onsdag, oktober 5
"Forhåndssensur", liv og helse
Pressens makt er sterk, og et berettiget eller uberettiget mediaoppslag kan ha uanede konsekvenser. Ikke minst for enkeltpersoner. Det hjelper så lite å få et beklagende dementi som notis noen dager etter, og et mindre pengebeløp for tort og svie noen år etter, for de mange uberettigede skandalepregede førstsideoppslagene. Aktuelt nå er også: Har media en ubetinget rett til å trykke opplysninger eller påstander som kan sette kan sette mitt liv og min helse i fare? Det er - slik jeg forstår det - kjernen i en kjennelse i Namsretten i går, og hvor visstnok en politityster som deltok i TV-dokumentaren visstnok fryktet for sitt eget liv. NRK har fått forbud mot å sende et Brennpunkt-program.
Presseorganisasjonenes uttalelser er særs krasse. Redaktørforeningens Per Edgar Kokkvold, en kar jeg normalt er enig i, kaller avgjørelsen en form for sensur som man bare kjenner fra totalitære regimer, og fra et annet århundre.
Det er vanskelig å drøfte en hemmelig dom vi ikke kjenner innholdet av. Men jeg mener den vanlige samfunnsborger skal ha det forsvarsverktøy som lovgiverne har innført med i gitte situasjoner å kunne stoppe overgrep fra pressen - før skaden har skjedd. Pressen skal ikke ha en helt ubegrenset rett til bokstavelig talt å tråkke over lik og sette liv og helse i fare. Hvis pressen ikke kan vise selvjustis og anstendighet, må borgeren ha et rettsvern. Prat om forhåndssensur blir for meg i en slik sammenheng litt malplassert.
Dette sagt på prinspiell basis, fordi jeg naturlig nok ikke har detaljinfo om den aktuelle saken. For selv om jeg altså argumenterer for at borgerne skal ha en slik mulighet til å gå til Namsretten, må terskelen for å ta en slik hjemmel i bruk være særs høy. Og om den er overskredet i denne sak, se det aner jeg intet om.
Presseorganisasjonenes uttalelser er særs krasse. Redaktørforeningens Per Edgar Kokkvold, en kar jeg normalt er enig i, kaller avgjørelsen en form for sensur som man bare kjenner fra totalitære regimer, og fra et annet århundre.
Det er vanskelig å drøfte en hemmelig dom vi ikke kjenner innholdet av. Men jeg mener den vanlige samfunnsborger skal ha det forsvarsverktøy som lovgiverne har innført med i gitte situasjoner å kunne stoppe overgrep fra pressen - før skaden har skjedd. Pressen skal ikke ha en helt ubegrenset rett til bokstavelig talt å tråkke over lik og sette liv og helse i fare. Hvis pressen ikke kan vise selvjustis og anstendighet, må borgeren ha et rettsvern. Prat om forhåndssensur blir for meg i en slik sammenheng litt malplassert.
Dette sagt på prinspiell basis, fordi jeg naturlig nok ikke har detaljinfo om den aktuelle saken. For selv om jeg altså argumenterer for at borgerne skal ha en slik mulighet til å gå til Namsretten, må terskelen for å ta en slik hjemmel i bruk være særs høy. Og om den er overskredet i denne sak, se det aner jeg intet om.
