Ivar Johansens blogg

Det er historisk. Landet får en rødgrønn regjering. Det er kjempebra, og ikke minst; dette fortjener det norske folk. Kristin og SV-ere over det ganske land har gjort en kjempejobb for å oppnå det resultatet. Det var ikke lett med et radikalisert Arbeiderpartiet. Ikke minst Høyres hovedfokus; hver dag å hamre inn negative og uriktige utspill mot SV krevde mye ressurser. På tross av dette kom SV oppreist ut av valgkampen.

Men kan vi være fornøyd med de deler av valgkampen vi selv hadde kontroll på? Jeg mener nei, og slik sett deler jeg Stein Ørnhøis synspunkter. En sosialistisk regjering kan ikke inngå partnerskap med en krigsmakt. Skolemåltid eller mobiltelefoner kan ikke framstå som det viktigste i sosialistisk skolepolitikk. Og velgerne blir naturlig nok forvirret når partiets fremste tillitsvalgte tilsynelatende har avskrevet prioriterte programsaker for SV midt under valgkampen. Men til det siste har jeg nok en mistanke at dette mer er journalisters ansvar, enn partiets ledelse. Men det fikk dessverre festne seg i valgkampen.

SV kan ikke være fornøyd med et valg hvor nærmere 70.000 tidligere SV-velgere vender ryggen til partiet, og et valgresultat som gir en nedgang på 3,8 %.

Et parti som går til valg skal ikke i valgkampen utfordre partiets kjernevelgere. Partiets grunnsyn skal være gjenkjennelig for velgerne. At vi kom galt ut denne gangen har også partiets ledelse et ansvar for. Vi kan ikke alene skylde på media og våre politiske motstandere.

Et parti skal først og fremst være tydelig på egen politikk, og egne saker. Et rødtgrønt alternativs styrke i en valgkamp er partienes særskilte profil og vektlegging. En kan ikke bare snakke om de saker en er enig om. For SV må derfor en valgkamp ikke minst dreie seg om hvorfor det ikke er likegyldig hvorvidt en stemmer Ap, Sp eller SV. Denne forskjellen klarte partiet ikke å være tydelig nok på.

Men, og dette er særs viktig: Det er bedre med en rødgrønn regjering og SV på 8,8%, enn om SV hadde økt til 15% og Bondevik, Solberg & Co fortsatt hadde styrt landet.

Regjeringsmakt gir muligheter, og partiet må nå opptre med kløkt i denne situasjonen. Det aller viktigste er at partiets profil og politikk som regjeringsparti utformes gjennom en god sosialistisk arbeidsstil. Det innebærer at politikkens utforming ikke er enkeltpersoners verk, men er godt forankret i partiets organer. Partiets medlemmer skal kjenne seg igjen i politikken fordi dens hovedlinjer er bygd opp nedenfra i dialog med medlemmene og de brede folkelige organisasjoner. Partimedlemmene skal ikke sitte igjen undrende når partiets statsråder framstår på Dagsrevyen. Nei, de skal si; yess, dette er riktig. Dette er realisering av partiets hovedsaker. Dette er en solidaritetsregjering verdig.

Jeg er trygg på at Kristin vil stille med et godt lag, og med de beste forutsetninger til at dette skal bli bra. Arbeidsfolk i dette landet skal merke en tydelig forskjell. Klarer vi dette, kan vi f.eks. ha gode muligheter for å ta over Oslo om 2 år.