mange politikere likevel velger å ty til slik retoriske grep, tror du?
 

"rettferdig fordeling av velferden er avgjørende for at samfunnet skal bestå som fellesskap over tid."

Mer avgjørende enn rettferdig fordeling er det at innbyggerne er kulturelt integrert.

Det er ikke nok å hevde at innbyggerne er fullt ut integrert dersom de overholder landets lover, men ellers har et syn på ytringsfrihet, likestilling og religiøse dogmer som bryter med landets kultur. Dersom den sosiale kapital og tillit til det politiske system skal sikres må samfunnet også være kulturelt integrert.

Med andre ord står Oslo med sin spesielle demografi foran enorme, for ikke å si umulige utfordringer fremover.

hilsen Oslo-gutten
 

Oslogutten spør:

"Kan du forresten finne ut for meg andelen ikke-vestlige i alderen 6-18 år i Oslo? Skoleetaten har vel slike tall, eller? Jeg er ikke så kjent med Oslos store byråkratiske irrganger."

Dette finner du på denne
nettsiden.
 

Andreas Andersens kommer med grundige kommentarer.

Jeg tror nok kanskje "sannheten" bør ligge et sted midt i mellom.
Rimelige ulikheter er ikke "et onde i seg selv", men det jeg er opptatt av er at det skal ligge et tilstrekkelig sikkerhetsnett i bunn. Og for meg er det da viktig at færrest mulig skal måtte "tigge" på sosialkontor eller Frelsesarmeen for å få det nødvendige til livsopphold.

Det er noe av dette SVs slagord "Ulike mennesker. Like muligheter" sier. Den enkelte starter med forskjellig utgangspunkt her i livet. Fysisk utrustning/handikap, sykdom, foreldrenes økonomi, foreldrenes oppdragerevne osv. Du kan gjerne si - og jeg er enig - i at den enkelte må belønnes ut fra innsats, men for mange er det fortsatt mye som er bestemt av faktorer som ikke alene er basert på egen innsats. Noen starter livet i fattigmannskår, noen fødes som millionærer.

Gratis skolegang er da svært grunnleggende forutsetninger for at alle skal gis like muligheter her i livet. Og i grunnskole og videregående skole; at den som av ulike årsaker strever, må få tilført ekstraressurser. På begge disse områder har situasjonen de siste årene gått i gal retning.

Du spør om hvorfor ikke målet simpelthen kan være å øke velferden for alle. Tja, om helse- og omsorgstjenester og offentlige budsjetter ikke er en knapphetsressurs så er jo det en besnærende tanke. Hvis det er ubegrensede midler å ta av. Men sånn er det jo ikke. Når noen partier har som hovedmålsetting å gi skattelettelser, så er det å ta penger fra de som er avhengig av fellesskapsløsninger, i det offentlig velferdstjenester må nedbygges, eller alternativt; opprettholdes mot egenbetalinger.

Du misliker at jeg skriver at kamp mot fattigdom må være jobb nr. 1 for et sosialistisk parti. Du opplever det ikke som meningsfylt. Ideologi er slett ikke anakronisme, slik du antar. Det dreier seg om helt grunnleggende verdisyn, som bl.a. gir forskjellig syn på velferdsstatstenkningen. Den siste som ga en god innføring i dette var Steinar Stjernø i et foredrag i et foredrag på Kommunal 05a> nå i høst.

Steinars foredrag er også vel også et tilsvar både til dine synspunkter om velstandsøkning og verdiskapning.